Felles innsats i gammel ånd - Frivillighetens historie

TEKST: PER CHRISTIANSEN

 

Sikkert er det i hvert fall at dugnad er et gammelt ord i det norske språket. Det fantes i gammelnorsk som 'dugnađr', avledet av verbet 'duga', som betydde 'å hjelpe'. Dugnad betyr dermed opprinnelig rett og slett hjelp. I dialektene har ordet dugnad fått ulike former. Nord i Trøndelag var dogna det vanligste, mens folk sør i fylket helst sa dona. I begge tilfeller ble ordet uttalt med o. Duna, med u, forekom også noen steder, bl.a. på Ørlandet og i Bjørnør. 

I skrift ble verken dugnad eller de forskjellige dialektformene brukt så ofte, så lenge skriftspråket var reint dansk. I stedet ble det gjerne omskrivet til «fælles arbeide» eller lignende. Det danske ordet «dovning» kunne også bli brukt, selv om dette omfattet forskjellige typer felles innsats, både frivillig og pålagt arbeid. Utover på 1800-tallet, da skriftspråket fikk tilflyt av stadig flere særnorske ord, såkalte norvagismer, ble det heller ikke uvanlig å finne dugnad brukt i aviser, tidsskrifter og bøker. I landsmålet – det alternative skriftspråket som i dette århundret ble utviklet og praktisert av mange – fikk ordet naturlig nok sin plass umiddelbart. 

Bestemmelser om visse former for dugnad finnes i de gamle landskapslovene, både i Frostatingsloven og i Gulatingsloven. I den første heter det i kapitlet om gravferd at den som ikke hadde nok folk til å hjelpe seg hjemme, skulle be om bistand fra naboene og utstyre alle med niste. Om noen unndro seg ble det ilagt bøter. I loven for Vestlandet fantes et påbud om å hjelpe til med «skipdrått», dvs. å sette et skip på vannet eller dra det opp på land. Denne bestemmelsen ble siden tatt inn i både Byloven og i Landsloven.

 

Tungarbeid og fest 

Den dugnadshjelpen det tradisjonelt ble utført mest av i det gamle bondesamfunnet, var forskjellige former for tungarbeid som det var for krevende for en mann eller en husholdning å greie alene. De vanligste arbeidsoppgavene der dette ble praktisert var legging av torvtak, slått i utmark, hjemkjøring av høy og tømmer, samt flytting av hus. Folk kunne også samles til dugnad for vedlikehold av gjerder, ved nyrydding, tjærebrenning, og for stikking av brenntorv. I Selbu var det fast tradisjon at den såkalte sanddraginga ble utført som dugnad. Dette var et arbeid som ble utført av både små og store. Sanddraginga foregikk etter at kvernsteinen var fraktet ned fra fjellet og gjerne i et eget rom på sida av låven. Her ble det øst sand opp i øyet på steinen mens den ble dreid rundt og dermed slipt. 
 
Fra sin egentlige betydning fikk dugnad i de fleste deler av landet en utvidet mening. Ordet betegnet ikke bare selve arbeidet, hjelpen, men i like stor grad det sosiale rundt en felles praktisk oppgave. Etter endt arbeid skulle det spises, drikkes og festes. Dette var også en del av dugnaden; ordet innbefattet både arbeid og fornøyelser. Ja, dugnad kunne enkelte steder bli brukt om selskapelige sammenkomster i alminnelighet. Som regel krevdes det imidlertid at man tok et tak før festlighetene begynte; men det var ingen tvil om at selve arbeidet ofte kunne være et påskudd til å komme sammen og ture i lag. Særlig tydelig var sammenhengen mellom arbeid og hygge når folk samlet seg for å brygge øl. 

Også i Trøndelag hørte en durabel fest med til en god gammeldags dugnad. Ja, for mange var det festen som var selve dugnaden, mens arbeidet var av underordnet betydning. Slik var det nok også for stjørdalsbonden Mads Sætran som hadde møtt fram til en dugnad på Stjørdalshalsen i september 1858. Etter endt arbeid var det som vanlig stelt i stand et lystig lag, og Sætran var god og full da han dro hjemover seint på kvelden. Han la seg til å sove på vogna og lot hesten finne veien på egen hånd. Av gammel vane satte hesten kursen mot fergestedet i Stjørdalselva i stedet for å ta nybrua over elva. Da hesten la på svøm, falt bonden av vogna og var ikke i stand til å berge seg i den tilstanden han var. Dagen etter ble lua hans oppdaget flytende ved brua, mens han selv var gått til bunns og ble ikke funnet. Kort etter sto den tragiske hendelsen omtalt i Nordre Trondhjems Amtstidende – til skrekk og advarsel.  

Fra rundt omkring i landet finnes mange dramatiske dugnadshistorier til ulike tider. I gamle dokumenter fra både 1400- og 1500-tallet finnes beretninger om slagsmål og knivstikking, ja til og med drap. Dokumentasjonen av dugnadsbråk fortsetter i tingbøkene fra 1600-tallet. Trønderne kunne også virke nokså ustyrlige iblant når dugnadsølet begynte å gjøre sin virkning. I 1622 utstedte Christian 4. et brev angående både dugnader og brylluper i Trøndelag. Kongen og hans rådgivere var tydelig orientert om at dette var sammenkomster som kunne utarte, og når de her ble behandlet under ett tyder det på at det var meldinger om dugnadens eksesser som hadde nådd hoffet i København. Dugnader i forbindelse med såing, grasslått og skuronn var spesielt nevnt i brevet, og det ble nedlagt forbud mot å bruke lørdagene til slikt fellesarbeid. Prestene hadde nok erfart at det for mange dugnadsdeltakere var vanskelig å komme seg til kirke på søndag, i hvert fall i presentabel stand, siden mange klagemål fra kirkelig hold utover både 1700- og 1800-tallet tyder på at søndagen for mange gikk med til å sove etter en skikkelig dugnad dagen før. 

Et seinere kongelig reskript fra 1754 så ikke like strengt på lørdags-dugnader, men betraktet saken mer fra bøndenes side. Kongen innså at det i et land med et så ustadig vær som i Norge var nødvendig at arbeid ble utført når det bød seg anledning, også på lørdager. Det ble derfor gitt anledning til dugnad også på denne ukedagen, men for å unngå at det utviklet seg i uheldig retning skulle dugnaden være avsluttet klokka ni på kvelden, og deltakerne skulle da gå hver til sitt. At dette påbudet ikke bare ble nøye kontrollert, men også ofte neglisjert, viser en rekke utstedte bøter i årene som fulgte.  

Dugnad var den gang som nå basert på frivillighet. Kanskje kunne en også før i tida snakke om et visst sosialt press, men utsiktene til en real fest motiverte nok de fleste. Dugnaden skilte seg klart ut fra alt pliktarbeidet som lenge var en del av den norske samfunnsordenen. Den store husmannsklassen var i sine kontrakter med bonden forpliktet til et visst antall dagers pliktarbeid per år. Selv hadde bøndene, både selveiere og leilendinger, skyssplikt og utførte pliktarbeid på veiene når det krevdes av lensmann og fogd. En viss sammenblanding av begrepene – dugnad og pliktarbeid – forekom i det militære, der offiserene fram til 1767 hadde rett til å kommandere sine soldater til det som ble definert som dugnad, men verken omfattet frivillighet eller fest.

 

Frivillig organisering

I løpet av 1800-tallet forsvant det meste av det gamle pliktarbeidet til fordel for en moderne pengeøkonomi, utbygging av offentlige etater og et ordnet arbeidsliv. I tillegg til en stadig mer utviklet statlig forvaltning ble det offentlige styre og stell utvidet med det kommunale selvstyret fra 1837. Samtidig oppsto nye behov for frivillighet i det organisasjonslivet som var i betydelig vekst. Særlig fra midten av århundret og fram mot 1900 foregikk det en sterk økning i antall foreninger og sammenslutninger med ulike oppgaver og formål. De mange foreningene samlet folk med felles interesser, som misjon, kunst, sanitet, sang og musikk, helse og omsorg, historie, skyttersport, og mange andre former for idrett. Spørsmålet er om disse nye sammenslutningene videreførte tradisjonene fra bondesamfunnet og ga dugnaden en ny form. 

Mye av den frivillige organiseringen skjedde lokalt, ikke minst i borgerlige miljøer i byene. I tillegg oppsto det bredere organisasjoner som var åpne for folk over hele landet. En av disse var Den Norske Turistforening, som ble stiftet i 1866. Foreningen skulle ifølge sine statutter legge til rette for ferdsel i fjellet og stimulere folk til å dra til fjells. Inntektene, som først og fremst besto av medlemskontingenten, skulle i første rekke benyttes til oppføring av hytter, forbedring av kvarterer, og belønning for «pålidelige førere». Betalte tjenester var dermed et tidlig prinsipp, og tidlige byggearbeider var også basert på betalt arbeidskraft. 

I denne organisasjonen som ellers i det nye foreningslivet later det til at det det frivillige arbeidet først og fremst ble lagt ned i administrative verv. Oppgavene var i første rekke å skaffe midler til drift, utstyr, hus og anlegg. Med en ennå lite utviklet velferdsstat, kom bare en mindre del av dette fra det offentlige. Viktigst var bidrag fra medlemmene selv, samt fra bemidlede personer som hadde interesse for de ulike formålene. Regnskapene fra forskjellige virksomheter viser at innsamlede midler som ble omsatt i praktisk arbeid ofte ble utført som lønnsarbeid. Da Trondhjems Turistforening ble stiftet i 1887 var dette også hovedprinsippet. Enten det gjaldt bygging av ei hytte eller anlegg av en turtrasé ble arbeidet satt bort til arbeidsfolk for betaling. 

Et av de første prosjektene i foreningen var en vei/sti via Fjellseter til Gråkalltoppen. Arbeidet kom i gang sommeren 1888 og ble ledet av Even Bjørnhaug, som ellers var i tjeneste i kommunens skogforvaltning. Med en arbeidsstokk fra tre til seks mann gikk han i gang med å utvide og delvis legge om den gamle stien mellom Tunga og Fjellseter, slik at den ble kjørbar for lettere kjøretøy som stolkjerre og karjol. Dagslønnen for dette arbeidet var fra 1,60 til 2 kroner, og arbeidsdagen var normalt 10 timer. Traséen ble ført opp til «Høiden ved Blomstertjernet». Derfra ble det anlagt gangsti til toppen. I tillegg ble det av den samme arbeidsstokken ryddet en sti fra Gråkallen til Kobberdammen. På utgiftssiden i de tidlige regnskapene finnes så vel utbedring og vedlikehold av hytter, veier, stier og klopper, som befaringer og inspeksjoner. Kasserer og sekretær fikk også betalt for sitt arbeid. 

Dugnadsarbeidet er det vanskeligere å få øye på, selv om medlemmene i hvert fall indirekte gjorde sitt ved å tråkke stiene tydeligere for hver tur de gikk. Mange andre steder i det frivillige foreningslivet kan en slik felles innsats være enda tydeligere å spore; fra bygging av sportsplasser og tråkking av skiløyper til strikking og annet håndarbeid for misjons- og sanitetsforeninger. Denne innsatsen ble ikke dokumentert på samme måte som det betalte arbeidet, selv om resultatene var håndgripelige nok. Ordet dugnad ble heller ikke brukt i særlig grad om dette; da ble det heller omtalt som den enkeltes et bidrag til fellesskapet, og dette arbeidet trengte heller ikke være utført i flokk.

En god del felles løft og praktisk samarbeid forekom i foreningslivet. Et tidlig eksempel kan hentes fra Namdalens Turistforening, som i 1893 oppførte en paviljong på Bjørumsklumpen. Paviljongen ble bygd nede i byen, og så ble det iverksatt dugnad for å få de enkelte delene av huset båret opp. Medlemmene var nok godt kjent med de tradisjonelle fellesoppgavene på bygdene, og overførte det samme prinsippet på et nytt tiltak som dette. Lignende frivillige mønstringer er det ikke lett å få øye på i turistforeningenes pionertid. Mye tyder på at turistforeningen i Trondheim var langt fra den eneste som benyttet seg av innleid arbeidskraft for å nå de mål som var satt. Etter alt å dømme tok det tid før bøndenes dugnadsånd fikk ordentlig fotfeste i lag og foreninger, og at dette særlig var tilfelle i byene der mye av det nye organisasjonslivet utviklet seg.

Omkring 1900 var dugnad noe som i første rekke hørte bondekulturen til, selv om den gamle tradisjonen med fellesarbeid mange steder var avtakende. I Trøndelag ble den riktignok holdt bedre i hevd enn andre steder, påpekte Kristian Østberg i boka «Bonderetsstudier i Trøndelagen» fra 1903: «Dovning er fremdeles kjendt og anvendt over det hele Land, – i Trøndelagen mere end nogensteds, hvor jeg tidligere har færdedes.»

 

Dugnad i nye former

I årene som fulgte ble dugnad i stigende grad omtalt som noe bøndene tidligere hadde drevet med. «Her i Noreg hadde me dugnad,» skrev f.eks. Bondebladet i 1922. En innsender i avisa Firda i 1921 så det på samme måten, og kom med en oppfordring til nye felles løft: «Fyrr i tidi gjorde dei ‘dugnad’ fyr kvarande kring i bygderne. Den skikken treng me læra uppat, spaar eg.» 

Folketidende i Trondheim mente i 1920 at dugnaden fortsatt besto, men knyttet den til tradisjonelle arbeidsoppgaver på landet: «Den gamle ordning med at holde ‘dugnad’, hvor naboerne møter op med folk og hester og arbeider gratis ved anledninger, hvor der skal kjøres frem tømmer eller lignende for en mand, som skal reise bo, er i bruk fremdeles mange steder i vort land.» 

I mellomkrigstida begynte det å bli vanligere å se ordet dugnad på trykk. Til dels hadde det sammenheng med at gamle norske ord generelt fikk større innpass i språket, også i riksmålet, selv om det nok oftere forekom i nynorske tekster. Mye tyder på at det nå ble et større behov for et slikt ord, en betegnelse på felles frivillig arbeid. Det gamle begrepet dugnad var i ferd med å komme på dagsorden. Stadig flere gikk inn for å gjenreise tradisjonen med samlet innsats til fellesskapets beste, og ordet dugnad ble i disse årene brukt om noe langt mer enn gamle arbeidsoppgaver på landsbygda. Det fikk en ny og tidsmessig betydning som dekket frivillig, ulønnet felles arbeid generelt. Verdt å merke seg er at flere steder ser det ut til å ha blitt hentet fram fra glemselen, at ordet var blitt borte fra daglig tale. «I gamle dager kalte man det dugnad,» skrev avisa Stjørdalingen om et frivillig fellesprosjekt i 1936.

Først og fremst gjaldt det nye dugnadsarbeidet konkrete praktiske tiltak, som da tomta til den nye gymnastikksalen på Sund Folkehøgskole i 1930 ble gravd ut på dugnad, og da Museumsstugu på Orkdal Bygdemuseum samme år ble rundvasket i en tilsvarende mønstring der. En rest av den gamle dugnads-rangelen kunne spores i et enkelt traktement som ofte avsluttet dugnaden. Ungdomslag og menighetsråd var blant dem som oftest kalte folk sammen med et eller annet praktisk formål for øyet. Ut over dette ble ordet dugnad snart anvendt i en videre ramme og i en mindre konkret betydning. Mens politikere kunne appellere til en «riksdugnad» for landets beste, gjorde språkreformister «en dugnad for norsken» til sitt slagord.

I slutten av 1930-årene gjorde et nytt landsomfattende organ dugnads-ordet videre kjent. Dette var Norsk Riksdugnad, som i 1937 var stiftet som Frivillig Norsk Arbeidstjeneste. Navneskiftet ble gjort for å unngå en kompromitterende forveksling med NS Arbeidstjeneste. Norsk Riksdugnad drev i første rekke med nybrottsarbeid, bl.a. i Rennebu i 1937 og 1938, og trakk på den måten ei linje tilbake til de gamle felles løft på landsbygda.

I ei tid med stor arbeidsledighet var bruken av frivillig arbeid alltid en balansegang. Bruken av ulønnet arbeidskraft kunne lett komme i konflikt med et hovedprinsipp i arbeidslivet om at arbeid skulle godtgjøres etter fastsatt tariff. Ikke minst holdt arbeiderbevegelsen et vaktsomt øye på dette, men var likevel selv med på å utvikle den moderne formen for dugnad – som et arbeid i alle deltakernes felles interesse, et arbeid som de selv hadde glede og nytte av. Flere Folkets Hus rundt om i landet, bl.a. i Namsos, ble helt eller delvis reist som et slikt felles løft.

 

Dugnad i fjellet

I turistforeningene hørte organiserte dugnader ennå til sjeldenhetene. Til dels kan dette forklares med at de fleste av medlemmene var byfolk som hadde lang vei til fjells, og at storparten nok var lite vant med håndtverk og kroppsarbeid. I DNTs årbok er ordet dugnad brukt første gang i 1936, og da i en artikkel om Styggevasshytta i fjellet mellom Jostedalen og Skjåk. Men dette var ei privat turisthytte, reist med tilskudd fra DNT. Arbeidet ble utført av ildsjeler fra Jostedalen på eget initiativ i årene 1931–33. Neste gang en finner ordet i årboka er i 1950, da det gjaldt en dugnad med utenlandske studenter på en turvei gjennom Myrkedalen til Vik i Sogn, men heller ikke det i regi av DNT.

Videre utover på 1950-tallet ser det imidlertid ut til at dugnadsånden begynte å gjøre seg gjeldende også i turistforeningene. I 1953 bygde Stavanger Turistforening ny hytte i Dyraheio, og denne foreningen baserte flere prosjekter på slikt frivillig samarbeid i årene som fulgte.

I DNTs årsberetning ble ikke ordet dugnad brukt før i 1963. Det gjaldt da diverse arbeid på DNT-hytter utført på dugnad av K.F.U.M.-kameratene i Oslo. Samme år, og på samme frivillig basis, drev medlemmer av Bregruppen i DNT med istandsetting av Demmevasshytta, et arbeid som de fortsatte de neste årene, og bidro sakte men sikkert til å befeste dugnadens stilling i foreningen. 

I Trondhjems Turistforening var det praktiske arbeid på hytter, stier og bruer, og transport av varer og materialer, i hovedsak overlatt til bygdefolk som fikk betalt for jobben. Det frivillige arbeidet var som før i første rekke knyttet til foreningens ulike verv, og bestod for det meste av administrasjon og organisering. En viss fysisk innsats innebar riktignok vervet som tilsynsmann, til sammen tre med ansvar hhv. for Sylan, Trollheimen og Orkelsjøhytta/Nordpå, ellers kunne mye av innsatsen legges ned i byen og i god avstand fra fjellet.

Antall frivillige verv i foreningen økte med årene og med et voksende medlemstall. En egen turkomité var i 1930 opprettet for å arrangere fellesturene, som fra da ble et fast innslag i foreningen. Denne komitéen besto etter hvert av åtte medlemmer. I løpet av 1950-årene hadde foreningen sju komitéer med i alt 25 medlemmer, og det ble dessuten opprettet et Eldres Råd på 12 medlemmer. Til sammen representert dette mye frivillig arbeid på fritiden som i ettertid kan defineres som en dugnad for foreningen, uten at det den gang ble omtalt som det. Ordet dugnad ble ikke tatt i bruk før det var praktiske oppgaver som skulle utføres og mange møttes for å brette opp ermene og ta i et tak.

Også i Trondhjems Turistforening var det ikke før utpå 50-tallet, nærmere bestemt i 1957, at det for første gang ble bedt om en større samlet innsats fra medlemmene på en ubetalt frivillig basis. Initiativet ble tatt av Herbert Helgesen, som var kommet inn i styret med nye tanker og erfaring bl.a. fra idretten og det frivillige arbeidet der. Dugnaden gjaldt nytt tak på Nedalshytta, og styret mottok ifølge årsberetningen med glede Helgesens forslag. En del ivrige og interesserte medlemmer reiste oppover med buss sammen med styret en lørdag i september, og vendte hjem søndag kveld etter endt oppdrag. «Et forsøk som frister til gjentagelse ved andre anledninger», var konklusjonen i årsberetningen. 

Dugnaden på Nedalshytta var effektiv og vellykket på alle måter, men det tok likevel lang tid før noe lignende igjen skjedde. Årsberetningene fra 1960-tallet gir ingen dokumentasjon på at det ble satt i gang tilsvarende mønstringer av foreningens medlemmer. En ordning med ruteinspektører ble innført, og Heimevernets ungdomsavdeling ble i flere år satt inn i arbeidet med merking og varding. Et nytt initiativ ovenfor medlemmene lot vente på seg, men midt på 1970-tallet kom det store gjennombruddet for dugnaden i TT. Det begynte på Storerikvollen før sommersesongen i 1974, med opprydding utvendig, torvtekking av tak og maling av yttervegger. Styret betegnet dugnaden som «et meget vellykket eksperiment» som foreningen ville «søke å gjenta» året etter. I årsberetningen ble det rettet en varm takk til deltakerne for innsatsen, «som sparte TT for store summer». 

Denne gangen ble «eksperimentet» fulgt opp: I 1975 fulgte flere dugnader, og førte foreningen inn på et nytt spor som samtidig trakk linjer tilbake i tid til gamle tradisjoner.