Så var dagen kommet, da hele gjengen skulle samles oppe på Ole-Leif-koia, som løypekjører Olav har gjort til tradisjon. Også de som itte greier å gå så langt, skulle Olav hente og kjøre begge veier!! ITTE RART VI GLEDET OSS!
Publisert: 22. mars 2024 Skrevet av:
Eva Jønsrud
Inspirasjon
Og dagen var perfekt servert med nysnø og nykjørte løyper, sjøl om sola valgte å gjømme seg etter et lite gløtt fram sånn i 6-tida! Like greit også, da temperaturen balanserte fra -2 til 0 C! Og slik det var i dag, stemte det fint for felleski!
Alle foto: Eva Jønsrud.
Olav satt alt klar og ventet på passasjerer. Mens de fleste «spurtet» forbi og opp bakkene for egen maskin. For en gli! Men undertegnede var ikke blant de heldige, som stilte med smurte ski! I dag stemte «Blå extra» BARE for bakovergli! Det vart ei styrkeprøve av en annen verden for armene, og helt nødvendig å bære skiene i hver motbakke!! Men nådde koia etter 1t 45 min arghet! Den må som kjent brukes, for å få nytte av den! Det fungerte!!
Utenfor koia sto Hans Martin og ønsket den siste skiløperen velkommen. Så nå kunne «seremonien» starte. Hans Martin hadde varme og velmente ord å gi til Olav som takk for alt vi nå ble bydt, alt mens han overrakte en pose med spennende innhold, som vi bare kunne tenke oss hva var! Og en tilsvarende pose til han som har sørget for perfekte løyper dette året, Sondre! Med en god og samvittighetsfull kjører, har skiturene våre gitt oss både glede og god fysisk form! Så vi ga begge to en lang hyllest med klapping!
Vi holder på tradisjoner som er gode for oss. Så det neste på programmet, var en av Hans’ sanger om oss sjølve! Og denni gongen hørtes virkelig sangen, der den nådde tømmerstokkene i taket!
Imidlertid gikk Solvårs lesing ut, da det nå var mange som itte hadde hørt det som var lest fra boken tidligere. Og dermed slapp skravlinga løs! Samtidig ble varme, nystekte vafler servert med både rømme og jordbærsyltetøy! Sjokolade lå også og fristet, og kaffe eller te kunne vi sjøl blande. Du verden så heldige vi er!
Og praten og gjensyn med noen vi itte hadde sett på ei stønn, var både varm og gledelig. Og noen nyere bekjentskap ble det også. For vi var mange samlet i dag. 45 til 48 hadde fått plass rundt alt av bord og benker. Så da er det alltid noen «nye» vi itte har hilst på tidligere. Slik sett ga denne samlinga oss en god mulighet til å se og hilse på, for oss, nye deltakere.
Til sist var tida for oppbrudd kommet, og Olav danderte de første passasjerene på doningen sin. Veldig moro å se hvor greit og trygt de ble plassert rygg mot rygg på kjelken, mens en fikk sitte bak ryggen til Olav. Så bar det avgårde - med den første av tre kjøreturer!
Og vi andre tok skiene fatt. Vi prøver alltid å gå flere i lag, i tilfelle noen skulle falle i utoverbakkene. Det har gått uten uhell i hele vinter. Så det tyder på gode, rutinerte skiløpere. Og vi fire siste fikk endelig gått runden om Bokkåsen, Høyenhall og Stormyra! Mye snø, haraspor som vitner om leking, artige «skulpturer» av gamle trær og tid til prating og mimring! Akkurat slik vi ønsker turene våre!
Men tilbake til bilen, hadde Toves bil flatt batteri! 5 jinter sto litt rådløse, men med kabler – og telefon med NAF. Så kom det en mann forbi, og da føltes det trygt å følge hans anvisninger! Og turfolk er alltid hjelpsomme og koselige. Dette fikk vi bekreftet i dag! Alt endte godt – også skiene med Blå extra ble brukbare med Universal-klister! Takk for all hjelp og tålmodighet!
Det er med et visst vemod vi innser at dette var sesongens siste organiserte skitur! Vi sender en varm takk til alle som har hjulpet oss til flotte turer og opplevelser i vinter – ingen nevnt, ingen glemt!
Det må bli å sitere vår kjære husdikter Hans igjen: «-men slutten er en takk til alle som vil gjøre sitt, at onsdagsturen er og blir, vår skiturfavoritt.»
