Mestring i mektig natur

Fysisk aktivitet, natur og felles opplevelser er like viktig, om man ser eller ikke. Å gå til Preikestolen eller hvor som helst der terrenget er ulendt, handler om mestring med en ledsager man har tillit til.

– Det er spennende å bevege seg helt ut på kanten. Selv om jeg ikke ser, opplever jeg høyden. Å fortelle kolleger, familie og venner om spektakulære turmål er også viktig for mange. Akkurat som seende har vi mange ulike motivasjonsfaktorer. Noen går for opplevelsen, den fysiske utfordringen, det sosiale, naturen eller totalopplevelsen, sier Einar.

«Klart det går» så dagens lys i 2014. Gjennom et samarbeid mellom Blindeforbundet og DNT ble flere mulige ledsagere, turledere og deltakere invitert til en helg ved Holmavatn på Jæren. For Einars del var det egentlig litt tilfeldig.  

– De trengte noen blinde og svaksynte å øve seg på, slik at de kunne lære seg ledsagerteknikker. Jeg stilte opp for å være grei, men hadde ingen ambisjoner om å begynne å gå på tur, medgir han. 

Det gikk ikke lenge før han oppdaget at det var gøy. I dag kan han se tilbake på mange flotte, minneverdige turer. Ikke én tur har vært kjedelig.  

– Hadde jeg ikke fått denne muligheten, ville jeg antakelig ikke begynt. I ulendt terreng er jeg helt avhengig av ledsager. Det har vært og er helt fantastisk. Etter 30 års dvale med turer i ulendt terreng er det «Klart det går» som har bragt meg til fjells, sier Einar.

Høydepunktene er turer med utfordringer. Som helgeturene til Bakken gard, Flørlitrappene opp og Rallarvegen ned, Taumevatn og mange flere.

Rytme og kjemi

Vandrere har ulike motivasjoner, om de ser eller ikke. Noen vil på flest mulig topper, telle skritt eller gå enklere turer der prat og sosialt samvær betyr mest. Noen har glede av å vise fram en selfie der du står på kanten av et stup.  

Den første overnattingsturen gikk til Viglesdalen forsommeren 2015, med Odd Erik Haugstulen som turleder. Det ble mitt første møte med «Klart det går». Jeg var med for å lage en reportasje, og ble fort imponert. Humøret og været var på topp og praten gikk jevnt og trutt. Den steinete og til tider bratte driftevegen fra Nes er krevende. Da handler det om trygg ledsaging og å bruke tid. Einar sier det slik:  

– Det er en prosess. Ledsager og deltaker finner en rytme og er i et gjensidig samspill, som i en dans. Noen synes det er vanskelig å forholde seg til mange forskjellige ledsagere. Det har jeg respekt for. De får sin favoritt. For meg er det en fin utfordring å gå med ulike ledsagere. Kunsten å bevege seg i ulendt terreng med færreste mulig snublesteg fascinerer meg.

Turer er sosialt og skaper fellesskap. Vennskap oppstår. Einar synes det er en bonus.

– Jeg har vært veldig heldig og har truffet flere som er blitt gode venner. Jeg har kommet meg ut i en aktivitet jeg satte pris på som ung. Uten «Klart det går» ville ikke noe av dette skjedd, sier han.

Et steg mot endring

Ensomhet er en av våre største folkehelseutfordringer. Å komme seg ut sitter langt inne hos mange. «Klart det går» er en mulighet som langt flere burde gripe. En enkel lørdagstur med oss kan være første steg.  

– Blant mennesker som ser dårlig er det dessverre fremdeles mange som sliter med usikkerhet og skam. De isolerer seg, og terskelen for å komme seg ut blir høy. Vi som ser dårlig får ikke blikkontakt med andre. Vi har ikke det verktøyet, og er i noen situasjoner prisgitt at andre tar initiativ. Ser man den hvite stokken er det verbal kontakt som gjelder, oppfordrer Einar. 

Han minnes en kommentar han fikk da han var på vei ned Rallarvegen med Odd Erik som ledsager.

– En kar som hadde gått bak oss en stund sa det var så flott å se at det gikk an å gå i fjellet med dårlig syn. Han hadde tenkt at hvis det skulle ramme han, ville det bli en brå slutt på fjellvandring. Han er nok ikke den eneste som tenker slik. Budskapet må ut, det er mulig. Kom og bli med, oppfordrer Einar.  

Et springbrett inn i DNT

For meg ble turen til Viglesdalen springbrettet inn i frivillig arbeid. Riktignok var jeg allerede da hyttefadder på Sandvatn. Å være ledsager til fjells ville være noe nytt og midt i blinken, tenkte jeg, hekta på fjellet som jeg er. Samme høst meldte jeg meg på kurs i ledsagerteknikker på Gramstad. Dermed var det gjort. Jeg ble ledsager, og før jeg ante ordet av det ble jeg bedt om å bli turleder. Da var det bare å gå i gang med DNTs turlederstige, med det ene kurset etter det andre. I dag er jeg sommerturleder og har mange turer i tillegg til Klart det går.  

For meg betyr fjellet bedre fysisk og psykisk helse, og jeg ivrer for å få med meg folk til fjells. Jeg er ekstra glad for at jeg får anledning til å bidra i et tilbud som betyr så mye for mange. I årenes løp har jeg eksempler store endringer hos deltakere. En som nærmest hang som en sekk på ledsagerens arm, går nå i høyt tempo uten hjelp.