Helg uten dekning

Skisesongen er så vidt i gang etter den siste ukas snøfall. Men det er ennå ikke kjørt noen spor, og mørke kvister bryter seg opp gjennom snøen hist og pist.

Vi går og går. Innover i mørket. Følger stikke etter stikke til vi blir litt tullete i hodet. Og plutselig lyser hundrevis av øyne mot oss.

Men det er ikke fantasien som spiller oss et puss. Snøen er nedtrampet, og vi står ansikt til ansikt med flere hundre levende dyr.

Annonse:

– Reinsdyr? spør Ragnhild undrende.

Vi står helt stille. Det gjør ikke reinsdyra, som begynner å løpe bortover i snøen. Det eneste vi hører, er lyden av hundrevis av klover som tramper mot underlaget. De passerer i en halvsirkel rundt oss på 10–15 meters hold. Det er nesten som å stå midt inne i en afrikansk gnuflokk.

– Dette er rått, sier Robert entusiastisk.

Mobilfri

Det er begynnelsen av desember. Jeg har invitert to gode venner, Robert og Ragnhild, og min bror, Kristoffer, med på en uforglemmelig adventstur. Det var i hvert fall slik jeg solgte det inn, for å lokke dem til å ta den lange kjøreturen fra Kongsberg.

Vi har peilet inn GPS-ene mot Vestfjellhytta i Langsua nasjonalpark.

Det varierte fjellområdet mellom Gausdal og Valdres havner ofte litt i skyggen av Jotunheimen, Dovre og Rondane lenger nord. Det er det ingen grunn til. På denne tiden av året er det ikke mange på fjellet, og vi regner med å få hytta helt for oss selv.

Lyskjeglene fra de fire hodelyktene sveiper hit og dit og sikter seg inn på stadig nye stolper som markerer hvor den merkede skiløypa pleier å gå. Plutselig bryter Robert stillheten.

– Nei, jeg glemte telefonen i bilen.

Vi har allerede gått over en kilometer uten spor, og det er uaktuelt å gå tilbake til bilen.

– Jaja, da blir det en mobilfri helg.

Lys i vinduene

Kreftene begynner sakte, men sikkert å forlate oss. Sju kilometer så ikke særlig langt ut på kartet, men klokka tikker fort når distansen skal tilbakelegges i ulendt terreng og løypa tråkkes opp for egen maskin.

Så ser vi den. Langt borte i mørket ligger det en hytte med lys i vinduene. Vi er sjokkert. Hvem andre enn oss er det som trasker rundt i fjellet på denne tiden av året? Vi har ikke sett noen spor. Hvor kommer de fra?

Praten går, og vi begynner å gjette på hva som venter oss innenfor de brune hytteveggene.

– Jeg tror det er en gammel mann, tipper Ragnhild.

– Det er et ungt kjærestepar, gjetter Robert.

– Nei, det er et eldre par, spår jeg.

– Jeg går for at det er en franskmann, sier Kristoffer.

Mysteriet avsløres

7,57 kilometer og 951 kalorier fattigere, ankommer vi hytta. Tre par ski står inntil hytteveggen. Spenningen er stor idet vi tramper på trappa og tar tak i dørhåndtaket. På den andre siden sitter ikke bare én, men to unge franskmenn. De studerer friluftsliv i Telemark og er på tur sammen med en studievenninne fra Estland. De ønsker oss velkommen til ferdig oppvarmet hytte av høy standard.

 

Eventyrlandskap

Neste morgen våkner vi opp til et uforglemmelig syn. Trær og busker er dekket av rim som glinser i sollyset. En knallblå himmel står i sterk kontrast til den kritthvite puddersnøen. Det blinker i tusen små snøkrystaller.

De tre utenlandske studentene, som også ankom hytta i mørket dagen før, gnir seg i øynene når de kommer ut fra det mørke soverommet og kikker ut av de store vinduene.

Vi har panoramautsikt over de idylliske tømmerhusene på Nysetra og de majestetiske fjellområdene i bakgrunnen. Her er det bare å komme seg ut.

– Helt magisk

Utstyrt med gamasjer og en betydelig lettere sekk enn dagen før, spenner vi på oss fjellskiene og staker bort til bekken som renner ut fra Slivannet. Her er det fremdeles åpent vann, og vi blir nødt til å balansere på plankene som er lagt over bekken.

Varmen sprer seg utover i kroppen så snart vi tar fatt på stigningen opp bak Nysætra.

– Dette er helt magisk, sier Ragnhild midtveis i den første bakken.

Vi beveger oss drøyt 50 høydemeter opp til den nærmeste høyden bak Nysetra og skuer utover et vinterhvitt eventyrlandskap.

Neste etappe går rett utfor, med slalåmkjøring gjennom fjellbjørkeskogen.

Drøyt hundre høydemeter lenger ned krysser vi det islagte Omundtjønnet. På motsatt side går det opp igjen. Vi kryper under og beveger oss sikk-sakk mellom krumbøyde bjørketrær på vei over kollen.

Røverhula

Så ligger den der. I skråningen under Grytkampen finner vi dagens mål, ei lita steinbu med pipe og tretak. Den ene veggen er kledd med en vedstabel.

Røverhula kalles den. Den lille steinbua driftes av Gausdal fjellstyre og står åpen året rundt. Den kan benyttes til både dagsbesøk og overnatting, så sant man vippser eller overfører et lite beløp i ettertid.

Innenfor de fire veggene er det dunkelt, men lunt. En vedovn skaper varme, og noen stearinlys bidrar til en hyggelig atmosfære. Det er også to sengebrisker, der slitne fjellvandrere kan ta seg en pust i bakken.

Fra utsiden av «hula» er det god utsikt over de store myrområdene og fjellbjørkeskogen nedenfor.

Vi blir værende innendørs til skumringen omslutter oss. Det blå lyset overtar mer og mer. Plutselig ser vi en svart prikk nede på myra. Den er i bevegelse.

– Oi, en elg? hvisker Kristoffer og peker.

Det tar ikke lang tid før vi finner ut at det er nok et reinsdyr. Like etter får vi øye på ett til. Og enda ett. Til slutt har vi oversikt over et titalls dyr nede på myrene. Ingen tvil om hvor nissen bør dra, dersom han skulle ha bruk for noen ekstra reinsdyr foran sleden sin i år.

 

Adventsstemning

Vi lar lyskjeglen fra hodelyktene sveipe over landskapet, og labber tilbake til Vestfjellhytta i mørket. Der setter vi oss godt til rette og nyter den siste kvelden.

Det blir kortspill, varm pasta og mye latter fra sofakroken. En liten medbrakt høyttaler spiller julemusikk.

Godteri er det også nok av. Vi skal tross alt ikke vende avmagrede tilbake til sivilisasjonen.

På den tredje dagen er hytta overlatt til oss, og vi nyter de siste timene alene. Selv om de fleste turfolk er særdeles hyggelige, er det noe eget med å ha hele stedet for seg selv.