Svukuriset 100 år: Hytta som åpnet Femundsmarka for fotturistene
For 100 år siden kjøpte Den norske Turistforening fjellgården Søndre Svukuriset for 12 000 kroner. Bak kjøpet lå en bevisst strategi om å lede fotturistene østover til et fjellområde som den gang var nesten ukjent for foreningens medlemmer.
Publisert: 29. mai 2026
Artikkel
Et ukjent område
Da advokat Chr. L. Jensen skrev om kjøpet i DNTs årbok i 1926, var begrunnelsen klar. Jotunheimen og Hardangervidda var overfylt i gode somrer, og fotturistene burde spre seg mer. Fjellpartiene mellom Rendalen og Femunden, vår nest største innsjø, var «ukjente for de fleste av vår forenings medlemmer. Men slik bør det ikke være.»
Jensen var tydelig på hvorfor området var verdt et besøk:
«Fjellet her imponerer ikke ved sin steilhet og ikke ved villhet. Man finner ikke her tinder og breer og stup. Det som overvelder er den vide horisont, de store utsyn, de lange flyer og de mange blinkende vann.»
Bilde av Svukuriset i DNTs årbok 1926. Foto: B. Rummelhoff.
Fakta om Svukuriset
Beliggenhet: 819 meter over havet, på østsiden av Femunden
Opprinnelse: Begynte som Ryen-gårdens seter, med røtter til Kobberverkets tid på Røros.
Tidligere eiere: Daniel Mortensen, sørsamisk foregangsfigur (fra 1905), deretter skipsreder Milberg fra Oslo
Kjøpt av DNT: 1926, for 12 000 kroner
Opprinnelig hovedbygning: Tømmerhus i to etasjer med 6 soverom og 9 senger
Første DNT-bestyrer: Olaf O. Elgaaen (1926 til 1933)
Bestyrere med lang fartstid på Svukuriset:
Olaf Riseth 1934-1955
Milly Haugen 1960-1989
Jorun Svingen 1990-2003
Jubileum: 100 år som DNT-hytte i 2026
Hovedkilde: DNTs årbok 1926
Fra seter til fjellgård
Svukuriset har røtter tilbake til Kobberverkets tid på Røros, da mange arbeidere ved smelteovnene drev småbruk i Femundsmarka. Da smeltehytta på Femundshytten ble lagt ned i 1834, flyttet Ole Eriksen fra Ryen-gården til seteren sin på Svukuriset og gjorde den om til gård. Senere ble eiendommen delt i Svukuriset nordre og søndre.
I 1905 kjøpte den kjente sørsamen Daniel Mortensen Søndre Svukuriset. Mortensen var en foregangsfigur for samenes oppreisning, og eide gården til han under første verdenskrig solgte den til skipsreder Milberg fra Oslo. Milberg satte hovedbygningen i stand før eiendommen ble solgt videre til DNT i 1926.
Svukuriset består av en hovedbygning og flere mindre bygg. Bilde fra DNTs årbok 1926. Foto: B. Rummelhoff.
En fjellgård i full drift
For 12 000 kroner fikk DNT et tømmerhus i to etasjer, panelt og malt både inne og ute, med stue, kjøkken og seks soverom. Hovedbygningen rommet 9 senger og spiseservise for 12 personer. På tunet sto stall, låve, fjøs, stabbur, sauehus, redskapsbod og to sommerhus. Innmarken var på rundt 40 mål. Gården lå 819 meter over havet på østsiden av Femunden, om lag tre kilometer fra Revlingsoset, hvor det fantes både nøst og båt.
Olaf O. Elgaaen, som tidligere hadde drevet gården på forpaktning, fortsatte som DNTs første bestyrer fra 1926 til 1933.
«En solnedgang fra Riset er en oplevelse»
Jensens beskrivelse av stedet, som lokalt ble kalt «Riset», fungerer godt som lokkemiddel også i dag:
«Den store hovedbygning og de mange andre mindre hus ligger i koselig klynge på en grønn flekk med glissen furuskog nedenfor og lav birkeskog ovenfor. I nord hever Store Svukuen sig bratt op og i syd sprer Elgåhogna sig bredt utover. I vest ligger Femunns store flate og blinker, og bak denne blåner fjellene med Rendalssølen lengst ute i sydvest. En solnedgang fra Riset er en oplevelse.»
Er man så kommet vel frem til Svukuriset, eller Riset som det kalles i daglig tale, tror jeg de fleste vil slå sig tilro her i nogen dager. Stedet er trivelig.
Christian L. Jensen
DNTs årbok 1926
Jensen tipset om dagsturer på Store Svukuen, fiske i de «fiskerike Revlingssjøer» og multeplukking på myra rett ovenfor hytta. Innendørs skulle bestyreren sørge for «god forpleining og bevertning», og det skulle ikke mangle på fersk ørret eller røye.
Veien til 100 år som DNT-hytte
1834: Ole Eriksen flytter fra Ryen-gården til seteren sin på Svukuriset og gjør den om til gård
1905: Den sørsamiske foregangsfiguren Daniel Mortensen kjøper Søndre Svukuriset
Under første verdenskrig: Mortensen selger til skipsreder Milberg fra Oslo
3. mars 1925: Saken om kjøp av Svukuriset diskuteres på DNTs Generalforsamling. Borrelly fraråder, Damsgård og Wold anbefaler. Ingen formell beslutning fattes
1926: Direksjonen kjøper Søndre Svukuriset for 12 000 kroner
18. mars 1926: Generalforsamlingen kritiserer fremgangsmåten, men kjøpet står
2026: Svukuriset feirer 100 år som DNT-hytte
Hovedkilde: DNTs årbok 1926
Et omstridt kjøp
Kjøpet av Svukuriset var omdiskutert internt i foreningen. På Generalforsamlingen 3. mars 1925 frarådet sekretær M. Borrelly kjøpet, fordi han fryktet at Svukuriset ville bli lite besøkt. Kontorsjef Damsgård og kaptein Wold anbefalte det derimot. Generalforsamlingen fattet ingen formell beslutning.
Året etter hadde direksjonen likevel gjennomført kjøpet. Det provoserte advokat Lumholtz, som på Generalforsamlingen 18. mars 1926 mente at saken burde vært forelagt Generalforsamlingen til avgjørelse. Borrelly, som hadde frarådet kjøpet året før, støttet ham. Formannen, major K. S. Klingenberg, forsvarte direksjonens praksis og mente at Generalforsamlingen burde få uttale seg, men ikke fatte formelle beslutninger.
Det var Frøken Pehrson som vendte stemningen. Hun mente at beslutningen burde ligge hos direksjonen, og hevdet at hun selv hadde oppfattet fjorårets ordskifte som en anbefaling av kjøpet. Hun fikk bifall, og saken endte uten formelt vedtak. Svukuriset forble i foreningens eie.
100 år senere
Strategien Jensen skisserte i 1926, å spre fotturistene over flere fjellstrøk, er fortsatt aktuell. I dag er Femundsmarka og Rendalsfjellene akkurat det Jensen håpet på, fine turmål for foreningens medlemmer, og Svukuriset er et viktig knutepunkt for fotturister og fiskere i området.
Mange gårdsbruk i Femundsmarka har sin opprinnelse fra Kobberverket sin tid på Røros. Spesielt rundt Femundshytten hadde mange av arbeiderne ved smelteovnene små gårdsbruk.
