Logo
Til DNT.no forside

Ferjeleiet på Stathelle

Ferjeforbindelsen mellom Brevik og Stathelle var av stor betydning i nærmere 300 år.

Publisert: 22. september 2023
Inspirasjon

Noen få år etter at Norges Postvæsen ble etablert i 1647, ble det åpnet en postrute fra Christiania til Christiansand og Stavanger. De første årene gikk ruta fra Christiania over land til Laurvig (Larvik) og Helleraaen (Helgeroa), derfra med båt til Brevig, videre gjennom Eidanger og Scheen (Skien) til Drangedal og så sørover til Christiansand. Men i 1689 ble det åpnet en ny postveg direkte fra et nyopprettet postkontor i Brevig og over Breviksstrømmen til Stathellet og videre sørover.

Posten ble fraktet av lokale bønder, postbønder, som hadde ansvar for å frakte posten noen mil fram til neste postbonde. Dette var ikke et ufarlig arbeid. Postveskene kunne inneholde penger, og på noen strekninger var postførerne bevæpnet. I 1837 ble postføreren Søren Hansen Rogn ranet og drept mens han var på veg fra Stathelle til Brevik. Raneren ble halshogd i Brevik året etter.

Postvegen var en rideveg, som bare på korte strekninger med stor lokaltrafikk var en kjøreveg for hest og kjerre. På begynnelsen av 1800-tallet startet bygginga av Vestlandske Hovedvei, en kjøreveg som i 1805 stod ferdig fra Stathelle til Kristiansand. Tidlig på 1900-tallet fikk vegen navnet Sørlandske hovedvei, som i 1928 ble til riksveg 40 og i 1965 til Europaveg 18 – eller E18.

Det tidligere ladestedet Stathelle lå på grunnen til Kjellestad gård, og allerede omkring 1650 skal eieren av denne gården ha fått påbud fra kongen i København om å sette reisende over til Brevik. Eierne av gården var fra 1708 familien Blehr, og i 1779 fikk Albert Blehr d.e. kongelig bevilling til å frakte reisende fra Stathelle til Brevik, og i 1800 fikk sønnen, kjøpmann Bent Blehr, en liknende bevilling. Albert Blehr d.e. fikk også rett til å holde gjestgiveri ved Stathelle og betjene gjestene med spise- og drikkevarer for en for en rimelig betaling.

Forbindelsen over strømmen gikk i tidlige tider fra Blekebakken på Brevikssida til Bukta ved Omborsnes på Stathellesida. Fremdeles heter fjellplatåene ved sjøen på begge sider av strømmen Roparberget. Avstanden var ikke større enn at man kunne rope over til den andre sida for å få skyss. I 1886 ble ferjeleiet flyttet fra Bukta til Mølla, der det ble liggende helt til ferjetrafikken tok slutt i 1962.

Skipper Jens Halvorsen i Brevik fikk i 1785 bevilling til å drive ferjevirksomhet den andre vegen. Ved en kongelig resolusjon av 1839 fikk «Anne Susanne Halvorsen af Brevig og Albert Blehr af Stathellet» tillatelse til «at besørge Oversætningen mellem disse Steder, hver fra sin Side». Prisene ble også bestemt:

  • for en Person 2 Skilling
  • for en løs Hest 12 Skilling
  • for en Cariol eller tohjulet Vogn 20 Skilling
  • for en firehjulet Vogn 24 Skilling
  • for en Tønde Korn eller andet Gods i Forhold 2 Skilling
  • for en Slæde 6 Skilling
  • for en Ko 8 Skilling
  • for Smaakreature, som en Hund, et Faar, et Sviin 2 Skilling
  • den Reisende for hver Mand, som til Hjælp ved Oversætningen forlanges over det Sædvanlige Antal, betaler et Tillæg af 2 Skilling

Fra begynnelsen hadde private ansvaret for ferjeforbindelsen, men på slutten av 1800-tallet endret dette seg. I 1877 tok Brevik kommune over drifta på sin side, og i 1909 nedsatte Stathelle og Brevik kommuner en ferjekomité.

 

Ferjemateriellet forandrer seg ikke mye fra begynnelsen av 1800-tallet og fram til de maskindrevne ferjene tok over i 1915. Man hadde blant annet en stor, flatbunnet grønnmalt pramm av tre på hver side av Strømmen. De skrånet oppover i begge ender, slik at det var lett å kjøre om bord og i land. De ble rodd av to mann – den ene satt foran og rodde, den andre stod bak og skåtet og styrte.

5. desember 1914 kom den første stålferja, bygd på Porsgrund mek. Værksted A/S, til en pris av kr. 4000,– og med en motor med navnet Grei, som kostet kr.

3000,–. Den nye ferja, Brevik kommunale Ferge nr. 1, fikk navnet «Grei» og var ei ren personferje. Den gikk populært under navnet «Strykejernet», på grunn av utseendet. Til hester og biler brukte man en lektere – kalt lørjer – som ble hektet på ferja. Slik var det fram til 1935, da den første kombinerte bil- og passasjerferja, Brevik kommunale Ferge nr. 4, populært kalt «Penta» etter motoren, ble satt i drift. «Penta» hadde plass til 4 personbiler og 100 passasjerer.

Den motordrevne ferja var svært ustabil og bensinen ble stadig dyrere. Det hendte ikke sjelden at «Grei» fikk motorstopp midt i Breviksstrømmen, slik at den drev bort med vind og strøm. En vittigper plant passasjerene endret navnet på ferja til U-«Grei».

I 1919 erstattet man bensinmotoren med en dampmaskin, uten særlig hell, og

sommeren 1920 vedtok man å gå over til elektrisk drift. Den første elektriske ferja, Brevik kommunale Ferge nr. 2, med navnet «Krassin» var i bruk fra 1921, og i 1926 kom den andre, Brevik kommunale Ferge nr. 3, med navnet «Grei II». I 1935 gikk man tilbake til bensinmotor.

Størrelsen på ferjene økte:

  • I 1939 kom Brevik kommunale Ferge nr. 5, populært kalt «Femmer’n», med plass til 7 personbiler og 200 passasjerer.
  • I 1952 kom «Sekser’n», med plass til 9 personbiler og 250 passasjerer.
  • I 1959 kom Brevik kommunale Ferge nr. 7, med plass til 15–16 personbiler og 197 passasjerer.

17. mars 1962 seilte Brevik kommunale Ferge nr. 7 for siste gang over Breviksstrømmen. Den stadig økende biltrafikken førte til at ferjene måtte erstattes av ei bru. Den siste sommeren ferjene var i drift, i 1961, ble opptil 2825 biler fraktet over på én dag – like mange som man i 1925 fraktet over på et helt år.

Den nye Breviksbrua ble offisielt åpnet av samferdselsminister Trygve Brattelie 26. mai 1962.

Grenlandsbrua ble åpnet av H. M. Kong Harald V 19. august 1996.

Del artikkel:
Del på e-post

Se også

Bli frivillig
Bli frivillig
Bli DNT-medlem
Bli DNT-medlem