«Hu hei kor er det vel friskt og lett? Oppå myra. Blå – Blåmyra. Der leikar vinden i kåte sprett. Over myra. Blå - Blåmyra!» (Syng med..)
Disse strofene gikk jeg rundt og spant på på veien opp fra Vollkoia. For -11 grader var itte noe problem å gå på skitur i. Det er en «normal» vintertemperatur for øss som har mange vintrer i minnet. Men en isende og vedvarende vind som i dag, var mye verre!
Publisert: 19. januar 2024 Skrevet av:
Eva Jønsrud
Inspirasjon
Alle foto: Eva Jønsrud
Harald hadde gløttet på døra i Vollkoia og rådet oss til å ta løypa forbi Bjørsetra i dag, da traseen oppover brattbakken var begynt å bli attblåst. Det var et godt råd å få! For opp gjennom en – til nå –pent vinterkledd skog, var det god ly og fine skispor. Men dette forandret seg raskt oppå Blåmyra! Der føyk det slik at den snøen som stadig falt ned, itte landet der den hadde ment! Og da løypa var attblåst og sikten dårlig, ble det helst å ta peiling på hvor jeg skulle prøve å komme, for å treffe løypa videre opp til Blåmyrskoia.
Det gikk på et vis, både i og utenfor løypa. Så i dag var det ekstra godt med hette på anorakken – og briller, for oss som bruker det!
Utenfor Blåmyrskoia sto det bare 6 par ski i dag. Uvant få i forhold til slik det pleier å være. Solvår og Else hadde tilbydt seg å frakte 24 boller for meg, mens det lå 16 i sekken min! Så i dag kunne det bli litt av en bollefest! Heldigvis dukket det opp noen til innen Hans Martin ønsket velkommen med å dele ut «dagens tekst» med sang som skulle synges. Lunheten i koia var alt kommet opp i behagelig varme takket være løypekjørerens tidlige oppfyring, fortalte Dag Erik. Så da var det bare å telle til 3, slik vi nå pleier å starte sangen. Da blir det mange ulike durer, men i løpet av de første par linjene, faller vi sammen til den som passer best for «blandetkoret». Og når vi er kommet i gang, så synges det friskt videre på Hans’ fine beskrivende tekster om hvordan vi har det!
Da vi vart kun 11 i dag, syntes Solvår at hun ville vente til vi var flere, før hun leste videre om «Turen rundt Mjøsa ..».Så da fikk vi godt tid til å prate sammen i stedet. Det var tydelig at det passet bra, for alle hadde visst litt å fortelle! Men det ble boller igjen til å bære med ned igjen også!
Og for oss tregeste som gjerne sitter litt lenger, føler vi en stor trygghet i å holde sammen på hjemturen – som også gikk skogsveien forbi Bjørsetra. Og alle nådde Vollkoia – uten noe uhell.
Her hadde Harald holdt hus – helt alene. Likevel aktiv med sine kryssord og soduko. Så totalt ble vi 12 på tur – og ga oss sjøl beskrivelsen «TØFFE».
Takk til alle gode hjelpere i dag – velkommen til ny tur neste onsdag!
