Eik Gårds historie

Men vi vet likevel en del mer om Eik gård enn de fleste andre gårdene i Bamble. Nettopp på grunn av ovennevnte «topper», hvor kildene viser at gården tydeligere inngår i en større nasjonal og europeisk sammenheng. Når vi skal tilnærme oss historien er det viktig «å legge fra seg våre fordommer». Kulturlandskapet var ganske annerledes, samfunnet likeså. Det er også viktig å forstå de lange linjer, og å forstå gårdens utvikling i ett «nedenfra og opp perspektiv». Det som skjer med gården er ikke tilfeldig og bare lokalt betinget, men henger sammen med utviklingen fra forhistorisk tid til middelalder, etter hvert i tvillingriket Danmark-Norge og ikke minst på den internasjonale scene. Vi har ikke den hele og fulle historien og vil vel heller aldri få den! Men kanskje vil de mange løsfunn av bronsegjenstander ved bruk av metalldetektor gjort på jordene, hvor det bl.a. er funnet en romersk fibula fra år 100 etter vår tid, spenne fra 500-tallet, deler av hesteutstyr, vikingsmykker og våpen de siste årene føre til en større interesse og nærmere arkeologiske undersøkelser. Slik at vi kan begynne å avdekke gårdens historie i tiden før de skriftlige kildene tar til på 1300-tallet. 

Eik gård anno 1890. Maleri av Olava Buchholm (f. 1838 i Kragerø)

Gården utvikler seg – fra steinalder bosetning til sentralgård

Eik tilhører gruppen av de eldste gårdene i Norge med usammensatte naturnavn, og som følger den samme utviklingen fra sesongboplass i steinalderen til fast bosetting og jordbruk i overgangen til bronsealder ca. 1700 f.Kr. Det er gjort en mengde funn av mikroflekker, dvs. små flintredskap og avslag fra yngre steinalder (4000-1700 f.Kr.) på Eik gård. Dette vitner om aktiv sesongbosetning i denne perioden, hvor også overgangen fra å være nomadiske fangstfolk til å bli mer fastboende som drev jordbruk og holdt tamdyr i bondesteinalderen finner sted.  Trolig lå hele Langesundshalvøya under Eik som sentralgård, hvilket også navene på de omkringliggende gårdene indikerer. Gårdsnavn med endelser som -by, -stad, -nes, som i Nustad, Sundby og Slåttnes kan i noen tilfeller være fra tiden før 700-tallet, men de blir mer vanlige fra 800-tallet og utover i vikingtiden (793-1066). 

De senere år er det gjort en rekke funn ved hjelp av metalldetektor på jordene like inntil gården. De mest interessante funnene er fra starten av merovingertid (år 500-793) til slutten av Vikingtid. Det er bl.a. funnet reimbeslag i delvis sølvbelagt bronse fra 500-tallet, trefliket bronsespenne i såkalt Borrestil, en veldig godt bevart forgylt brosje i Jellingstil (år 850-950), 2 spenner i Urnes stil samt en rekke bronse reim- og grytebeslag fra Vikingtid. Til sammen er det ikke funnet mindre enn 6 bronsespenner fra vikingtid. I skogen syd for hovedhuset ble det funnet en vikingøks og ved stien bak låven ble det funnet et sverd, begge datert til første halvdel av 900-tallet. Det store antall funn fra denne perioden indikerer at gården utvikler seg til en storgård i første del av vikingtid. I tillegg er det funnet en rekke fragmenter, spinnehjul, vektlodd og flere støtnøkler som enn å ikke er tidfestet. 

Øverst: Urnes fibulaen fra 1000-tallet funnet på Eik gård.                                          Nederst: konservert fibula fra samme periode funnet i Danmark. 

Til venstre en forgylt spenne i Jellingstil (år 850-950) og til høyre et hengegrytebeslag i bronse fra sen vikingtid. Funnet på gården ved bruk av metalldetektor. 

Fra klostergods til krongods og offisergård

Første gang Eik gård nevnes skriftlig er i biskop Eysteins såkalte røde bok fra 1398, hvor det opplyses at Gimsøy kloster eier 2 markebol i gården. I forbindelse med reformasjonen i 1536 konfiskerer kong Christian 3. alt geistlig gods i Norge og dermed kommer også Eik gård over på kongens hender. I fra 1585 til 1614 finner vi trelasthandler Annulf Eeg som bruker på gården. I 1585 opptrer han som selger av eikestokker til Holland. Det er med andre ord i Annulfs tid at kong Jakop VI av Skottland, sønn til dronning Mary Stuart, overnatter 2 døgn på Eik. Det var bestemt at kongen skulle gifte seg med prinsesse Anna av Danmark. Bryllupet skulle finne sted i Skottland høsten 1589 og prinsessen dro fra København med et følge av fem skip den 5. september. Været ble veldig dårlig og de kom kraftig ut av kurs og måtte søke nødhavn på Flekkerøya. Da nyheten om prinsessesens skjebne nådde Danmark besluttet enkedronningen og hennes råd at det dårlige været var forårsaket av hekser og flere hekser ble etter såkalt tilståelse brent. Men uværet fortsatte. Etter flere mislykkede forsøk på å krysse Nordsjøen gav de omsider opp og nådde Oslo den 25. oktober. I mellomtiden hadde også kong Jakop fått nyheten og i slutten av oktober seilte han med en flåte for å hente sin brud. Den 3. november kom han til Flekkerøya. I den samtidige reiseberetningen kan vi lese om kongens ferd videre: «Den 7de November drog h. Maj. der fra og holdt saa Søen den Dag og efterfølgende Nat over. Den 8de November loverede han i Søen udenfor Jomfrulandet og om Aftenen løb han in i Langesund, hvor han blev i 2 Nætter, logerende hos Anuld Eeg.». Jakop og Anna ble gift den 23. november i Oslo. Etter Elisabeth 1. død i 1603, ble Jakop kronet til konge av England som James I.

I 1650 var Mogens Skau (Schoug) bruker av Eik. Han var løytnant til hest under Hannibalfeiden 1644-45 og tjenestegjorde også i Karl Gustav-krigene mellom Danmark-Norge og Sverige i årene 1657-60. Eik opplyses i 1661 fremdeles å være krongods og pantsatt til fru Catharina Sehested, søster til stattholder Hannibal Sehested. Foranledningen var kongens behov for penger i forbindelse med ovennevnte krigføring. Som sikkerhet for lån gav han Fru Catharina pant i bl.a. Eik gård. Mogens Skau er stadig forpakter og bosatt på Eik. Han søker den 24. september 1662 kong Frederik 3. om innfrielse av kongens lovnad om «bondegods» i lønn for sin tjeneste som løytnant til hest under siste krig. Mogens får innfridd lovnaden og får bl.a. Eik gård, som etter mer enn 250 år igjen er privateid. Den eldste delen av hovedhuset, dvs. grønnstua og en del av kjøkken og anretningsrom skriver seg antagelig fra Skau sin tid på gården.  

Etter løytnant Skau overtar kaptein Hans Lazari som eier i 1672. Han var fører av Skienfjordens defensjonsskip «Maria» som var bestykket med 30 kanoner og som han deltok seirende med under Gyldenløvefeiden i slaget ved Køge bukt 1677. Lazari var svigersønn til Christen Pedersen Lund i Langesund, som bygde defensjonsskipet på «werven» sin der. I 1690 ser vi Maren Eeg, datter av fogd Riber og Anne Siversdtr. som ny eier av gården. Hun var nylig enke etter brevikskjøpmann Halvor Samuelsen. I 1703 gifter hun seg med krigsfiskal Philip Fleischer. Han blir etter noen uheldige uttalelser på et vertshus omkring den dansk-norske kongens reiseutgifter i Italia i 1709 arrestert og dømt til å forlate riket innen 8 dager. Marens yngste sønn Halvor overtar Eik etter moren og han selger i 1722 en halvpart, slik at gården deles i 2 og består nå av en Øvre (museumsgården) og en Nordre Eik. Oberstløytnant Jens Evensen Kraft står som eier fra 1768 til han dør i 1778. Han premieres med sølvmedalje for sitt hagebruk og innlagt vann på gården av det Kongelige Danske Landhusholdningsselskab i 1777. Det er nå gården får den karakteristiske hagen i engelsk landskapsstil som det fremdeles er mange spor etter. Året etter i 1778 besøkte kronprins Fredrik (senere Frederik VI) Eik gård. Salen mot syd i 2. etasje kalles «prinserommet» etter dette besøket.

Eik som lystgård og Bamble sparebanks filial 

På slutten av 1700-tallet kjøper reder og kjøpmann Jacob Cudrio gården. Han eier det meste av Langesund og bor selv i det gamle Rådhuset (Cudriogården). Jacob forærer sin yngste datter Bolette og hennes ektemann Just Wright både Wrightegaarden og Eik gård i bryllupsgave i 1800. Dagens eksteriør i noe som kanskje kan kalles «koloni-stil» tilføres av Cudrio i forbindelse med gaven. Etter dette benyttes gården som lystgård for familien Wright. Bolette blir tidlig enke og står som eier av Eik til 1842. I 1846 kommer sakfører Malthe Tonning inn som eier av gården. Han var 1. gang gift med Caroline Krogh og de fikk 2 sønner. Dr. teolog Knud Carl Krogh Tonning var den eldste. Knud konverterte senere til katolisismen og utga en rekke bøker om religiøse spørsmål. I hans bok «En konvertitts erindringer» fra 1906 kan vi kan lese om bl.a. oppveksten på Eik. Faren Malthe var veldig driftig. Ved Bamble sparebanks opprettelse i 1849 ble han bankens første administrator. I 1863 anskaffet banken sitt første hvelv og det ble installert i hovedhusets kjeller og står her fremdeles. Han var fullmektig hos sorenskriveren, skipsbygger og skipsreder og han var også første ansatte i Langesund og Bamble kommune. 

I 1869 kjøper lensmann Simon Linna Eik på auksjon.  I hans tid fungerer bryggerhuset som arrest. Sønnen Nils Linna er først fullmektig og senere direktør i Bamble sparebank og fortsetter bankens virksomhet på gården. Han overtar Eik etter farens død i 1898. Etter Nils Linna kjøper bankdirektør Søren Moe Eik, og når han selger til Amandus Kraft Lund i 1909 opphører bankvirksomheten på gården. Amandus selger igjen i 1923 til kjøpmann Jonas Fjeld, men kjøper Eik tilbake av Jonas` enke Magda i 1937. Amandus skriver på grunn av sin eldste gjenlevende sønn Alfreds forbindelse med tyskerne under 2. verdenskrig gården over på eldstedatteren Signe. 

En del av Bamble museum

Dick Kraft Lund arver gården etter sin tante Signe. Han søker om riving av hovedhuset og kulturstyret som nylig har høstet erfaring fra Cudrio-saken ser gårdens verneverdi. En oppfatning som også deles av fylkeskonservator og Riksantikvar, slik at rivesøknaden blir avvist. I stedet starter forhandlinger med den nye eieren om kjøp av gården og noe av inventaret. Bamble kommune kjøper gården i 1985 og samme år oppretter kommunestyret Bamble museum, som får ansvar for både Cudrio sjøbod og Eik gård. Det skulle vise seg at begge disse museumsanleggene hadde mye felles historie og på mange måter hørte sammen.  

Eik gård fremstår i dag som et åpent firkant-tun og stod antagelig ferdig utviklet tidlig på 1800-tallet. Denne løsningen henger sammen med landbruksreformer omkring 1800 og er meget sjelden intakt på Østlandet i dag. Som nevnt over er den eldste delen av hovedhuset fra midt på 1600-tallet. Midtgangen og den nordre fløyen, med kjøkken og bryggerhus blir trolig oppført midt på 1700-tallet. Det er Bamble kommune som fremdeles eier bygningene på tunet, men det er Museets venner som forvalter denne kulturarven på vegne av og i nært samarbeid med kommunen, og øvrige lag som har tilhold og aktiviteter på gården: Bamble historielag, Bamble hagelag, Vestmar vikinglag, Bamble turlag og Bamble Andelsgård.

Det er nylig gjort flere funn, bl.a. en såkalt klippedirham i sølv fra omkring år 850. Dette er arabiske mynter som vikingene etter behov i forbindelse med handel klippet sølvbiter av.