Hilde går fylkesgrensa

Et ambisiøst prosjekt, med mange kilometer som skal forseres. Og med barn, mann og hus, kan tid være mangelvare. Derfor går hun etappe for etappe, med startpunkt der den forrige etappen sluttet. 

Starten på turen ble i august 2021, på Tveidalsveien på grensen mellom Porsgrunn og Larvik. Så fulgte grensene langs Porsgrunn, Siljan, Skien, Midt-Telemark og Notodden, med flotte merkede stier. Høsten 2023 skulle Hilde forsere Telemarks fjell for første gang i prosjektet. 

Her kan du lese reisebrevet hennes fra turen:
Etappe 8 var planlagt å gå over Blefjell til Skriverdalen, ved veien over til Veggli. Turen startet på Nordstul-parkeringen ved foten av Blefjell, en vakker søndag ettermiddag. Det var fantastisk utsikt på vei til toppen. Jonsknuten som jeg har sett på avstand i mange mil, viste seg fra en ny vinkel. Det kjentes litt magisk å skue sørover og tenke at der har jeg gått, helt der ute ved havet startet jeg! 

Planen var en natt på Sigridsbu, før turen over Blefjell til Eriksbu på mandag. Slik ble det ikke. Mandag kom med tett tåke, og tredje fjellvettregel slo inn: Ta hensyn til vær- og skredvarsel. Jeg skjønte at her må planen legges om, skal jeg gå kortere enn planlagt? Skal jeg ta dobbel distanse? Skyss var bestilt til onsdag. Jeg ble en ekstra natt på Sigridsbu. Der ble jeg slettes ikke alene, for på kvelden kom en 9.klasse med lærere opp i tåka! De hadde brukt over fem timer på fem kilometer, for selv om lærerne var godt kjent, holdt de på å gå seg vill på veien opp. Hytta ble full, men der det er hjerterom er det husrom. 

Tirsdag kom med lett overskyet vær, og endelig kunne jeg komme meg av gårde. Målet var en god lunsj på Eriksbu før jeg gikk videre til Øvre Fjellstul, altså gikk jeg for dobbel etappe. Så langt på «husmor- ekspedisjonen» min, hadde jeg ikke opplevd fjellet. Det småkuperte terrenget på Blefjell kombinert med utsikten over lange avstander, kan strengt tatt gjøre deg nokså demotivert. Men om du senker blikket ofte nok, så ser du en ny verden. Mose, steiner, bekkeløp og fjellplanter. De små, fine tingene, som er så lett å overse om man ikke tar seg tid til å se.

En annen topp som har fulgt meg et stykke på turen, er Gaustatoppen. Dette vakre fjellet fikk jeg se fra flere vinkler etter hvert som jeg beveget meg videre på etappen. Etter ca. 12 kilometer var jeg fremme ved Eriksbu, og spiste lunsj der. Det gjensto over 10 kilometer før kvelden. Jeg gikk langs Åklitjønnan, og da jeg kom opp i Åkliskaret hadde jeg utsikt over store avstander. Jeg kunne se ei seter langt i det fjerne. Var det dit jeg skulle, mon tro? Jeg beveget meg nedover fra 1000 moh. og over tregrensa, og videre ned til mitt favorittbelte i norsk natur: spredt furuskog og myrer. Ferden gikk videre forbi setre og i trolsk skog, med litt i overkant våte myrer. 

Etter to mil på beina begynner jeg å bli usikker på om jeg er så glad i myrer likevel! Med ca. tre kilometer igjen kommer jeg til setra jeg hadde sett i det fjerne fra Åkliskaret, og det var altså ikke hit jeg skulle. Dette er heldigvis siste kneika og det går nedover til Øvre Fjellstul, ei gammal seter som har blitt gjort om til DNT-hytte. Som vanlig legger jeg meg på hunderommet. Det er ikke så skummelt å sove alene, når det kuner en dør i rommet! Jeg fyrer opp, får i meg litt mat og gjør meg klar for å sove. Med ett går den gamle seterdøra opp på vidt gap, men det er ikke et menneske på utsida og det føles som en skrekkfilm fra den norske villmarken! Siden jeg både er mørkeredd og skauredd, så ble det ikke den beste søvnen denne natta. 

Onsdags morgen våknet jeg ikke spesielt uthvilt, og med dårlig matlyst. Dagens plan var å gå fra Øvre Fjellstul til Daggrø og videre ned til veien, ca 15 kilometer. Dagen startet slik som den sluttet, med spredt furuskog, myrer og sure bein. Første stigning kom etter ca. tre kilometer, opp over Vorsetfjellet på 1031 moh. Jeg kom et stykke opp i stigningen før jeg kjente at skal jeg gå 14 kilometer videre nå, så kommer den berømte kjeller’n. Med lite mat i kroppen er den ikke langt unna! Jeg har jobb og skal holde kurs de neste fem dagene, så kjeller’n passer dårlig nå. Vel, vel, Fjellvettregel nummer 8 er fin: Vend i tide, det er ingen skam å snu. Jeg kikker på kartet og finner ut at skal jeg snu, må det bli nå. Det gjør det lettere for mamma som skal hente meg, å ta en annen vei i Austbygde. Jeg gikk etter kartet nedover langs et bekkeløp før jeg traff på en merket sti ned til Spjelset, der kald brus ventet. 

Etappe 8 endte da på 34 kilometer og ca. 1500 forserte høydemeter!