Den sosiale turen: Arbeidskameratenes Kalhovd-tradisjon

Når septembersola inntar Hardangervidda i år, og de siste markblomstene lager regnbuer i grasset rundt Kalhovd Turisthytte, da kommer Yara-kara tilbake for det 24. året på rad. 

- I den senere tid har gjengen bestått av ni til tolv deltakere. De fleste er i dag pensjonister, men to av deltakerne er yrkesaktive, forteller Willy Garmann  Arnesen (72).

VIND OG BRYLLUP 
Han tilhørte en sykkelgruppe på fabrikken. De var spreke karer som sykla både Telemark Tours, Trondheim – Oslo, og Paris - Brest. En dag leste Willy i avisa at det gikk an å sykle fra den øvre stasjonen på Krossobanen i Rjukan, Gvespeborg, og til Kalhovd Turisthytte, inngangsporten til Hardangervidda. Det var september 1999, og den høsten ble det gjennomført en «test-tur». 

De var tre som tok sykkelhjula fatt på de 30 kilometerne fra Gvepseborg til Kalhovd. På turisthytta var det fullt på grunn av bryllup, men karene slo til på tilbudet om å sove i Tuppehuset. 

- Det blåste noe så grasalt, husker jeg. Vi blåste nesten over ende. Så kom vi inn i Tuppehuset, og der inne blåste jo gardinene på romma, au. På grunn av bryllupet måtte vi spise middag sammen med kokken nede på kjøkkenet. Vi fikk ørret fra Kalhovdfjorden. Så vi fikk jo nesten bryllupsmiddag, vi au, sier Willy på bred grenlandsdialekt.

SAMHOLD
Men den turen, var bare prøveturen. År 2000 var det alvor. Og de neste 20 årene ble turen gjennomført på nøyaktig samme måte: sykkel fra Gvepseborg til Kalhovd på fredag, fottur og basecamp lørdag.

Søndag var det å sykle ned til Mæl, og ta bil hjem til Grenland. Men for tre år siden innså gjengen at det var lettere å pakke fjellstøvler enn sykkel. I de tre siste årene er turen forlenget med én dag, fra torsdag til søndag. Fredag er da blitt benyttet til en lengre fottur. 
Men den kortere turen med basecamp på lørdag, er den viktigste og gjennomføres uansett vær. 

- Da lager vi gapahuk med trepinner og presenning. Vi har våre egne Brimikokker, og spiser og drikker godt, humrer Willy.

- Det er ikke det samme å sitte i en bar, som rundt bålet. I baren kommer det flere mennesker til, og du får ikke det samholdet. En av deltakerne er fra Stavanger. Det er et stykke vei å kjøre for å bli med. Det sier litt om samholdet og samarbeidet fra arbeidslivet. Vi kan skøye og ha det moro. Blant oss er det aldri blitt sagt et vondt ord, meg bekjent. 

BEDRE ENN SYDEN 
De velger fortsatt å sove i Tuppehuset når det er mulig. Det er blitt en del mer komfortabelt.

- Nå er det flere fasiliteter på plass i hytta, og det er luksus. God frokost og nydelig middag. Vi er godt vant, de steller godt med oss.

Det er vanskelig å rive seg løs fra Kalhovd.

- I 2021 døde Bjørn Halvard Rue, en av dem som var med fra starten av. Jeg husker han ofte sa til meg: «Det er ingen sydentur som kan måle seg med den turen her til Kalhovd, Willy». 

Bjørn fikk selvsagt diplom til heder og ære, og for innsatsen. 
- Det er deltagerbevis på fem, ti, femten og tjue år, og da fårru diplom. Det er én mann som fører boka, og det hjelper ikke å si at du har vært med. Om det ikke står i boka, så tellere ikke! 

I år må Willy ta opp noe alvorlig med gutta. Det er jo jubileum neste år. 

- Da må vi ha en festkomité, trur’u ikke det. Jeg får ta det opp på basecamp, og høre hva de sier.