Et aktivt friluftsliv er ofte uløselig knyttet sammen med interesse for naturen vi ferdes i. For de fleste av oss er det berikende og en del av turopplevelsen, når vi vet noe — eller kan lære noe — om det vi passerer på turen. Det kan være flora og fauna, geologi eller kulturminner.
Publisert: 13. november 2026 Skrevet av:
Ragnvald Jevne
Nyheter
Fangstgrop for villreinFoto: Ragnvald Jevne
DNT Lillehammer har utarbeidet en rekke turforslag i vårt distrikt i bokform og på UT.no. Turforslagene inneholder ofte tilleggsinformasjon om natur og lokal historie.
En tur har vi kalt en «kulturhistorisk vandring», og den starter ved Vetåbua, DNT Lillehammers selvbetjente hytte på Fåvangfjellet. Sett gjerne denne turen opp på neste sommers ønskeliste!
Fortelling om fangst av villrein
Omtrent en kilometer nord for Vetåbua kommer vi nemlig til en del av et stort fangstanlegg for villrein. Fangstanlegget er fra jernalder og middelalder og består av en lang rekke fangstgroper. Fjelloppsynsmannen Edgar Enge registrerte fangstgropene for noen år siden, og det var han som oppdaget at gropene lå i system. Tilsammen er det funnet omtrent 300 fangstgroper, som antakelig er blitt til over en lang tidsperiode. Det er flere rekker med groper, og den lengste rekka strekker seg på tvers av fjellet i en lengde på så mye som 12-13 kilometer.
Flere fangstgroper ligger langs den T-merkede hovedstien nord for Vetåbua, og DNT Lillehammer har skiltet til noen av dem. Vi har også fått tillatelse til å rydde litt vegetasjon, slik at det blir tydeligere å se hvordan gropene er plassert i terrenget. Mellom fangstgropene, som på deler av strekningen ligger med omtrent 100 meters mellomrom, må det ha vært noen enkle ledegjerder, som jo har råtnet bort for lengst.
Hva forstår vi av fangstfolkenes strev i eldre tid?
Det er mye vi ikke vet. Men når vi går tur i dette området, kan vi gjøre oss noen tanker om villreinfangstens betydning for forfedrene våre. Tenk hvilken arbeidsinnsats som måtte til for å grave og holde ved like alle fangstgropene med datidens redskaper, samt å håndtere selve fangsten. Fangstanlegget ligger langt fra bygda, og det må ha vært en krevende oppgave å gjennomføre og organisere arbeidet. Dyra som ble fanget i gropene måtte slaktes; skinn og gevir skulle tas vare på. Kjøttet ble kanskje tørket. Uansett var det store verdier som skulle fraktes til bygds, og det er mulig å forestille seg at mengden var så stor at det går an å snakke om eksport.
Og hvem organiserte fangsten? Kan det ha vært kongens representanter, kirka eller en lokal storbonde? Det hadde vært interessant om forskningen kunne finne svar på spørsmålet. Fangstgropene gikk etter hvert ut av bruk. Var det fordi villreinbestanden ble beskattet så sterkt at grunnlaget for fangsten ble svekket? Eller var det fordi pestperioder som svartedauden ødela markedet?
Villreinens ve og vel er et dagsaktuelt tema. Også derfor er det interessant å tenke på det historiske forholdet mellom mennesker og villrein på våre turer i fjellet.
Kilde: Edgar Enges artikkel om fangstanleggene i boka Samdalen.
Denne artikkelen er også publisert i Byavisa nr 19/26.
Den gamle Måsåbua er også et kulturminne langs stien nord for Vetåbua. Den er mye nyere enn fangstgropene, og er fra den tida da reinlav (også kalt måså) ble sanket til krøtterfor og kjørt ned til bygda på vinterføre.
