Henning viser vei

Så er jeg endelig i gang. Jeg skal gå Omveien fra Lillehammer til Vetti og Sognefjorden. Det blir en vandring på mer enn 25 mil og kanskje blir det noen fine omveier underveis. Omveien er ofte det fineste med turen og jeg håper det også blir slik denne gangen. Hele turen og starten ble imidlertid sterkt preget av det grusomme og meningsløse som skjedde i starten av Pride. Vi skal dyrke fri kjærlighet og vi skal kjempe for friheten vi skal ha til mangfold og åpenhet. Vi skal ikke la oss endre men ta inn over oss den lidelsen som er påført og som sjokkerer oss.  

Jeg hadde planlagt langtur i dag, med tur først til DNT Lillehammers Skjelbreid hytte og videre til Kittilbu. Nå blir det en litt roligere dag med refleksjon og tristhet for hva som har skjedd og som preger oss. Jeg sjekker inn på Skjelbreid hytta og roer det ned i dag.  

Det blir kollektivt med tog til Lillehammer og buss videre til startstedet. Det er fint nå å være underveis. Tips: Bussrute 111, Lillehammer – Dokka. Gå av ved Storlondammen. Vurder å gå veien til Skjelbreidhytta. DNT Lillehammer opplyser at veien kan være hensiktsmessig fordi stien er våt og i litt dårlig stand. Selv valgte jeg å gå veien, noe som var helt ok som første etappe før turen går videre på sti mot Kittilbu 

Tips: Flere jeg møter har fått gnagsår allerede 1. dag. Det er en meget god forsikring å tape føttene før det skjer noe. Altså, forebygg gnagsår. Du ønsker ikke det på turen. Og, skulle du kjenne underveis, så bør du stoppe opp. Det blir ikke bedre av å vente. Tape og gjør tiltak så snart du kjenner at det er ubehag eller gnager. Du har tid til det. 

Det herlig å våkne opp til første hele dag på Omveien. På terrassen på Skjelbreidhytta kunne jeg fortelle om sol og en fantastisk setervoll med kuer, sauer, et nydelig lys og et hav av engblomster. Dette måtte bare bli en god dag.

Omveien handler om å ha tid. Tid til avstikkere og spennende opplevelser underveis. Å gå fra Lillehammer til Vetti og Sognefjorden tar imidlertid mange dager. Jeg må erkjenne at jeg denne dagen har «jukset» litt. Det må bli noen doble etapper for å rekke frem til bryllupsdagen den 6. juli. Forventningen om det er tydelig. Så da er det bare å gå på, og ta noen doble etapper. 

I dag la jeg opp til å møte styreleder, Tom Harald, og Ragnvald i styret i DNT Lillehammer på Vestfjellhytta. Da måtte jeg forsere forbi Kittilbu.  

Etter en strålende og tidlig morgen, satte jeg i marsj mot Kittilsbu. Allerede ved de første skrittene kom regnet. Så kom det enda mer og så kom styrtregn. Etter få kilometer var jeg gjennomvåt, over alt.  

Turen til Kittilsbu er fin, men det går i mye fuktig terreng. Heldigvis har DNT Lillehammer gjort en ekstra innsats i år med klopplegging, noe som kom godt med. Følg godt med på kartet for løypa er ikke alltid helt i tråd med inntegningen av ruten på kartet. I beskrivelsen av Omveien ligger det en beskrivelse av ruten, som er nyttig å ta med seg.  

Kittilsbu er en flott restaurert hytte, pen og meget koselig. Her ble det fullstendig skift av alt vått og lunsj fra det nye selvbetjente lageret på hytta. Flott! Etter en liten hvil på sofaen bar det videre mot Vestfjellhytta. Under oppholdet hadde solen kommet frem, men i det jeg skulle starte på neste etappe, startet regnet. Styrtregn! Det varte helt frem til Vestfjellhytta. Bedre merking her og greit å følge merket rute, men du bør følge med på kartet. Holdt på å gå feil ved noen anledninger.  

Det var en stor glede å komme frem til Vestfjellhytta. Regnet var i ferd med å gi seg og jeg ble godt mottatt av Tom Harald og Ragnvald. Veldig hyggelig kveld med bacalao og prat med hyggelige gjester.  

Tips: De første dagene på ruten går i ganske fuktig terreng, sørg for hensiktsmessig fottøy. Ha også med bra med sokkeskift. Noen steder kan det være litt vanskelig å finne riktig sti, sørg derfor for å være aktiv med på kartet og gjør vurderinger underveis.  

Et herlig opphold på Vestfjellhytta er over for denne gang. Litt trist å forlate denne flotte hytta og de hyggelige gjestene og representantene fra DNT Lillehammer. Det jeg er mindre lei meg for er å reise fra myggen som har holdt meg våken mye av natten. Jeg virkelig hater lyden av mygg rundt hodet når jeg prøver å sove. Hver gang du slår etter den har den funnet en ny plass. I dag finner jeg frem myggmiddelet. 

Fint turfølge på første delen av turen. Ragnvald og Tom Harald fra DNT Lillehammer fulgte meg de første fire kilometerne, frem til Grytlia. En helt fantastisk blomstereng med alle farger på den vide og flotte setervollen.  

Denne dagen er ruten greit merket og terrenget er mindre vått enn de første dagene. Koselig rast ved brua over Revaa, ta deg litt tid der. På veien frem til brua går du gjennom et vakkert blomsterområde. Ta bilder 😊 Fin vandring oppover i høyden mot Nordre Suluhø. Her er det et fantastisk utsyn over hele Langsua. Mens jeg stod på toppen og gledet meg over det flotte utsynet, tørr og fin, kom uværet. Lyn og torden og regn kraftigere enn noen dusj jeg har vært i. Veien frem mot Liomseter ble meget våt og dusj var nesten unødvendig her på hytta.  

Deilig å komme frem til det hyggelige vertskapet som løfter stemningen med smil og et stort VELKOMMEN ❤️ 

Tips: Det er ikke mulig å sjekke inn i UT appen på Vestfjellhytta. Det er noe dekning etter 500 meter på Nysetra, men det er for langt unna for å sjekke ut. Men, når du kommer opp på Nodre Suluhø er det maks dekning om du vil sende meldinger og kanskje legge ut noe på SOME. Husk at dekningen også er dårlig på Liomseter, så viktige meldinger bær gjøres unna på toppen av Nordre Suluhø 

I dag har planen vært å ta en dobbel etappe. Først til Storkvolbu og så videre til Storhøliseter. Men, dagen har vært minst like våt som de to foregående. Jeg har endt opp på Storkvoldbu og storkoser meg på denne nydelige plassen, og tørket klær… 

Det går to ruter fra Liomseter til Storkvolvbu. En går mer østlig og opp mot Øvre Revsjø. Den andre, som også skal være litt kortere, går via Vakkerlifjellet. Ruten over Vakkerlifjellet er en nydelig rute og anbefales. Den skal også være noe tørrere og mindre myr. På UT.no står det at ruten over Vakkerlifjell skal være 13 km. Jeg målte ruten til ca. 17 km, noe også et turfølge jeg møtte på hytta hadde målt. Vær altså oppmerksom på lengden. Jeg har lagt ved et bilde fra UT.no som viser rutene. 

Turen over Vakkerlifjellet starter med ganske fuktige stier opp gjennom skogen før du når snaufjellet. I det fjellet åpner seg og stiene flater mer ut går du også på gode og tørrere stier. Det er flott å vandre over høydene og veldig fint utsyn i alle retninger. Dessverre hadde jeg en god del tåke i tillegg til tett regn.  

Det er bra med drikkevann og fine rasteplasser langs hele ruten.  

Vel fremme på Storkvolvbu var det deilig å fyre opp hytta, tørke klær og ta for seg i proviant rommet. Baccalao, fruktcoctail, iste, kakao – bare helt herlig og koselig. Etterhvert kom også solen og finvær. En helt nydelig utsikt og en jevn strøm fra elven nedenfor hytta skaper en idyll og et godt sted å være. Et hyggelig par som har fulgt med på de to forrige hyttene er også sammen med meg her på hytta. En tidlig kveld blir det i dag for lade opp til lang tur i morgen. Da blir det første stopp på Storhøliseter, en lunsj på hytta, og så videre til DNT hytta Oskampen.  

Det er meldt godt turvær, så det kribler i kroppen etter å skulle vandre og se mye i morgen 

Tips: Turen over Vakkerlifjellet er nokså lett å følge. Grei merking, men det kommer et par stikryss oppe i fjellet hvor du skal holde tungen rett i munnen, bokstavelig talt. Ta ikke av hold rett frem og sørg for å følge T merking. I et av kryssene har noen merket med rødt til venstre og høyre, men dette er IKKE T merket rute. Så følg med på kartet og følg vår DNT merking.  

For en dag, vi våkner tidlig til et fantastisk vær. Blå himmel og sol, knallblå elv og skue så langt du kan se. Jeg kjenner på at dagen skal bli flott og i dag skal jeg nærme meg Jotunheimen og vandre de siste flotte etappene i Langsua.

Jeg kom meg tidlig av gårde. I dag ønsket jeg hele dagen ute med mange opplevelser underveis. Denne nordre delen av Langsua er så vakker. Spennende topper og dramatisk utsikt mot vest der Jotunheimen stadig vokser seg med snøkledde topper. Så utrolig vakkert.  

Turen til Storhøliseter er på ca 13 km. Stien bølger seg litt opp og med men få krevende stigninger. Siste biten inn mot Storhøliseter går svakt nedover på en god og utsiktsrik sti. Det er mange bekker å drikke av underveis, ikke bær vann på denne etappen. To litt større bekker skal krysses. Med litt spenstige opp kommer du nok greit over. Noen velger kanskje å vade. Uansett, dette er ikke større hindringer. Mange flotte fotomotiv underveis. Ta deg tid, kos deg på denne etappen. 

Storhøliseter ligger utrolig flott og malerisk til på en flott gammel setervoll. Det var mange som hadde overnattet her i natt. Flere hadde med bil hit, hvor du kan parkere, med utgangspunkt for flere rundturer. En utrolig koselig familie fra sør hadde stor utpakking etter lang biltur dagen før. Alt lå utover på den solfylte setervollen. De prøvde å organisere tur innover i fjellet. Bæreposer med mat og mengder med klær og utstyr. Selv tok jeg en lunsj og tørket sko etter flere våte myrer på slutten av etappen. Jeg gjorde meg klar for å gå videre etter å ha døst og kost meg i solen. På det tidspunktet var det om mulig enda mer kaos på vollen. De strålte og gledet seg, men vi får håpe de kom seg greit av gårde 😅 

Turen videre til Oskampen var også på ca 13 km. Også dette en meget vakker rute. Men, vær oppmerksom på at i det dere har passert bruen etter ca en kilometer venter et spesielt vått parti et par kilometer. Nesten ikke mulig å komme gjennom dette tørrskodd. Belønningen er en helt spesielt vakker sti når du når høyden før det store vannet, Øyangen. Fantastiske motiver og en drøm av noen flotte stier. Ta dere tid her, det er helt spesielt. Resten av turen hår langs vannet, noe på en gammel grusvei og videre slakt oppover til DNT hytta, Oskampen.

Oskampen ligger like under fjellet med samme navn, 1502 moh. Hytta ligger ligger på ca 1275 moh. Her ligger det et nydelig vann som ligget og glitrer i solen med hvite fjellmassiv i Jotunheimen som bakteppe.  

Tips: På Omveien skal vi prøve å ta oss tid til verdifulle avstikkere. På gode sommerdager kan et fjellbad gjøre opplevelsene fullkommen. Langs ruten til Oskampen er det flere vann du kan bade i. Oppe ved hytta ligger det også flere vann som bare venter på å gi deg magiske opplevelser. 

I dag stod jeg grytidlig opp i tom hytte på Oskampen. Foran meg stod kanskje den lengste etappen på turen, Oskampen – Sikkilsdalseter – Gjendesheim. Dobbel porsjon med havregrøt, dynget ned med bringebær syltetøy. Jeg måtte bare få i meg bra med næring, selv om jeg ikke er en stor frokostspiser når man står opp litt for tidlig. Ikke er jeg egentlig så glad i havregrøt heller, selv om turfolk rundt meg mener grøt om morgenen på tur er det eneste som gjelder. Men, en solrik og vakker morgen var det, og ut frokostvinduet kunne jeg skimte Jotunheimen, dagens turmål.  

Når man er alene på hytta må hytta vaskes og gjøres i stand for de neste gjestene. Det er ikke mulig å snike seg ut tidlig og la de siste gjestene ta gulvvasken… Oskampen er liten og koselig så egentlig var det bare hyggelig og litt stemningsfult å gjøre det pent etter meg. Til slutt var det bare å bite tennene sammen, ta på turskoene, kjenne på litt ømme føtter og støle ben.  

Første delen av turen gikk slakt nedover og den kommende motbakken over mot Sikkilsdalen kom stadig nærmere. Jeg hadde planlagt å fylle vann ved elven man krysser før motbakken begynner, men her var det lite vann og det ante meg at jeg hadde feilberegnet mengden vann i sekken. Det ble en ganske seig tur over fjellet og forbi Vangstulkampen, men utsikten på toppen var bare fantastisk. Nydelig skue ned mot Sikkilsdalsetra og Prinsehytta, kongefamiliens flotte hyttetun. Videre utover ser man Jotunheimen i all sin prakt og nydelige snøkledde topper.  

Det ble en kort stopp på Sikkilsdalssetra å hilse på bestyrerne der. Dette er en privat betjent hytte. Den ligger koselig til i denne grønne dalen. Hestene er mange her på beite og danner et malerisk og vakkert syn. Men, jeg skulle videre og turen fra Sikkilsdalen kan gå i to ulike traseer. Det var nydelig vær, så jeg valgte toppturen over Sikkilsdalshø på 1776 moh. Er det dårlig vær eller du kjenner på at du begynner å bli sliten, kan du velge å gå langs Øvre Sikkilsdalsvannet. Den turen er nok et par timer kortere. Det ryktes imidlertid at denne stien er noe gjengrodd og kronglete, så ta toppturen om du har krefter til det. 

Jeg vandret opp over skoggrensen og tok lunsj da jeg fikk flott utsikt og insektene er litt mindre aggressive oppe på fjellet, enn nede i skogbeltet. Der jeg satt og spiste kunne jeg skue oppover og se ruten videre og toppene jeg skulle gå over. Et spennende og dramatisk syn. Da jeg begynte å gå viste det seg raskt at avstandene virket kortere enn det kunne se ut til. Du går over flere topper og stien er ganske luftig noen steder, så ta deg tid. Det er flere fantastiske utsiktspunkter underveis og det er mange muligheter til å ta spektakulære bilder.  

Endelig toppen, Sikkilsdalshø, 1776 moh. Utsikten er fantastisk i 360 grader. Ta deg tid på toppen, få på deg noe varmt og vindtett. Bruk tid her oppe og virkelig ta det inn og nyt.  

Veien ned går jevnt nedover, mye stein, som det jo gjerne er på fjellet, så gå kontrollert. Det er lett å snuble og vrikke foten når du har slitt oppover og ønsker at det skal gå radig nedover. Stien er god og veien frem til Gjendesheim går i fint terreng med brede og tydelige stier. Litt antiklimaks å ende på campingplassen på Maurvangen og med asfalt siste biten inn til hytta. Min motivasjon lå da i alle de fine opplevelsene underveis og en iskald øl som ventet der fremme. 

Tips: Det er ikke mange steder å fylle vann på disse to etappene. Beregn derfor nøye hvor mye vann du bør ta med. Selv endte jeg med for lite og munnen ble stadig tørrere.  

Når du går såpass mange høydemeter som skal forseres kan det være greit å tenke litt taktisk. Prøv å gå rolig, men jevnt. Ta små skritt, øk heller frekvensen noe, det sparer krefter. Pass også på at du hele tiden prøver å sette foten vannrett med støtte for helene, da sparer du mye krefter og lårene og leggene får ikke så mye juling.  

Kjenner du følelsen av å ha blitt så støl at det ikke er helt enkelt å gå trapper? Vel, det er der jeg er nå. Kjenner meg egentlig i ganske god form fortsatt, men alle høydemeterne og ikke minst rask gange nedover har satt sine spor. Og i dag, da er det nye 1000 høydemeter som skal forseres og flere nedstigninger.  

Oppholdet på Gjendesheim var utrolig hyggelig, ikke minst takket være en svensk mann, førstegangsreisende til Jotunheimen og skulle selvfølgelig gå både Bukkelægret og Bessegen. Han får ta noe av skylden for at jeg kjenner at det ble noen øl i går. Kanskje ikke beste oppladning, men deilig med litt sosialt for en som vandrer alene. 

Turen i dag startet brutalt med 400 høydemeter opp til Bessvatnet. Videre over kammen og så nedover til Russvatnet. Mens jeg går tenker jeg en del på boken «Tre i Norge ved to av dem». Denne skildringen av  de engelske mennene som bodde og oppholdt seg i dette området en sommer på slutten av 1800-tallet. Her jeg går legger jeg merke til de store distansene de nedla for å fiske og drive jakt i disse områdene. Egentlig ganske imponerende. 

Turen langs Russvatnet var en skikkelig fin sti, vakkert langs vannkanten i drøye to kilometer før det igjen bar bratt oppover. Oppe i fjellet må du krysse en større elv. Her henger det en ganske luftig og spennende bru. Et flott sted å ta litt bilder og studere den litt spesielle konstruksjonen av en bru. Helt trygg, men brukbar svai når du går, som gjør det litt spennende. 

Ruten går flere kilometer videre oppover i jevnt stigende terreng. Det er fint å gå, men nærmere toppen begynner det å bli flere partier med mye stein. I det du kommer innerst i dalen og passerer bandet ved Vestre Hestlægerhøe, må du bratt opp og over en snøfonn. Så bærer det jevnt nedover til Glitterheim. 

Det er deilig å se Glitterheim der nede i dalen. For meg er Glitterheim et «hjemsted». Her startet mye av min DNT tilknytning da jeg som 18 åring bodde her inne i 14 dager og fullførte breførerkurs. Sterke og svært gode minner. Kanskje ble det sådd en drøm om en jobb i DNT allerede den gang?  

Fakta:

• Jeg logget 22 km på turen
• Jeg logget også nøyaktig 1000 høydemeter 

Tips: Som nevnt var stien langs Russvatnet rene idyllen. Her lå de flere fine hvite strender med gode muligheter for telt og rasteplasser. Fisken vaket og vannet er omgitt av fantastiske og dramatiske alpine topper. Legg gjerne pausen din her langs vannet. Er det varmt, ta gjerne et bad i disse utrolig vakre omgivelsene. Motivet blir ikke stort bedre for bilder og kanskje en instastory? 

Det regner! Det styrtregner! Vi våkner til et ganske ruskete vær. Jeg gnir meg i øynene, er det mulig. Hadde nesten glemt at det kan regne i fjellet. Etter tre fine dager med opphold og mye sol har jeg nesten glemt hvor våt jeg var de første dagene gjennom Langsua. Egentlig ganske fint, erindringen om turen er ofte de flotte opplevelsene. Gjerne i sol og med utsikt. Nå gjelder det bare å kle på seg, for fint blir det uansett. 

Et underlig syn møtte meg i dag tidlig. 40 mennesker med shorts, tights og startnummer, her på Glitterheim. Hva skjer? 

Jo, de skal løpe en liten tur, med nummer på brystet… Først opp til Glittertind, så ned til Spiterstulen, videre opp til Galdhøpiggen og ned igjen. Målgang? Neida, turen går så flere kilometer nedover veien før de bryter av og løper opp til Juvasshytta, altså nye nesten 1000 meter opp. Rekorden er utrolige 5 timer og 40 minutter, tro det eller ei. Jeg skal gå…til Spiterstulen.  

Det starter brutalt, denne bakken opp til Glittertind, som jeg har gått så mange ganger før. Ca 1000 høydemeter rett opp, men det går forbausende greit. Det sprekker litt opp og noen glimt av den storslåtte utsikten får jeg med meg, men god utsikt er det ikke. For deg som går etter meg, uansett vær, ta turen over fjellet og over Tinden. Du vet aldri om du faktisk får utsikt. Ikke sjelden får du flotte opplevelser her, selv i grått vær. 

I dag var det altså noen sekunder med utsyn, ellers var det vind og skikkelig snøvær på toppen. 

Det går bratt nedover igjen. Spiterstulen ligger lavere enn Glitterheim så det er flere meter ned enn opp. Noen partiet er litt bratte og steinete. Det er ikke farlig eller skummelt, bare du tar det litt med ro og følger godt med. I dagens vær har det vært litt glatt på steinene og jeg har vært nøye med stivalgene og hvor jeg har plassert føttene.  

Ruten krysser elv to steder. Etter intenst regn i natt og i dag er det vanskelig å krysse tørrskodd. Jeg er ikke spesielt glad i å vade, så jeg gjør alt for å finne en vei ut av det. Faktisk synes jeg det er litt spennende. Opp og ned langs elven for å legge en plan om sprang, tresteg, firesteg eller mer. Det gikk, men jeg må innrømme at jeg flere ganger hadde hjertet i halsen. Men, så er lykken stor når du lykkes! 

Koselig å komme frem til Spiterstulen som er en av de innlagte hyttene på Omveien. Dette er en privat turisthytte med lange tradisjoner for samarbeid med DNT.  

Fakta:

• Jeg målte turen til 17,1 kilometer.
• Jeg målte totalt 1137 høydemeter, og 1441 meter ned.  

Tips: Det går to DNT merkede ruter fra Glitterheim til Spiterstulen. Den sydligste og letteste går innover mot Veobreen. Den andre går over Glittertind. Ruten innover mot Veobreen er lettere og er nok to til tre timer kortere. Et godt alternativ hvis du kjenner at du begynner å bli sliten eller om været er dårlig. Turen via Veobreen er et fullverdig rutevalg på Omveien. Men, har du krefter og været er med deg er turen over Glittertind en langt større opplevelse i mine øyne. 

I dag våkner jeg med en følelse av at denne dagen skal bli bra. Etter krevende dager med mange høydemeter skal det bli fint med en noe enklere og kortere tur. Turen innover til Leirvassbu går jevnt oppover Visdalen. Det er ikke så mange høydemeter som skal forseres i dag, sammenliknet med de foregående dagene. Været er preget av variasjon fra regn til sprekkdannelser i skylaget. Høyt der opp ved de alpine toppene som omkranser Spiterstulen ser jeg også gløtt av blå himmel og sol. 

Ved frokosten i dag, alene, skuende ut på de flotte omgivelsene, kjenner jeg også på et stikk av dårlig samvittighet. Det har tikket inn meldinger fra et bryllup i går. Datteren til nære familievenner fra England holdt bryllup, og viet seg i Tanum kirke. Vår vakre kirke på høyden av Tanumplatået, med påfølgende selskap på Lysebu. Her sitter jeg! Jeg prioriterte jobb for DNT, tur og profilering av Omveien. Det var denne muligheten jeg hadde. Jeg konstaterer at langtur i nesten 14 dager gjør beslag på dager med noen oppofrelser. Men, jeg skal rekke bryllupsdagen til Anne Kristine og meg den 6. juli. Og snart skal jeg møte to av sønnene våre på Skogadalsbøen. Jeg har begynt å glede meg til begge deler.  

Turen starter greit, men ganske fuktig. Det har regnet i natt og stiene er ganske våte. Jeg gleder meg over å se de flotte og dramatiske omgivelsene. Det er sikt opp til de fleste av toppene og rammer inn ruten opp Visdalen på en fantastisk måte.  

Jeg starter optimistisk i shorts. Alt er bra i to kilometer. Tåken siger inn, sikten blir borte og det begynner å regne. Skikkelig. Og, det varer egentlig hele veien.  

Det er en fin sti oppover, for det er egentlig det det er, en slak jevn oppoverbakke. Starter fint på gode stier og går over i ganske mye stein. Dette er en utrolig vakker rute, men denne gang blir det vått og ganske kaldt. Over siste høyden før du går langs vannene, de siste kilometerene frem mot Leirvassbu, ligger det fortsatt mye snø.  

På mye av ruten har den flotte toppen Kyrkja fremstått majestetisk og rak, med sine 2032 moh. Om dette været gir seg og vi kanskje får sol i morgen tidlig, da er det mulig Kyrkja blir en omvei på Omveien til Olavsbu.  

Fakta:

• Jeg logger 16 kilometer
• Jeg logger 531 høydemeter. Denne gang 212 meter ned, noe som nok skyldes de siste kilometerne ned mot hytta.  

Tips: Det er ganske mange bekker og elver uten bru på denne distansen. Egentlig ikke så mange naturlige vadesteder. Det handler mye om å hoppe fra sten til sten. Selv bruker jeg ikke staver, men de som bruker det vil ha en fordel. Har det vært en del regn eller varmeperiode med mye snø og bresmelting, reiser det mye vann. Bruk litt tid på kryssingene og finn gode  og trygge overganger. Min erfaring er at ruten er lagt klokt så ta utgangspunkt i merkingen for hvor løypa er lagt for å krysse. 

Det var bra med gjester på Leirvassbu i går kveld. Hytta var preget av besøkende i alle aldre og fra mange nasjoner. Summende og god stemning.  

Leirvassbu ligger på ca 1400 moh. Det er snørikt her vinterstid og gjør Leirvassbu til et meget populært vintersted og supert for toppturer rundt påske og ukene etter. Dette bidrar til at snøen ligger lenge her. Det er mye snø igjen her, men snøen er flere steder god og kompakt å gå på. 

Brødrene som eier Leirvassbu, Kristian  og Ole Jakob, er alltid hyggelige å møte. Også denne gange fikk jeg pratet godt før jeg dro videre. De har drevet Leirvassbu i vel 16 år og har løftet stedets popularitet og bidratt til at Leirvassbu, spesielt om vinteren, er et viktig sted for mange her i hjertet av Jotunheim og sentralt beliggende i DNTs rutenett med private hytter og DNT hytter i «alle retninger». 

I det jeg starter turen, ser jeg Kyrkja majestetisk og fri fra tåke og skylag. Noen solglimt kommer også. Da kunne jeg ikke la muligheten gå fra meg. Jeg måtte få med meg Kyrkja på vei til Olavsbu. Da jeg kom til  bunn av stigningen var det en befrielse å legge fra meg sekken før jeg gikk videre. Det holdt seg klart og fint til jeg nådde toppen. Underveis var jeg litt betenkt ved et par partier, men jeg er heller ikke så sterk på høyder… ( I punktet «tips» under, kan du lese mer om Kyrkja) 

Turen videre gikk fint, men det var ganske vått og en god del snø. Spesielt mye snø var det over Raudalsbandet. Her var det noen bratte stigninger på snø, men meget vakkert , omkranset av flere 2000 meter topper.  

Så var lykken stor da jeg endelig så Olavsbu, hvor jeg har så mange gode minner. Min nest siste natt på Omveien. Litt vemodig men jeg må innrømme at det også er litt deilig. Så ser jeg frem til morgendagen med siste overnatting, da på vakre Skogadalsbøen. Og, ekstra hyggelig, da skal jeg møte to av mine sønner, Erling og Harald. De kommer for å møte meg og ta med med hjem så jeg rekker bryllupsdagen.  

Fakta:

• Denne turen målte jeg til 16 km
• Totalt 1007 høydemeter
• Begge punktene inkluderer turen via Kyrkja 

Tips: Denne turen fra Leirvassbu til Olavsbu er av de korteste distansene på Omveien. Langs denne ruten er det et alpint og flott landskap med flere 2000 moh topper. Kyrkja på 2032 moh og Skarddalstinden på 2100 moh bør være to topper som er et alternativ for å lage en spennende omvei i Omveien. Selv valgte jeg Kyrkja. Etter et par kilometer og en drøy halvtime på ruten mot Olavsbu, kommer du opp til nasjonalparkgrensen. Dette er greit å se på kartet og det er satt skilt i terrenget. Her bryter du av til venstre/ østover og følger ryggen oppover. Her kan du legge igjen sekken, slik jeg gjorde. Ta med noe drikke og vindtett tøy. Følg så vardingen oppover. Ganske greit å følge. Første del er relativt lettgått. I det du svinger opp mot siste stykket, blir det brattere og stedvis luftig. Turen krever konsentrasjon og du må klyve flere steder. Du vil oppover se tråkk og spor etter hvor folk har gått. Ta deg tid slik at du gjør gode vurderinger av ruten oppover. Selv er jeg ikke så glad i luftige partier. Jeg ville ikke valgt å gå til toppen å dårlig sikt. I klarvær er dette en tur de fleste vil klare. Dette et også et flott dagsturmål om du tar deg en ekstra dag på Leirvassbu. 

Så er siste dag kommet. I dag skal vi vandre ned fra Skogadalsbøen og vi skal bokstavelig talt kjenne på Sognefjorden. Da kan jeg si at turen er fullført, fra Lillehammer til Sognefjorden. Og, Omveien er fullført med sine omveier på Omveien. For en tur og for en reise. Så mange inntrykk, så såre føtter, så vått og så flott.

Hele veien har har jeg gledet meg til å treffe to av guttene mine, Erling og Harald, på Skogadalsbøen. De er på en måte min velkomstkomite og de kommer for å ta meg med hjem. For meg ligger det noe fint og symbolsk i det. På slutten i går, ned mot Skogadalsbøen kjente jeg tårene kom lett ved tanke på guttene, som jeg er så glad i. Så fint å bli møtt og bli hentet. Etter å ha forsert litt raskere enn planlagt, er det også utrolig fint å rekke hjem til Anne Kristine, på bryllupsdagen. 

12 dager på tur blir det for meg. På turen har jeg gått nesten 25 mil og gått nesten 9.000 høydemeter. 14 hytter er besøkt og jeg har overnattet på 12 hytter. Det har regnet og vært vått, store deler av turen. Men to dager var magiske med knallvær og fantastisk utsikt. Utrolig nok var det disse to dagene jeg hadde doble etapper, flaks. 

Det er mye jeg går og tenker på under en vandring som Omveien. Følelsen av å være heldig som har anledning til å gjøre dette. Å få lov til å ha en jobb hvor vi tilrettelegger for akkurat dette, friluftsopplevelser, møteplasser og ikke så lite kulturhistorie i fjellet. Kjenner også på savn og lengsler, alt som er mer på avstand der jeg går alene langt der ute i vill natur, fjellene og meg. Mine kjære kommer på en måte nærmere på avstand. Anne Kristine og guttene. Kanskje er det bra for oss å ta en lang tur av og til og kjenne på savnet og hvor utrolig glad du er i de der hjemme. Kanskje er det slik at avstand skaper de fine og gode bildene og perspektivene. Henrik Ibsen satt mye og skrev i Italia. Kanskje var det da han formulerte: «Du ser fjellet best på avstand»? 

Etter en flott tur nedover Utladalen, sammen med guttene, står det bare en ting igjen på Omveien, stikke hånden i vannet på Sognefjorden slik at jeg kan si; jeg har gått Omveien fra Lillehammer til Sognefjorden!

Takk for følget 😊 

Fakta: 

• Jeg målte 19,5 kilometer til bilen på Hjelle 
• På denne turen ble det 705 høydemeter og 1450 meter nedstigning.  

For den som lurer, ja det var kaldt vann i Sognefjorden, men ikke like kaldt og friskt som i elven ved Skogadalsbøen…