Dramaet i Sylene påsken 1927

De var godt kledd for en fjelltur og var i god form. I sekkene hadde de rikelig med mat, utstyr og ekstra klær. Flere av dem hadde vært i området før, både på sommer- og vinterturer. 

Planen var å gå om Storlien, for deretter å gå over fjellet til Storerikvollen som ligger ved Essandsjøen. Hovedhytta var nyoppført og innviet i 1923.

FRA TEVLDALEN OM STORLIEN LANG-FREDAG 15. APRIL

Været hadde som nevnt vært dårlig noen dager, men det ble sagt at snøstormer der øst i fjellet sjelden varte i mer enn to-tre dager. Det snødde litt da de startet, men tidlig på morgenen hadde det vært mye verre. De hadde derfor håp om at været ville bedre seg i løpet av dagen. De nådde Storlien etter en time, og etter å ha hvilt en halv time dro de videre. (Dette var før det var kjørevei mellom Meråker og Storlien; mellomriksveien ble ikke åpnet før i 1958.)

Det snødde fortsatt, men det så ikke farlig ut. De gikk over til Rekfloarna, de store myrene vest for Blåhammaren, og fulgte så Ena elv oppover. Planen var å gå til grenserøysa Krok ros, riksrøys 158. Klokka 3 om ettermiddagen rastet de. Da hadde vinden økt i styrke og sikten var veldig dårlig. De måtte bruke kompasset for å holde retningen, og de la kursen sydvestover.

UVÆR, OG DE GRAVDE SEG INN OM KVELDEN LANGFREDAG 

De gikk helt til klokken 8 om kvelden, og de antok da at de befant seg på myrene ved Storerikvollen. Siden det var umulig å orientere seg videre, grov de seg ned 
i en fonn. Der lå de ganske lunt natt til påskeaften. De sang og hjalp hverandre med å holde motet oppe. Da klokken var tre om natten falt en del av taket ned, og de fryktet at hele snøfonna ville rase ut over dem. De fortsatte videre sydover, men holdt for langt i sydøstlig retning. Været var da begynt å bli voldsomt.

De gikk alle i følge og var i god form, bortsett fra at Benterud klaget over senestrekk. Ved 9-tiden på formiddagen mente de at de var kommet helt ned til den sydlige enden på Essandsjøen, så de bestemte seg for å gå rett nordover for å nå jernbanelinjen, da de anså det som det tryggeste. Benteruds tilstand ble imidlertid stadig dårligere, og ved et stup mistet han den ene skia. Han la da igjen ryggsekken sin og den andre skia for bedre å følge de andre på skaresnøen. De så nå at stillingen var så kritisk at det var nødvendig å skaffe hjelp til Benterud.

OTTOSEN DRAR FOR Å HENTE HJELP

Kai Ottesen mente at han hadde sett et glimt av Essandsjøen i det fjerne og tilbød seg å gå i forveien for å hente hjelp. De andre fulgte langsomt etter. 

En stund etter at Ottesen hadde dratt skilte Guldahl og Baumann lag med Benterud og Hellan for å gå etter Ottesen til Storerikvollen. Hellan holdt seg sammen med Benterud, men etter hvert begynte kulda å bli uutholdelig, så han overlot ryggsekken sin til Benterud og begynte å gå etter de to andre. Han traff dem like etter at han hadde startet. 

Guldahl var nå blitt så sliten at han ville slå seg til ro for natten. Baumann og Hellan ville påny forsøke å nå Storeri-kvollen for å hente hjelp, fordi Guldahl hadde fortalt til Hellan at de hadde sett en varde, så de gikk for å finne flere varder. De må da fortsatt ha vært øst for Essandsjøen. Det var en avtale at alle fire senere skulle møtes oppe hos Benterud for sammen å vente på den hjelpen Otte-sen var gått etter.

Guldahl ble sendt tilbake for å finne Benterud som befant seg bare et par hundre meter unna, og de sa han ville finne ham ved å følge sporene hans. Det varte imidlertid lenge før han fant kame-raten, da Benterud hadde gått lenger oppover mot det stedet der han hadde mistet skiene sine og satt fra seg rygg-sekken. Skisporene var det ikke mulig å finne fordi de allerede hadde føket igjen. Han gikk i flere timer uten å finne ham.

NY NATT UTE PÅSKEAFTEN TIL 1. PÅSKEDAG 

Benterud og Guldahl og Helland og Baumann på hvert sitt sted 600 meter fra hverandre.

Ut på kvelden hørte Guldahl rop. Han trodde det var Hellan eller Baumann, da han ikke trodde at Benterud kunne klare seg i den dype snøen uten ski og forfros-sen som han var. Han gikk etter lyden og fant Benterud. Han hadde da gått flere kilometer på beina og var helt utmattet. 

Benterud hadde da begynt å grave seg ned i snøen, men Guldahl hadde funnet en bedre plass der de kunne ha tilhold for natten. Benterud fikk låne Guldahls ski mens han selv gikk på beina. Det var under en stor flat stein som bare var et par hundre meter borte. Snøen var blåst opp i store fonner omkring steinen slik at det ble en lun hule på lesiden av den. Her krøp de ned for natten etter at Guldahl hadde spent opp et skiseil slik at de fikk bedre beskyttelse mot vinden. 

Da Hellan og Baumann hadde gått et stykke mot Storerikvollen mistet 
de veien, da vardene var snødd ned. De bestemte seg derfor for å snu. På tilbaketuren prøvde de å finne Guldahl og Benterud, men uten resultat, så de gravde seg ned i snøen denne natten. Det viste seg senere at de to gruppene hadde slått leir bare 600 meter fra hverandre. Begge parene var da i nærheten av en jakthytte som lå på østsiden av Enaelvens bredd på vestsiden av Blåhammarfjellet, men uten å se den i snøtykket. 

Hellan og Baumann lå i snøskyddet fra lørdag kveld kl. 20 til 1. påskedags morgen kl. 04. Da var det såpass sikt at de kunne orientere seg. Nå satte de kursen rett mot nord for å nå fram til jernbanelinjen. 

Guldahl gikk ut fra skjulet under steinen omtrent på det samme tidspunk-tet som Hellan og Baumann. Som nevnt var været da ganske bra, og han gikk over til vardingen for å finne igjen skiene til Benterud og ryggsekken som han hadde satt igjen. Etter en times tid var han tilba-ke igjen med både skiene og ryggsekken. 

OTTOSEN FRAM TIL VOKTERBOLIG ØST FOR ENAFORS 1. PÅSKEDAG 

Hvordan hadde det så gått med Ottesen, som de andre verken hadde sett eller hørt noe ifra siden han hadde gått i forveien i retning Storerikvollen? 

Det viste seg senere at han på tross av sine energiske forsøk på å nå målet måtte gi opp dette. Det er ikke helt klart hvor han har gått, men han har sannsyn-ligvis vært langt syd for Essanden og i lia innunder Storsylen. Han hadde da snudd om og lagt kursen rett nordover langs de milelange viddene fra østsiden av Essandsjøen over Blåhammarfjellene og østenom Snasahøgarne. 

Natt til 1.påskedag våget han ikke å legge seg ned og risikere å falle i søvn. Han sto derfor oppreist i et skogholt hele natten og trampet fram og tilbake på skie-ne. Sulten og trettheten meldte seg, men han ga ikke opp. Da det lysnet av dag i øst la han på nytt ivei østover og nordover for å treffe på jernbanelinjen. 

Det er uklart, men trolig har han gått ned dalen langs Handølan på østsiden av Snasahøgarna og fått øye på Ånnsjøen. Han fortalte at han hadde stupt over ende og blitt liggende i snøen. Hvor lenge han lå kunne han ikke huske, men da han våknet hadde han følelsen av at han hadde sovet en stund. 

Han kom 1. påskedag sterkt forfrosset og utkjørt til en vokterbolig ved Enaf-ors jernbanestasjon ca. 15 km. øst for Storlien. Det viste seg senere at han ikke hadde mat med seg da de alle hadde spist av hans mat under de tidligere måltide-ne. Det var to appelsiner igjen, og dem hadde han spist. Boligen var tom og døra var stengt, og han lyktes ikke å komme inn. Han satte seg derfor på trappa i ly av vinden og falt i dyp søvn. 

Han våknet i 10-tiden av et tog som kjørte forbi, men før han kom seg opp var toget borte. Like etter toget kjørte imidlertid en banevokter på en dresin, og banevokteren ble oppmerksom på Ottesen. Han tok ham med på dresinen og kjørte ham til Storlien. 

De voldsomme anstrengelsene hadde tatt sterkt på ham, og det var ikke noen mening å få ut av ham. Han var opphovnet på det ene øyet på grunn av snøblindhet. Han hadde også hovnet opp i munnen på grunn av at han hadde spist mye snø for å slukke tørsten. Noen av tærne var også forfrosset. 

Han ble straks sendt med toget til Trondheim der han ble innlagt på syke-huset. Der fikk han god pleie og kom seg raskt. 

GULDAHL OG BENTERUD FRAM TIL LILLULVÅHYDDAN 1. PÅSKEDAG KVELD

Ved 6-tiden første påskedags morgen brøt Guldahl og Benterud opp fra skjulet under steinen. De fortsatte å følge var-dingen oppover fjellet for om mulig å nå fram til ei hytte som lå langs den. Sikten var dårlig på grunn av at det snødde tett. Det ble senere funnet ut at det måtte ha vært vardingen til Blåhammarstugan, men de var uvitende om at de var kom-met ganske nær turisthytta. 

På det tidspunktet hendte noe som fikk dem til å forandre planene: Plutselig brøt sola igjennom skyene, og da klokka var akkurat 12 forsto de at de hadde gått mot syd. De trodde at de hadde gått mot nord, og mente at hvis de bare fortsat-te ufortrødent denne veien ville de nå jernbanelinja. Nå begynte de å tvile på seg selv. De burde jo ha sola i ryggen hvis de skulle gå mot nord. Derfor snudde de helt om. 

Etter å ha gått i fire timer så de noe svart som de trodde var en stor stein, men det var ei hytte og de kom seg inn i den. Benterud hadde siden første påskedags morgen ikke fått i seg noe mat. Guldahl fikk i seg noen brødskiver. De prøvde å tenne opp i ovnen, men fyrstik-kene var blitt våte. Under turen fram til hytta hadde de spist snø for å stille den verste tørsten, men da hadde de blitt så såre i halsen at de nå fikk problemer med å spise mat. Et forsøk på å tine snø i en kaffekjele som de la imellom seg ga dem litt vann. 

BAUMANN OG HELLAND TIL STORVALLEN OM MORGENEN 1. PÅSKEDAG 

Baumann og Hellan var heldigere med sitt retningsvalg, og etter fire timer støtte de på telefonlinjen fra Storlien til Blåhammarstugan. De fulgte denne til de kom ned på gården Storvallen første påskedags morgen kl. 08. 

Baumann hadde forfrosset tærne. Hellan hadde klart seg best og uten forfrysninger på beina. Årsaken til det, fortalte han, var at han hadde store og rommelige skisko slik at han hele tiden hadde holdt tærne i bevegelse. 

Helland merket av på kartet hvor de sist var sammen med Guldahl og Bente-rud. En turistfører på Storvallen gikk straks ut med en leteekspedisjon og vend-te tilbake om kvelden etter å ha funnet stedet. De hadde da funnet ryggsekken og et skiseil. Ellers fantes ingen spor etter de savnede. Det viste seg at stedet bare lå en halv mil fra Blåhammarstugan. 

LETEMANNSKAPER SENDT UT ETTER GULDAHL OG BENTERUD

Fra Storlien ble det sendt ut en hjelp-ekspedisjon på 15 mann under ledelse av den svenske løytnanten Dylen. De gjennomsøkte traktene omkring Blåham-marstugan og Kluken uten resultat. En gruppe på 6-7 nordmenn dro også ut for å lete. 

Da ingen av hjelpeekspedisjonene hadde funnet dem, gikk man ut fra at de var omkommet i fjellet.

Benterud og Guldahl tilbragte natt til mandag 2. påskedag i den iskalde hytta. (natt 3) Om morgenen hadde det vært noen solglimt, og de hadde ved hjelp av solretningen og klokken blitt klar over hvor de hadde nord. Utenfor hytta satte de opp merker som skulle vise nordret-ningen. Guldahl ville dra for å hente hjelp, men Benterud var fremdeles dårlig og ba ham bli, og de ble der til neste dag. (natt 4, tirsdag) 

GULDAHL ALENE AVGÅRDE TIDLIG TIRSDAG 3. PÅSKEDAG 

Da startet de begge to, men de var ikke kommet mer enn hundre meter fra hytta før Benterud falt om da han ikke greide mer. Guldahl måtte dra ham tilbake til hytta og stelte med ham så godt som mulig. Han la gasbind rundt fingrene hans som hadde sår og var hovnet opp. Deretter fortsatte han alene nordover for å skaffe hjelp. 

Været var til å begynne med bra, men det blåste opp og føret ble tungt. Da det senere også begynte å snø ble det vanske-lig å ta seg fram. Skiene klabbet, og lange strekninger måtte han ta dem av og bære dem mens han vasset i dyp snø. På den 8-10 timer lange turen smakte han ikke mat, men drakk litt vann av en bekk. 

Litt før kl. 18:00 nådde han fram til jernbanelinjen og fant banevokter-boligen, etter å ha tilbakelagt en strekning på 20 km. Der ble han meget godt mottatt. Av den beskrivelsen Guldahl kunne gi av hytta skjønte de at det var Lillulvåhyddan på sørøstsiden av Snasahøgarna. To lokalkjente fjellfolk fra Sylhyddan la med en gang ut på turen dit. 

Fra banevokterboligen ble det ringt til Storlien om at Guldahl hadde kommet dit. Da et ekstratog kort etter passerte banevokterboligen i rute vestover ble det stanset, og Guldahl ble tatt med til Storlien. Guldahl var i tilsynelatende i utmerket form og hadde ingen skader bortsett fra noen forfrysninger. 

Det ble også satt igang en redningsaksjon fra Storlien. Fire mann dro avgårde med en skikjelke, men været var så ille at de måtte grave seg ned i snøen om natten. 

I avisa Nidaros fredag 22. april står historien som gir en nøyaktig beskrivelse av hvordan Benterud ble evakuert fra hytta han lå i. Fem studenter fra Trond-heim hadde vært i Åre i påsken, og da de hørte at to av studiekameratene var savnet ville de straks være med og lete. De dro til Järnvegshotellet på Storlien, der de først fikk middag av bestyrerinnen fru Söderman, samt låne utstyr. Hun skaffet dem også to fjellvante folk, Karl og Per Johanson, som førere. De gikk ut i snøstormen og kom trygt fram til Blåham-marstugan etter å ha undersøkt terrenget i Rekdalen, som var nord for stedet de hadde overnattet den andre natten. 

På Blåhammarstugan fikk de mat og tørket klær. Etter en kort hvil dro de nedover mot Lillulvåhyddan. Det var oppholdsvær en kort stund, og ved 23 tiden kom de fram til hytta hvor Benterud lå. 

BENTERUD PÅ PULK FRA LILLULVÅSTUGAN TIL STORLIEN ONSDAG 4. PÅSKEDAG 

Karene fra Sylhyddan hadde kommet fram et par timer før studentene, og da fant de Benterud i temmelig forkommen tilstand. Han lå på en benk og skalv av frost. Hendene og føttene var følelseslø-se, men ved å gni føttene med snø fikk de dem noenlunde bra igjen. Hendene var det verre med. De var så fulle av sår at de ikke fant det forsvarlig å gni dem da de hadde lett for å blø.

Studentene hjalp nå til med å massere Benteruds føtter til ved 3-tiden om natten. I mellomtiden var det blåst opp igjen. Vinden ulte gjennom den utette hytta så det ble alt annet enn hyggelig å være der, og for å få det mindre trekkfullt måtte de tette de verste sprekkene med klær. 

Da ekspedisjonen fra Storlien med skikjelken ikke kom ble de redde for at den kanskje hadde vært tvunget til å snu. De begynte derfor å lage en skikjelke av Benteruds ski ved hjelp av bordstumper som de rev løs og spiker som de trakk ut. Med korte mellomrom gikk de utenfor hytta og ropte, men uten å høre fra ekspe-disjonen som lå nedgravd i snøen bare noen hundre meter borte. 

Etter at skikjelken endelig var kommet fram og Benterud var surret fast på kjelken tok de fatt på tilbaketuren. Før de dro fra hytta fikk Benterud mat og ble stelt med på alle måter slik at han kviknet til. De dro kl. 06:00 om morgenen med kurs for Storlien, selv om uværet fortsatt raste like ille. På den 9 timer lange turen til Storlien gjorde de et kortere opphold på Rundhögen. 

De hadde håp om at redningsekspedisjonen skulle komme fram til Storlien før kl. 14:10 slik at de kunne rekke toget til Trondheim. Det ble sendt melding om at de ikke klarte å nå fram til dette tidspunktet, så det ble bestemt at toget skulle utsette avgangen. Benteruds bror og Hellan hadde reist til Storlien for å ta imot dem. En lege fra Meråker hadde også reist dit slik at Benterud straks kunne komme under legebehandling. 

Da følget med skikjelken kom frem til Storlien ble studentene igjen mottatt på beste måte på Järnvegshotellet. 

Hele byen fulgte med i spenning siden byens aviser tirsdag 19. april hadde denne saken på forsiden. Sylstasjonen og Blåhammarstugan hadde telefon og avisredaksjonene var stadig i kontakt med dem for å høre siste nytt, så byens journalister var til enhver tid oppdatert. Hvis det kom noe nytt ble det hengt opp plakater i redaksjonenes vinduer sammen med dagens avisutgave. 

Da toget fra Storlien ankom jernba-nestasjonen var det stort oppmøte, og de fikk se at en brun og frisk Guldahl ble ønsket velkommen av sin mor, mens Benterud ble båret inn i en sykebil og kjørt til sykehuset. 

Avisa Nidaros hadde funnet ut følgende om de 5 studentene: 

Kai Ottesen 21 år. Idrettsmann. Gjort seg bemerket som roer. Sønn av dr. Ottesen i Tønsberg – som er bror av tannlege Ottesen i Trondheim 
Kaare Hellan 21 år. Sønn av kasserer Hellan. Er en av byens kjente fotballspillere. Spilte på Rapps A-lag. 
Axel Guldahl 21 år – arkitektstudent. Sønn av avdøde arkitekt Guldahl  
i Trondheim. 
Carl Baumann 20 år – Sekondløytnant. Sønn av kommandørkaptein Baumann.
Trygve Benterud 24 år. Meierikandidat, hospiterte ved Høyskolen som arkitekt-student. Lærer ved statens meieriskole i Trondheim. Sønn av lærer Benterud og bror av ingeniør Benterud. 

KRITISKE RØSTER

Det kom også noen kritiske røster til den måten studentene handlet på da de skjønte at de trengte hjelp. Samme dag som Dagsposten kunne fortelle at Benterud var kommet til Storlien i god behold, skrev de denne kommentaren: 

De fem studenter i Blåhammarfjeldet

Et alvorsord. De fem unge studenters skitur i Blåhammartraktene fik heldigvis et forløp der ikke blev saa tragisk som det først av saa ut til at skulle bli. Men naar de alle nu er kommet tilrette og er i mer eller mindre god behold skyldes det mer lykketræf end plan-lagt og overveiet handling. Man bør ikke tale om »sportsprestationer» i forbindelse med denne færd. Vel er der avlagt smukke prøver paa utholdenhet, men der er paa den anden side begaat forseelser mot de mest elementære bestemmelser i den uskrevne lov som gjælder for den slags turer – forseelser som er saa grove at de er vel værd at paatale for om mulig å hindre lignende episoder. 

Den maate de fem deltagere i denne paasketur har vildset frem og tilbake paa over Blåhammarfjeldet er vidnesbyrd om en himmelropende planløshet som meget let kunde faat de alvorligste følger. De har delt sig op. Disse fem skiløpere, i optil fire partier som har virret om inde i snestormen uten forbindelse med hverandre. De er mødtes og gaat fra hverandre uten maal og mening. Det er ingen av dem som har hatt komman-doen, de har hver for sig handlet efter rene indskytelser. 

Det er paa det rene at de en stund maa ha befundet sig i nærheten av Essandsjø-en. Hadde de da fortsat undav stormen og undav lændet vilde en forholdsvis kort march ha bragt dem ned i Tydalen, hvor de over alt vilde komme frem til folk. I stedet har de da de ikke straks fandt Essandsjøen tat fat paa at gaa tilbake mot stormen og med lændet, i haap om at finde frem til jern-banelinjen et eller andet sted inde i Sverige? 

Den ene som kan roses av de fem deltagerne i denne paasketur er Axel Guldahl. Da han fikk høre at Benterud befant sig alene inde i snestormen, utmattet og uten ski, drog han ufortrødent avsted for at finde ham. Det lykkedes ved et rent mirakel – og han forlot ham ikke før han hadde faat ham i hus. Det kunne været fristende for Guldahl ogsaa, i god kondition som han var, at forsøke at redde sig selv, men han forstod sin pligt. At han derved har reddet sin kamerats liv, er der neppe tvil om.

De fem studenters færd taler et alvorlig ord til alle dem som tar ut paa slike turer. Der maa i slike tilfælde handles efter en vilje og man skal aldrig, hvor stygt det end ser ut, skille lag i fjeldet og overlate nogen enkelt av deltagerne til sig selv- aller mindst den som er utmattet og har liten chance for at greie sig paa egen haand. 

Det er ikke morsomt at bringe dette skaar i glæden over at denne paasketur trods alt fik en saa forholdsvis heldig utgang. Men vi har fundet at burde fremkomme med disse alvorsord allikevel - ikke mindst fordi denne færd fra enkelte hold er blit fremstillet som en sportspræstation av rang.

Svenskenes hjelpsom-het i alle ledd impo-nerte de som hadde fulgt denne redningsaksjonen, og det kom etter hvert et ønske om å gi noe tilbake. Et av forslagene var å bygge et nødherberge med stormklokke i Enadalen, som var det området der studentene hadde fått problemer, og det var på svensk side av grensen. Hensikten med stormklokken var at den skulle settes i bevegelse og ringe selv i svak vind. 

Dette forslaget kom fra overlege Alexander Holst på sykehuset, som sannsynligvis var den som hadde behandlet studentene for frostskadene. Ut ifra ønsket om å gi en takk tilbake til svenskene ble dette et forslag som alle kunne samles om. På referatet til turistforeningens årsmøte henstiller formannen Fridthjof Brun foreningens medlemmer om å støtte en innsamling for å finansiere nødherberget og en stormklokke. 

Det ble nedsatt en arbeidskomite på 6 personer med formannen i Trondhjems Turistforening Fridthjof Brun. Alexander Holst var selvskreven medlem. Ellers var det to representanter fra byens næringsliv, en arkitekt og formannen i Trondhjems Skiklub, Harald Smedal. 

De gikk ut i byens aviser med infor-masjon om prosjektet og henvendte seg til byens frilufts og naturelskere. Under dette oppropet hadde 45 av byens mest kjente personer satt sine navn og erklærte at de støttet dette prosjektet som var kostnads-beregnet til 2000 kroner. De hadde håp om at alt skulle stå ferdig til førstkom-mende påske. 

I det opprinnelige forslaget var det meningen å bygge ei steinbu, men de gikk raskt over til å planlegge ei solid tømmerhytte. Tømmeret ble hugget i Kluksdal i Meråker og hytta ble laftet, tatt ned igjen og klargjort for transport til det stedet der den skulle settes opp. Det hastet å få kjørt tømmeret innover før sledeføret forsvant, og transporten skjedde i første uka av mai. To mil innover i fjellet med tung last i gjennomslagsføre ble en slitsom tur, men dette var noe hestene og tømmerkjørerne var vant til. 

I begynnelsen av juli 1929 dro brødrene Magnus og Johan Kluksdal sammen med sine to sønner innover til tomta med to hester og en vogn. En journalist fra Adresseavisen var også med, og han var imponert over hvor raskt og effektivt arbeidet ble utført. De kom frem ved 8-tiden om morgenen, og satte straks i gang med arbeidet. Grunnmuren som besto av store steiner ble satt på plass av to av karene, mens de to andre skrellet never av bjørkene nede ved Ena. Samme ettermiddag var taket på plass og dekket med torv som de fant i nærheten.

Dagen etter var hele hytta ferdig. Den var 4 x 2,5 m. og hadde sengeplass for 5 – 6 personer. Vardingen mellom Store-rikvollen og Blåhammarstugan gikk ca. 100 m. fra hytta, og den var plassert slik i terrenget at snøen ikke ville bygge seg opp rundt den om vinteren.

Arbeidet med klokka tok lengre tid, og den kom ikke på plass før til påsken 1930. De hadde ikke fått samlet inn nok penger til prosjektet, og formannen i turistfore-ningen var gjentatte ganger ute i avisene og ba folk om bidrag. Klokken som skulle settes opp måtte være stor og tung slik at lyden fra den kunne høres på lang avstand. Klokken som til slutt ble valgt var støpt i 1874 av den i sin tid kjente klokkestøperen singsåsbyggen Bernt Forseth, og den fikk denne inskripsjonen: 

«RING KLOKKE RING TO FRENDEFOLK ET BUDSKAP BRING OM RETTE VEI» 

Stormklokka med tilbehør veide 600 kg., og ble kjørt innover av 6 mann med 3 hester søndag 23. juni 1930. Magnus Kluksdal, som hadde vært leder for hele den praktiske delen av prosjektet, satte klokken på plass. 

I det opprinnelige oppropet sto det at hytta med stormklokke skulle være en gave fra «trønderske friluftsmænd til svenskerne.» Det endte mer formelt ved at gaven ble gitt av Trondhjems Turistfo-rening til den svenske turistforeningen. Det var nok også riktig da det var turistfo-reningens formann, Fridthjof Brun, som hele tiden var den drivende kraften i dette prosjektet. 

Denne hytta har i ettertid vært god å komme fram til for mange fjellvandrere som har blitt utsatt for uvær i dette området – inklusive artikkelforfatteren.