Vedlikehold og omlegging av sti til Ringvassbu

Fredag 25. september midt på dagen møttes to i Merkeutvalget, Kaisa-Wenche Vivisdatter og Pål Tengesdal, ved parkering Simavika. Vi hadde fått pålegg fra Tromsø kommune om å flytte en del av traseen til Ringvassbu, fordi kommunen ønsker minst mulig ferdsel nært demningen og anlegget ved Øvre Langvatnet. Det er en mindre brukt sti vest-nordvest for Nedre Langvatnet allerede, så det trengtes ikke noen befaring for å finne det beste trasévalget. 

Tromsø kommune hadde gitt oss adgang til å åpne den elektroniske låsen på bommen i Simavika. Slik at vi sparte en times gåing, og kunne starte med å ta ned skiltstauren som sto 200 m nedenfor demningen. Den ble flytta til nytt startsted rett i overkant av Nedre Langvatnet. Vi brukte resten av dagen på å klippe bort småtrær og buskas som lå inn over det smale, men godt synlige stistrekket som går vest for Nedre Langvatnet. Utpå ettermiddagen kom Magne Leo Johansen og slutta seg til. Han brukte blant annet spade for å grave noen små renner som leda vann vekk fra de blauteste partiene av den nye stien. 

Siden de eksisterende skiltene hadde piler som pekte i feil retning ble det satt opp et midlertidig treskilt der stien nå tar av fra grusvegen i Simavika. Planen er å få bytta ut skilt neste år. Vi fant en flat teltplass ved Nedre Langvatnet og overnatta der. Noe regn utover natta, så det ble å pakke ned våte telt neste dag. Lørdag morgen ble restene av varder som sto langs traseen ved Øvre Langvatnet tatt ned ned, for å tydeliggjøre for turgåerne at dette ikke lenger er «offisiell» trasé. Men en sti som har vært brukt jevnlig siden 1983 vil vises i mange år fortsatt. Og vi regner med at mange besøkende framover også vil gå her, av gammel vane. 

Litt utpå lørdagen dro vi videre til Inner-Kårvika (som det nå står på kartet), og møtte der Nina Kjær Brones og Mats Irgens Olsen. Magne Leo rydda vekk innpåliggende trær i nedre del av dalen, mens vi andre gikk opp over tregrensa. Her bygde vi nye varder, og restaurerte andre. En del varder ble også flytta til bedre posisjoner, typisk et mer synlig høydepunkt nært traseen. Ved Lillevatnet (196,4 moh) hadde vi noen diskusjoner om vadestedet rett nedenfor utløpet var det best egna stedet å krysse over elva. Her dreier kursen mer østover mot Ringvassbu. Alternativet å runde på nordsida av vatnet fører til at turgåeren får flere bekker/elver å krysse, men trolig mindre vann å forsere. Samtidig gir det noe lenger vandring. Det gikk greit å småhoppe fra stein til stein ved utløpet av Lillevatnet denne lørdagen.

Noen steder fant vi ut at en liten justering av ruta ville gi en mer behagelig trasé. Så vi flytta litt på noen få varder. Ellers ble mange varder forsterka med større steiner, og noen bygd høyere, for bedre synlighet. Vi rakk ikke over alt, fordi vi ble innhenta av skumringa. Så det mangler ca 1 km med vardegjenoppbygging i høyden. Kaisa-Wenche har allerede ordna med vardene den nærmeste kilometeren mot Ringvassbu. 

Søndag morgen var det kuling ved Ringvassbu, men temperaturen var høy til å være i slutten av september. Vi gikk ned mot Simavika for å restaurere flere varder. Det ble også klipping av litt småtrær i lavere områder. Noen regnbyger i løpet av helga, men færre enn meldt. Alle som har vært oppe i høyden på Ringvassøya vet at der er det mye stein. Men det er ikke tvil om at traseen opp fra Inner-Kårvika er mye bedre enn den fra Simavika. Adskillig mindre steingåing, du går for det meste på gress og i lyng, helt til du er et par km fra hytta, og nærmer deg der traseene fra Simavika og Inner-Kårvika møtes. Det er noen gjørmetendenser i nedre del av Kårvikdalen, fordi det har vært kjørt med gravemaskin og trolig ATV der. Siden begge rutene er akkurat 10 km lange anbefaler vi Kårvikdalen. Her er høydemetrene også ganske jevnt fordelt. Og utsikten flott. Spesielt om du liker golde steinlandskap.