Fra de sveitsiske alpene til de norske fjelltoppene

Fribourg – Trondheim

En februardag i 1984 ankom vi Trondheim etter en lang togreise fra Fribourg i Sveits. Vi, Vassilia, en gresk jente fra Kavalla, og Richard, en tysk gutt fra storbyen Essen, hadde begge vokst opp uten fjell, og til en stor grad også uten snø. 

Hvorfor Sveits, Norge og Trondheim, hvorfor TT og TTF? Vi begynte å studere kjemi i Fribourg, der vi ble kjent med hverandre i en forelesning. Studiet var vanskelig, og vi hadde lite tid til turaktiviteter. Likevel i en alder av 23 og 26 år klatret vi opp på vår første fjelltopp (2 185 m). Om vinteren meldte vi oss på et langrennsskikurs, og snart gikk skiturene våre til destinasjoner utenfor løypene. Vi kjøpte derfor randonéeski og tok slalåmkurs, for deretter å søke om opptak til Club Alpin Suisse (CAS), seksjon Fribourg.

Krav til et medlemskap var en anbefaling fra to CAS-medlemmer, som skulle bekrefte at vi var verdige et slikt opptak. En av de to fadderne, en norsk student, var CAS-medlem. De norske studentene i Fribourg hadde god anseelse: De vant alltid universitetsskirennene og gikk på toppene med fjellski. Utforkjøring med elegante telemarkssvinger imponerte sveitserne. Vi dro på mange sommer- og vinterturer med CAS i de følgende årene. CAS gjorde at vi ble fjellsosialisert.

Etter fullførte doktorgradsstudier ønsket vi å fortsette med en postdok. Norge som fjellregion ble prioritert. En doktorgradsstudent i Fribourg hadde allerede fullført et postdok engasjement i Trondheim. Vår veileder samarbeidet med et stort kjemisk firma i Basel; bedriften samarbeidet med en professor ved NTH, og dermed fikk vi et ettårig industri postdok stipend.

En dag i februar 1984 hentet vi vår oppholdstillatelse hos fremmedpolitiet i Trondheim. Det var snø i byen. Vi gikk til TT-kontoret og ble medlemmer av både TT og TTF. Dermed økte antallet TTF-medlemmer i den 6 år gamle fjellsportgruppa til 143. Vi meldte oss også på TTF-vinterkurs.

Vinterkurs

En fredag ettermiddag i mars 1984 startet vi fra Blokkhus til Dindalshytta. Alle hadde fjellski, mens vi hadde randonée-ski som vi var vant med fra Sveits, hvilket skapte oppmerksomhet. Vi innså raskt at for å komme frem på snø måtte vi tilpasse oss de lokale forholdene. Avstanden til Dindalshytta var ikke lang, og vi klarte å holde tritt med de andre til tross for de tunge randonéeskiene. Neste dag laget vi en snøhule under tilsyn av kurslederne Roar Nålsund, Gunnar Mosevoll og Carl Bjursted. Vår første natt i snøhule var en stor opplevelse. Da vi kom hjem satte vi randonéeskiene våre i kjelleren; de ble aldri brukt på fjelltur igjen. Fem år senere var vi nødt til å grave en snøhule på en tur med stiv kuling.

Vintertelttur

Vår første TTF-telttur gikk «Gjevillvatnet rundt» i april 1985 (Blåhø, Gjevilvasskamban, Okla, Storhornet), og Trond Gilde var vår telt-mentor. Fra Sveits hadde vi tatt med smørefrie ski, og på den neste TTF-teltturen til Hestbrepiggen i mai mente vi at våre smørefrie ski ville være en fordel. Erik Stabell var uenig. Han ga oss verdifull «privat undervisning» om ferdsel i norske fjell, og turen på Hestbrepiggen ble den siste med smørefrie ski. Også teltet vårt avslørte at vi var utlendinger på tur (foto 1), så vi kjøpte våre første fjellski, vårt første tunneltelt, og stormkjøkken.

Forskjeller

TTF-turene viste seg fort å være annerledes enn CAS-turene. Deltakerne på TTFs turer var omtrent jevngamle, mens på CAS-turene deltok både yngre og eldre. De eldre og erfarne lærte opp de unge og uerfarne. I Sveits går det fort bratt opp og enda raskere bratt ned. I Norge er man nødt til å gå mange kilometer før man når toppene. I Sveits så vi ned fra fjellene til bebodde daler, i Norge oppdaget vi store øde landskaper. I Sveits var snøskred den umiddelbare faren, mens i Norge opplevde vi at det å orientere seg var vanskelig; sterk vind, lave temperaturer, eller mye regn begrenset turmulighetene. På en skitur til Orkelsjøhytta opplevde vi for første gang at sterk kuling kastet oss i bakken, og vi forsto raskt at vi måtte følge nøye med på værmeldingene. De landsomfattende værmeldingene ble de viktigste språkleksjonene for oss, og samtidig fikk vi innblikk i de forskjellige regionene i landet.

I Sveits dro vi ofte på turer over 2 500 m.o.h.; allerede ved denne høyden kan man få pustevansker. Dette er ikke noe problem i Norge. Hvis det skjedde en ulykke i Sveits var det mulig å komme ned til et sted for å varsle. TTF-turene foregikk derimot ofte i mennesketomme områder. Ved nødsituasjoner i Norge graver folk en snøhule. I Sveits høres og sees mange redningshelikoptre, noe som gir en følelse av sikkerhet. På CAS-turer snakket vi fransk, mens på TTF-turer snakket vi engelsk i begynnelsen.

I Sveits dro vi ofte på turer over 2 500 m.o.h.; allerede ved denne høyden kan man få pustevansker. Dette er ikke noe problem i Norge. Hvis det skjedde en ulykke i Sveits var det mulig å komme ned til et sted for å varsle. TTF-turene foregikk derimot ofte i mennesketomme områder. Ved nødsituasjoner i Norge graver folk en snøhule. I Sveits høres og sees mange redningshelikoptre, noe som gir en følelse av sikkerhet. På CAS-turer snakket vi fransk, mens på TTF-turer snakket vi engelsk i begynnelsen.

TTF-folk går rett opp i bratt terreng. I CAS er den som går foran forpliktet til å legge et energibesparende sikk-sakk-spor. I CAS er «chef de course» koordinator og har ansvar for sikkerheten, og «chef de course» er en autoritet man lytter til. På TTF-turene er det bare én koordinator, mens hver enkelt er ansvarlig for sin egen sikkerhet. I Sveits er det vanlig å holde ryggsekken så lett som mulig. På en telttur til Saltfjellet var det en forutsetning at man kunne bære tungt: Kvinner 20 kg, menn 25 kg. På en Saltfjell-tur med 32 deltakere anbefalte koordinator Erik Stabell å smøre skiene på nytt fordi snø- og værforholdene hadde endret seg. Det oppstod protest blant deltakerne, vi hørte korte heftige diskusjoner. For oss var det ingenting å diskutere; vi var vant med å følge instruksene til «chef de course».

Kvaliteten på kartene i Norge var på den tiden ikke særlig god. Fra Sveits var vi vant med presise 1:25 000 kart. I Trondheim mottok vi kart i 1:50 000 eller 1:100 000 målestokk, noen ganger i svart-hvitt og basert på målinger fra krigstiden. Hvis vi krysset grensen til Sverige befant vi oss i et papirhvitt ingenmannsland. Tilsynelatende var det ikke et fungerende nordisk samarbeid om kart. I Sveits kunne vi krysse grenser til Frankrike og Italia uten at det ble et problem med kartene. Kvalitetsforskjellen mellom norske og sveitsiske kart har gjentatte ganger vært diskusjonstema på tur.

Ved TTFs 10-års jubileum i 1987 på Gjevilvasshytta oppdaget vi at alkoholtoleranse for TTF-medlemmer var mye lavere enn for sveitsere. Også på teltturer la vi merke til at nordmenn hadde en viss affinitet til etanol. Vårt stormkjøkken fungerte med rent heksan og absolutt etanol. Da fikk vi ingen eksoslukt. Folk ble sjokkerte når de hørte at vi brukte ren alkohol til oppvarming. Vi fikk beskjed om at alkohol drikkes, ikke brennes!

Under våre turer med TTF la vi merke til at deltagerne var uredde. Allerede i Fribourg hadde vi møtt nordmenn som krysset isbreer alene, uten sikringsutstyr. Orienteringsevnen til de fleste TTF-deltakere overrasket oss også. På turen Gammelseter-Aursjøhytta-Bjorli forutsatte koordinator Christian Smith at alle deltakerne skulle være i god form. Han varslet at Birken ville være en kosetur sammenlignet med tur til Bjorli. Fra Aursjøhytta ledet Christian oss med raskt tempo og i total white-out til mål. Etter 30 km så vi plutselig 10 meter foran oss, gjemt i tåken, en mast fra skiheisen på Bjorli. Vi spurte Christian hvordan han orienterte seg i denne tette tåken. Han så på kartet og pekte til et sted i tåken: Her er en topp, her er en fjellkjede, solen befinner seg her; kort sagt, orienteringen er ganske enkel. Vi så verken topper, fjell eller solen i tåken.

Den største forskjellen mellom CAS- og TTF-turene var imidlertid tidspunktet for turstart. I CAS-hyttene står alle vanligvis veldig tidlig opp. På vår første tur som koordinator i januar 1987 fra Orkelsjøhytta hadde vi foreslått å stå opp kl. 6 for å ha god tid til Kvikne (30 km). Dette viste seg å være umulig for turdeltakere. Været var heldigvis bra og føret godt, så vi fikk slappe av i bassenget på Kvikne Hotell før retur til Trondheim.

Vi likte Orkelsjøturene, for på disse kunne vi dra på ski rett fra Oppdal stasjon til hytta, for deretter å avslutte med ski på beina ved bussholdeplassen på Kvikne. Det var unødvendig å gå lange strekninger med skiene på ryggsekken eller å ta drosje. Dette var en grunn til at Trollheimen ble et sjeldent besøkt område for oss; regionen var ikke lett tilgjengelig med buss eller tog.

Randonée-turer i Fribourg ble vanligvis planlagt som dagsturer: Tidlig om morgenen dro man med bil til foten av et fjell, gikk opp til toppen, og kjørte så tilbake til bilene. På langturer overnattet vi i de store betjente CAS-hyttene. TTF planla derimot turer fra A til B. Dindalshytta, Orkelsjøhytta, Gammelseter og Vollanseter var en bemerkelsesverdig kontrast til de store CAS-hyttene.

Motivasjonen for medlemmer i CAS og TTF for å gå til fjells var den samme: Målet med turene er selve naturopplevelsen. Medlemmene i CAS og TTF vet hvorfor de bruker store deler av fritiden på fjellturer. Den sveitsiske filosofen Jean Jacques Rousseau fra Génève nevnte motivet i 1761: «Det var her på det høye fjell hvor luften er ren...(at man) føler seg...roligere til sinns. ...Når man stiger opp over menneskenes levesteder, legger (man) fra seg alle de simple og jordiske følelser......» Vi likte både høyfjellsturer i Sveits og de lange TTF-turene på Jostedalsbreen, Hestbrepiggen og Saltfjellet.

I Sveits ligger CAS-hyttene ofte langt utenfor seksjonsområdene, noen ganger inne i et kanton med et annet språk. I Trondheim la vi merke til at TT-hyttene holder seg innen fylkesgrensen; tenkemåten i de lokale turistforeningene ser ikke alltid ut til å være helt lik. Vi kunne ikke forstå at det å overnatte i en KNT-hytte ble betraktet som å ikke være lojal til TT. Vi hadde heller ikke skjønt at KNT ble kritisert for såkalt overmerking av stiene, og at det var personer i TT som var imot vintermerking i grenseområdet til Sverige. Sveitsere er glade for hver ny markert fjellsti. Selv noen breoverganger er merket.

Styreverv

Våre turer med TTF førte til at vi ble med i TTF-styret, men vi foretrakk oppgaven som koordinatorer framfor de administrative oppgavene. Dette hindret oss imidlertid ikke i å skrive turrapporter og tematiske artikler. Richard viste i «Fjellsport quo vadis» hvilke konsekvenser de nye variantene av fjellsport kan ha. I «Nei til nei» lurte han på hvorfor man ikke ønsket å bruke skredsøkere. I artikkelen «Panorama» ble nasjonalisering av topper diskutert. Richard påpekte «Fjellsportgruppa i krise?», Vassilia presenterte en artikkel «Hellas Fjellverden» og refererte, som kjemiker, til «Om kosthold på fjelltur». Ved en temakveld i Bul-hytta snakket vi om våre turer på den fjellrike franske øya La Réunion. Vassilia kritiserte i artikkelen «Noen tanker om fjellsportgruppas camping turer» det å slå leir ved siden av bilen.

Naboforening

Våre turer, privat og med TTF, inkluderte mange ganger Gammelseter. Alle som husker ruinene av Gammelseter har satt pris på KNTs restaureringsarbeid. I et årsmøte diskuterte vi en liten gave for å uttrykke vår takknemlighet til naboforeningen. En lampe med graveringen «Gave fra TTF» lyser i Gammelseter. I «Nytt fra KNT» ønsket Arnfinn Unhjem TTF velkommen til KNT-hyttene.

Kontakt mellom TTF og KNT førte til en invitasjon til innvielsen av Vollanseter (29.9.2000). TTF-styret ba oss om å stille som representanter. Vi var de eneste ikke-nordmennene på denne feiringen. DNT-formannen og andre ærbødige personer var til stede, samt delegasjoner fra de forskjellige turistforeningene. Richard holdt en liten tale på festen. Vi hadde aldri opptrådt på et slikt nasjonalt arrangement før. Det var en ære for oss.

Utlendinger på tur

Antall utenlandske deltakere på en TTF tur ble først spesifisert i en rapport 1988. I artikkelen «Norske fjell ikke for nordmenn?» drøfter styreleder Kjetil Johannessen mulige grunner til at TTF tiltrekker seg utenlandske turkamerater. Richards tall og kommentar i turstatistikken støtter Kjetils tanker. Her kan det også nevnes at Vassilia og Richard faktisk teller som dobbelt-utlendinger med sine to pass hver.

Siste tur

Vår siste tur som koordinator begynte den 4.3.2006 fra Grøvudalshytta. Vi gikk opp Grønliskardet til Lesjøbua, som vi åpnet med nøkkel fra Lesja Fjellstyre. Neste dag kom vi via Mjogsjø til en hytte dekorert med flere gevir. Her hadde vi vår siste rast med TTF. Deretter dro vi ned. Dombås var sluttpunkt for turen, og samtidig vårt punktum for TTF. Richard deltok høsten samme år i en diskusjon med TTFs turkomité. Han kom ikke med noen turforslag. Interessene ved TTF hadde endret seg, tiden hadde forandret seg. Vår tid var over.

Epilog

I perioden fra 1987 til 2006 koordinerte vi 35 turer. På tallrike andre TTF-turer var vi deltakere. På disse turene delte vi mange fine opplevelser med interessante personer. TTF var en viktig grunn til at vårt ettårige postdok engasjement ble forlenget gjentatte ganger til «the point of no return».

Hvis en postdok fra Sveits kommer til Trondheim i dag og drar på tur med TTF vil nok ingen stirre på skiene hans med forundring. TTF-skiturene har blitt lik turene i Alpene. Nå drar TTF med bil til foten av et fjell, deretter går de opp til topps og kjører ned til parkeringsplassen. Hytter med parkering blir basecamps, bevegelsene reduseres bare til «opp og ned», horisontale bevegelser er ikke lenger attraktive. Lange fjellturer i norsk skitradisjon har blitt sjeldne.