Onsdagstur 6. august 2025: Rundtur Vollkoia-Purkedalskoia-Blåmyrskoia-Vollkoia

Hans Martin var derfor svært rask til å fordele oss på den gruppa hvor vi følte vi hørte til i dag: Gruppe 4 skulle gå rundt tjernet og i terrenget rundt så langt og mye som hver ønsket å gå.

Gruppe 1 skulle gå raskt opp til Blåmyrskoia, mens gruppe 2 skulle, i roligere tempo gå rundt om Purkdalskoia, opp til Blåmyra og skiløypa tilbake til Vollkoia. Og dermed forsvant den første gruppa avgårde, mens vi andre hadde litt bedre tid til å «summe» seg. 

Turværet var ypperlig: overskyet med en anelse vind og tempen mye lågere enn vi har hatt i sommer. Det føltes behagelig med noe vindtett ytterst, men som snart måtte puttes i sekken, da stien gikk i motbakke. 

Purkdalsveien hadde nok «fått et løft» i sommer – med mye pukk, som itte var helt beregnet for gående. Men den ga sikkert veien solid dekke for tyngre kjøretøy.  Vi nådde først et flott utsiktssted, der skogen var hogd helt ned. Det ga et fint overblikk til Brumundbygda. Så gikk gikk vi skogen oppover til vi nådde Purkdalskoia. Navnet «purke» kan på dialekt bety noe som er vanskelig, håpløst, umulig… og sier kanskje noe om forholdene den ble bygd i og for: tømmerhoggerne.  For nå gikk vi i Furnes Almenning, og da var det hogging alltid på vinterstid.  Og vintrene tilbake i 100 år og vel så det, var både snørike og kalde i forhold til nåtida. Så tømmerhoggerne slet med overnattingsmuligheter, helt til 1915.  Da kom lovbestemmelsen om «Husvær for folk og hester under skogsarbeid..» som førte til bedre forhold.  Men skulle en overleve livet som skogsarbeider, måtte en være ganske så robust.  Men med motorsag og traktor ble arbeid i skogen mye enklere.  Og utover80-tallet har de moderne skogsmaskinene overtatt helt. Så koia, slik jeg husker den, var både mindre og «sliten», og ble benyttet av tøffe speidere for overnatting!

Purkdalskoia i sin nåværende tilstand, var absolutt en velstelt, nybeiset og flott hytte, med gapahuk og utedo, som også inneholdt bilde av konge og dronning! Og med benker og bord utenfor, innbød den til en god rast for onsdagsgruppa!

Stien videre var nok i mindre bruk.  Men vi greide å forsere veltede trær, bløtere og steinete partier og litt attgrodd med kratt. Inntil vi kom inn på den gamle skiløypetraseen, som førte oss rett opp til Blåmyra. Der lå den med sine blinkende vatn og ble en fin bakgrunn for et gruppebilde!

Sommerens blomsterflora, som vi hadde hatt på tidligere turer, var nå helt avblomstret.  Blåbæra hadde plutselig blitt moden, mens tyttebæra trenger lengre tid.  Røsslyngen var fargeklatter som lyste opp mer og mer der vi gikk.  Og tilbakeveien over myra, gikk kjapt unna på tørre klopper.  Og plutselig var vi tilbake på Vollkoia, som hadde tjernet som et vakkert speilbilde i bakgrunnen. Og nå viste sauene seg, der de tydelig hadde hatt et deilig sommeropphold og var gode og mette.

Vi takket hverandre for en koselig tur, der gruppe 1 hadde 13 deltakere, gruppe 2 hadde 14 mens gruppe 4 inneholdt 6 deltakere.

Neste uke er det vår tradisjonelle fjelltur – til Espedalen i år.