Anne Lindmo i Vesterålen!

En sjelden gang kjenner jeg fullstendig ro. 

Når jeg og turkompisene mine ligger andføttes i vinkelsofaen på Snytindhytta og ser på bløte snøflak som faller, og hørt vind som uler.
Når vi har spist en litt for stor porsjon kjøttgryte og tatt tre drammer. 
Når jeg har kokt opp vann og stått med hendene i såpevann og vaska opp med stor presisjon og tørka kopper og glass så de skinner og satt dem på gelledd i skapene.
Når Klatrebjørn har vært en tur i vedskjulet og hugd opp flis og hentet det inn sammen med et favntak solide kubber.
Når Sersjanten har fyrt opp badstua, og vi vært der i dampen og varmen i to og en halv time og snøbadet minst seks ganger hver.
Når mobilen er uten dekning, det knitrer i ovnen, jeg kikker i flammene og hører småpraten fra turfølget og den eneste tanken som fyller hodet mitt er at jammen er det forskjell i smaken på seigmenn. De gule er best.
Når det er meldt skitvær i minst 24 timer til, og jeg kjenner mørhet i kroppen etter blodslitet på turen i går og dagen før. Da er jeg rolig på et nivå som er tett på salighet. 

Akkurat den tilstanden oppnådde jeg på Snytindhytta i mai i fjor. Vinteren var over på østlandet, men Sersjanten og Klatrebjørn og jeg kjente at vi ønska oss enda en skitur før sesongen var over. 
Vi tre er ofte på tur, vi stapper gjerne rikelig med godsaker i sekk eller pulk for å være sikre på at velvære og kos ivaretas. Vi liker å velge målet etter vær, og har en tendens til å ta ting på sparket. Det hender planlegginga går litt fort, og det er ikke alltid vi tar alle detaljer med i betraktningen. Denslags fører noen ganger til litt slit, og ofte til ekstraordinære og uforglemmelige turopplevelser. 

Vi har fem dager til rådighet og tar et sveip på værkartet: “Det blir best i nord,” sier Sersjanten, “men hva skal vi finne på?” 
“Vi ringer Trond og Ragna,” sier jeg, “de har alltid et forslag.”
“Snytindhytta,” sier Ragna, “den er fin, dere lander på Evenes, tar flybussen mot Sortland, hopper av i Sigerfjorden og går rett fra veien.” 
“Jeg møter dere der,” sier Trond, “så går vi inn sammen. Turen er ikke lang, dere lander jo litt seint, men vi rekker det før det mørkner.” 
“Vi tenkte kanskje å telte litt,” sier jeg, “og dra med oss pulkene våre.”
“Nei, dropp det,” sierTrond, “telting er det ikke noe vits i oppi der nå. Bruk hytta som base.” 
Akkurat her oppstår den interessante misforståelsen. Oslotrioen slår fra seg ideen om telting, men vi beholder planen om pulk. 

Vi bunkrer og pakker i Oslo. Bagasjen blir stor og tung. “Men altså, vi har jo pulk,” sier Klatrebjørn, “da kan vi legge oppi litt ekstra. For hyggens skyld og for sikkerhets skyld.” 
Vi flyr. Vi busser. Vi bakser oss av buss med utstyr og drag og bagger og pulker. På holdeplassen står Trond, med lette ski og en liten sekk på ryggen. Han fortrekker ikke en mine og skal først lenge etterpå røpe at han tenkte søringene hadde klikka når de har bestemt seg for å drasse pulk opp denne ruta. Men intet ble sagt. Pulker bli rigga og turen starter med tre hundre bratte høydemeter i løssnø og småskog. Krokbøyd og syremarinert knekker jeg meg over høyden, henter frem kartet og kikker en ekstra runde på høydemeter og avstand og skjønner brått at turen blir lang. At vi har en kraftanstrengelse foran oss, og at jeg skal få slite for å nyte hvert gram av godsaker i den pulken. 

Vi bruker seks timer, seks gnistrende vakre og beinharde timer, anaerob stamping oppover og en fryktinngytende nedfart til hytta på glassert skare i lyskjeglene fra hodelykter, kryssende med en pulk som stadig er i ferd med å dra meg overende og starte en fatal rutsjetur i mørket. 
Vi feirer ankomst med bacalao og badstu og legge oss ikke før på morgenkvisten. Vi våkner til finvær og følger Trond et stykke på hans tur tilbake til bilen, før vi sneier oppom Breitinden og fryder oss over nedkjøring i dagslys, og gnistrende glødende vakker solnedgang.  
Så kommer drittværet. Dag to bløtt og grått. Dag tre enda bløtere og enda gråere. Men, har man tid nok er alt vær vær som kan brukes til noe. Vi rusler innover i dalen over Småvatnan, blinker ut toppene som kan tas neste gang vi skal nordover, dagdrømmer om en langtur til Møysalen, vender hjem til hytta når anorakkene er gjennombløte, spiser herremåltider av sjølfraktet proviant i gourmetklassen, koker skrotten i badstua og sover hardt dypt og lenge.
Dag fem er matposene tomme, været bedre og turen ned til Løbergsbukta akkurat passe halsbrekkende morsom med førefall og bløtsnø og elvekryssinger. Vi praier rutebussen og rekker flyet sørover med knappest mulig margin. 
Nok en gang er konklusjonen at vi som har tilgang til DNTs hytter i de fineste fjellheimer kan oppleve luksus hinsides luksus. Noe av det fineste jeg driver med i livet er å samle på sånne eventyr. De koster lite i kroner, de koster endel i svette og pes, de betaler seg i kameratskap og naturopplevelser og noen ganger den deiligste dypeste ro. 

(Klatrebjørn og Sersjanten er to av mine faste turkompiser, også omtalt i boka «Min Tur» der et knippe av livets fineste turer og tokt er beskrevet. Takk til moder jord for fjella, takk til DNT for å holde fjellheimen åpen og tilgjengelig for oss, og takk til Ragna og Trond som leder arbeidet med å gjøre Vesterålen til et turparadis. Vi lover å lytte bedre til erfarne fjellfolk i fremtiden, og
dropper muligens å drasse på pulk neste gang vi skal inn til Snytindhytta. )

• Anne Lindmo