DNT fjellsports historie

Den 31. oktober 1962 møtte 200 personer frem til møte i Håndverkeren i Oslo for å være med på første møte i Bregruppen.  Daværende DNT-formann Lars Esmark ønsket velkommen.  Deretter ga den første opprettede brekommitè en orientering om de oppgaver man hadde planer om å jobbe videre med.  DNT Fjellsport, eller Bregruppa’s etablering for drøyt 40 år siden, har en lang forhistorie og fikk på mange måter også en spennende start. 

Pionertiden    

Allerede i 1820-årene ble det organisert breføring på Jostedalsbreen.  I regì av Bergenshus Amt (fylket) ble det ansatt førere som skulle følge faste regler og godkjente takster.  Det var nyttetrafikken over breen som den gang gjorde dette systemet nødvendig.  Kort tid etter at DNT ble stiftet i 1868 og turistene virkelig begynte å gjøre inntog i den norske fjellheimen, organiserte foreningen veivisere og takster på flere ruter i fjellet.  I 1890 innførte man et regulert førervesen – patentførerordningen - etter mønster fra Alpene.  Disse ble etter hvert spredt over hele landet, og flere av dem gikk faste ruter over de største breene, eller som førere på de mest brukte klatrerutene. Patentførerne fikk etter hvert høy status og var en viktig del av Turistforeningen’s virksomhet.  På mange måter ble de også et slags bindeledd mellom de få aktive klatrere og den klassiske fotturist.  I 1894 bygget foreningen Skagastølsbu i Hurrungane, og brukte i mange år sine årbøker til artikler knyttet til så vel brevandring som klatring.  På denne måte var DNT tidlig ute med å hjelpe frem den gryende interesse for brevandring og fjellsport i Norge.

William Slingsby:" Snowcraft is still the highest branch of mountaineering" 

Engelske turister begynte allerede fra 1820-årene å interessere seg for norske fjell. Den første med gode beskrivelser var John Campbell (1860). I ”The Alpine Journal” beskriver han de norske fjell som et eldorado for fjellsporten.  Dette bidro sterkt til at engelskmannen William Slingsby tidlig begynte å interessere seg for Norge.  Han er først og fremst kjent som tindebestiger, og han førstebestigning av Store Skagastølstind i 1876 skapte etter hvert stor interesse for fjellklatring i Norge. Slingsby satte også bresporten svært høyt, og viste i særdeleshet stor interesse for kartlegging av Jostedalsbreen som turområde I tillegg til sine mange beskrivelser av turer i skrifter og bøker var han opptatt av opplæring av nye førere og også av sikker ferdsel på bre og fjell med riktig utstyr. Dette resulterte indirekte til at Ole Berge på Turtagrø i 1912 og 1914 arrangerte de første kurs for patentførere i samarbeid med Turistforeningen.

Mens interessen for fotturisme utviklet seg mye utover 1900-tallet oppsto det etterhvert et skarpt skille mellom de få klatre- og breinteresserte og den vanlige fotturist.  Disse gikk nesten uten unntak i en stor bue utenom våre breer. Da Norsk Tindeklubb ble stiftet i 1908 var dennes formål ikke å få flest mulig medlemmer, og det oppsto ganske snart et manglende ledd mellom fjellsport og fotturisme. 

På 1930-tallet gjorde DNT flere fremstøt til fremme for brevandringen.  Det ble sendt ut tau til turisthyttene for utleie.  Dette skulle inspirere til bruk av breene på vei mellom hyttene. Videre ble det ansatt nye patentførere, prisen for føring ble subsidiert, og det ble gitt støtte til overnattingssteder rundt breene. Det ble foreslått å bygge en bu på toppen av Jostedalsbreen, men disse planene ble senere skrinlagt. For første gang på mange år ble det i 1935 arrangert eget brekurs for førerne på Jostedalsbreen hvor DNT alene var ansvarlig for opplegget.   

Den første fjellsportkommitè

I brev til DNT i 1943 skriver Helge Giverholt – forfatteren av “Jotunheimens erobring”;

Man må, for å ta et konkret eksempel,  åpne øynene for at den kraft man bruker for å fly fra Eidsbugarden til Skogadalsbøen gjennom Mjølkedalen på 5-6 timer, er bortkastet, men at den vil gi 100 foll igjen i naturopplevelse og god sport, dersom man anvendte den til å gå over breene og Uranåstind.  Og for å konkretisere hva han mente med dette fortsetter Giverholt  i et forslag til DNT: Den Norske Turistforening bør ta opp sitt arbeidsprogram for å organisere kurser i fjellsport.  Formålet med disse kursene er ikke å utdanne klatreeksperter, men å skape fotvandrere som har evner og erfaringer til å ta seg frem i fjellet utenom vardevegene, og er i stand til å overvinne alminnelige tekniske vanskeligheter.

DNT opprettet etter hans forslag en egen fjellsportkommite i 1943 med Bjørn Lyche som formann og Helge Giverholt, Daniel Enersen, Martin Mehren og Andreas Backer som kommitemedlemmer.  På DNT’s generalforsamling i 1944 la kommitèen frem sitt forslag om å arrangere fjellsportkurs og bygge enkle buer utenom de T-merkede rutene. Det var først og fremst brevandring og ”enkel tindebestigning” Bjørn Lyche foreslo for DNT, men dessverre lyktes det ikke å nå frem med argumentene.  Turistforeningen var nok på den tid fortsatt ikke moden for det ansvar det innebar å arrangere fjellsportkurs for fotturistene. Derimot vant forslaget om å bygge ”enkle buer utenom alfarvei” mer frem.  Dette resulterte i planer om bygging av hytte i Raudalen i Jotunheimen og hytte på Tverråbandet i Galdhøpiggmasivet.  Tverråbu klarte man aldri å få fraktet opp.  Grunnmuren står der fortsatt, mens selve bua i dag står som anneks på Rondvassbu.  Hytta i Raudalen ble imidlertid realisert.  Den heter i dag Olavsbu og er en av de mest besøkte selvbetjeningshytter i Norge.

Om Bjørn Lyche og fjellsportkommitèen ikke nådde frem, så ble det arrangert nok et kurs for patentførere på Jostedalsbreen så sent som i 1947. 

Brevandring i etterkrigstiden

Utenom de turene patentførerne gikk med turister var trafikken på breene svært liten på 1940 og 50-tallet. Enkelte brevandrere fantes, men deres kunnskaper om breen og utstyret var svært dårlig.  På midten av 1950-tallet tok DNT initiativ til å arrangere brekurs på Glitterheim i Jotunheimen.  Interessen var imidlertid for liten til at det ble noe av kurset.  På Spiterstulen derimot lyktes man bedre ved at man begynte med føring i Svelnosbreen som etterhvert utviklet seg til en stor suksess.

Den som fikk størst betydning for utvikling av brevandring i Norge var imidlertid lektor Øivind Kulberg fra Kongsberg.  Han arangerte kombinerte buss- og breturer i Jotunheimen på 1950-tallet.  Med inspirasjon fra et studieopphold i Alpene og den erfaring han tilegnet seg med disse buss- og breturene henvendte han seg til DNT med sine planer om å arrangere brekurs.  Det første DNT-brekurs ble arrangert på Finse i 1958.  Interessen var stor og allerede året etter ble det arrangert tre kurs.  Kulberg var kursleder for samtlige kurs de første årene.  Han holdt også eget kurs for DNT hvor patentførerne ble trukket med, samt kurs for å få førere til breene i Jotunheimen og over Hardangerjøkulen. Dette resulterte igjen i at DNT organiserte breføring mellom flere av de betjente hyttene i Jotunheimen; Memurubu-Glitterheim over østre Memurubre og Styggehøbreen, Glitterheim-Spiterstulen over Veobreen, Spiterstulen-Memurubu over vestre Memurubre og Eidsbugarden-Skogadalsbøen over Urdanosbreen og Skogadalsbreen.  I tillegg gikk det førere over Smørstabbreen, Fannaråkbreen, og over Hardangerjøkulen mellom Finse og Instestølen (nå neddemmet av Sysenvannet).  Føringen til Galdhøpiggen og i Svelnosbreen har i alle år vært organisert av Juvvashytta og Spiterstulen. 

Av føringen i Jotunheimen er det kùn Fannaråbreen som i dag er i regì av DNT.

Bregruppa blir “født”

Demmevasshytta er en viktig del av Breguppa’s historie. I etterkant av et intruktørkurs på Finse i 1961,  reiste Øivind Kulberg spørsmålet om brevandringens fremtid og organisering i Norge.  Samtidig foreslo han å restaurere Demmevasshytta. Fire av deltagerne fra intruktørkurset ble oppnevnt i en aksjonskommitè.  De dro over til hytta, kom optimistisk tilbake, og la frem planer for restaurering av hytta. Styret i DNT var positive og høsten 1961 ble det nedsatt en brekommitè med sikte ”på utnyttelse av hytta for breklatrere”, samt utvikle en bregruppe innen foreningen.  Valget om å etablere en bregruppe i DNT var en viktig beslutning.  På denne måten fikk foreningen anledning til å videreutvikle fjellsportarbeidet som man tidligere ikke hadde lykkes med.  Den første brekommitè var opprettet sentralt av DNT med Jens Bugge fra DNT’s styre som første formann.  Formelt sett ble den konstituert 3. mai 1962.  Det tok ikke nå lang tid før Bregruppa var et faktum, og den 31. oktober samme år ble det sammenkalt til det første møtet.

De første årene var organisatorisk vanskelige.  Den første brekommitèen var ikke utnevnt av Bregruppa selv, men sentralt av styret i DNT.  Fra foreningens side innebar dette at Bregruppa dermed ikke hadde eget styre og vedtekter.  Interne krefter i Bregruppa ville det imidlertid annerledes, og misnøyen ble etter hvert stor fordi man ønsket et sterkere miljø til fremme for brevandringen.  Debatten gikk hett for seg.  Til tross for i utgangspunktet DNT’s motstand til å la ”Bregruppa leve sitt eget liv”, ble det i 1964 tatt beslutning om at Bregruppa selv fikk utpeke sine styremedlemmer.  Den ble dermed mer selvstendig, men det ble også besluttet at den skulle knyttes til DNT’s øvrige arbeid.  Blant annet har DNT i alle år sørget for administrativ hjelp og har brukt mye ressurser på organisering av Bregruppa’s ulike tilbud og aktiviteter.

Det videre arbeidet

Arbeidet med å sette Demmevasshytta i stand var en av de første oppgavene Bregruppa tok tak i.  Det ble nedsatt en egen kommitè, og årene frem til 1965 ble brukt til rehabilitering.  Ved hjelp av midler fra DNT og velvillige sponsorer ble hytta ved iherdig dugnadsinnsats satt i stand til nye brevandrere.  Fra 1966 har hytta vært brukt i forbindelse med brekursene på Finse eller som eget kurssted.    

I Bregruppa’s første år ble det brukt mye tid og ressurser på forbedring av kvaliteten i instruktørutdannelsen og sikkerhet generelt.  De gamle metodene med enkel innbinding rundt livet måtte etter hvert vike for brystseler og andre knuter.  Man fremdyrket metoden om ”bevegelig sikring” og en effektiv redningsteknikk med hjelp av få hjelpemidler i is og på snø.  Orientering og veivalg ble også vektlagt mye den første brekurs-tiden.  Brevandrerne innarbeidet spesielle teknikker med telling av taulengder og orientering på bre generelt.  

Etter hvert ble flere kursteder tatt i bruk i tillegg til Finse. Bregruppa fikk tidlig et meget godt samarbeid med patentfører Anders Øygard i Fjærland, som hadde bygget sin hytte Flatbrehytta noen minnutter fra brefallet Supphellebreen.  Allerede i 1965 ble det første DNT-kurs arrangert på Flatbrehytta med Øivind Kulberg som leder.  Både Kulberg og Anders Øygard ivret mye for at man skulle bruke skiene som avslutning på brekurset.  Dette ga kursene en spesiell dimensjon og fikk stadig flere til å åpne øynene for ”Josten på langs”-turer.  Fra 1967 ble det også arrangert brekurs på Krossbu i Jotunheimen.  Smørstabbreen egnet seg særdeles godt som øvingsområde, og mang en brekursdeltager har senere jobbet som brefører på den populære ruta mellom Sognefjell og Leirvassbu.  I 1972 gikk det første brekurset på Svartisen av stabelen.  Disse kursene er senere overtatt av fjellsportgruppa i Bodø og omegn turistforening (BOBTOG).

Ikke bare brekurs

Ganske tidlig meldte behovet seg for flere tilbud enn brekurs.  Det var heller ikke så lett å skaffe seg turfølge over breen for tidligere kursdeltagere.  Sommeren 1969 ble det første tur/kurs for Bregruppa’s medlemmer arrangert på Jostedalsbreen med Johan Støyva som leder.  Målet var å repetere noe av brekurskunnskapene, samt å bli kjent på breen.  Turene ble veldig populære og er fortsatt en del av DNT Fjellsport sine tilbud.  Demmevasshytta ble også tidlig mål for Bregruppa’s turer.  De årlige høstturene har altid hatt god deltagelse.  Også andre arrangemanger kom etter hvert inn som tur eller kurstilbud, som fjellsportkurs, bresamlinger, vinterturer, isklatring, uformelle treff med mer.

I Innerdalen på nord-Møre ble det i 1962 startet opp med fjellklatrekurs.  De første årene var dette et samarbeid mellom Olav Innerdal og Norsk Tindeklubb.  Etter noen år trakk Tindeklubben seg ut, og DNT og Bregruppa ble delansvarlige for kursene.  Skrittet mot klatring som en del av Bregruppa’s aktiviteter var dermed begynt.

Å nevne alle de oppgaver Bregruppa gikk i gang med er bortimot umulig.  Breposten, Breboka, Instruktørboka og Breføreren, er alle synlige bevis på hva engasjerte medlemmer brukte deler av sin fritid til.  Flere av den medlemmer og tillitsvalgte fikk også etter hvert sentrale verv innenfor DNT.

DNT-fjellsport 

Bregruppa rekrutterte den første tiden medlemmer fra hele landet.  Etter hvert etablerte flere lokale bre- og fjellsportgrupper seg innen de enkelte lokale turistforeninger.  Da hele turistforenings- Norge ble omorganisert i 1998 ble alle bre- og fjellsportgruppene samtidig omorganisert med DNT-fjellsport som paraplyorganisasjon. I 2004 ble Bregruppa omdøpt til DNT Fjellsport Oslo og Omegn – et navn som nok for flere sier mer om dagens aktiviteter enn det gamle.  På lik linje med de øvrige lokale fjellsportgrupper,  er det DNT fjellsport Oslo og Omegn som har ansvar for gjennomføring av kurs, turer, møter osv.  DNT-fjellsport skal ta seg av intruktøropplæring, Breboka, kompetansesikring og andre koordinerende oppgaver i forhold til myndigheter og øvrige fjellsportorganisasjoner utenom DNT.         

Fra den spede begynnelse på 1960-tallet og frem til i dag har Bregruppa og andre lokale fjellsportgrupper i utviklet seg til å være ansvarlig for et mangfold av fjellsportaktiviteter.   På denne måten har brevandrerne bidratt til å skape økt interesse for sikker ferdsel i uberørt natur, samt å bygge en bro over den kløften som var oppstått mellom fotturistene og den tradisjonelle fjellklatrer.

Skrevet av Sven Bjørne Larsen (sven.bjorne-larsen@nsb.no)

Annonse