Det har vært mulig å gå gjennom Djupadalen i uminnelige tider. Men ferdselen tidlig på 1900-tallet gikk stort sett på stier eller enkle kjerreveger.
Publisert: 05. august 2026 Skrevet av:
Per Qvale
Nyheter
Foto:
Vegen gjennom Djupadalen
Da Haugesund kommune i 1896 eksproprierte mye av arealet rundt Eivindsvatnet, ble kommunen pålagt å erstatte en veg på 1,6 meters bredde. Denne ble nok bl.a. brukt av husmannsplassen som vi i dag ser rester av like ved stien på vestsida av Eivindsvatnet.
I en avisartikkel fra 19361 fortelles at vegen gjennom Djupadalen ble bygd av oppsitterne og overtatt av Haugesund kommune i forbindelse med innløsning av vannrettighetene til Eivindsvatnet. «Veien har ligget uten vedlikehold i alle disse aar og er nu i meget slett forfatning», heter det.
Trass i dårlige vegforhold i Djupadalen, skriver Henning Paulsen den 9.8.1935 en artikkel i Haugesunds Dagblad, der han spør om Stemmen kan gjøres kjørbar for bil. Det er nemlig en for krapp sving til å få en bil over, skriver han, og diskuterer måter dette kan utbedres på!
I 1938 bevilget Haugesund kommune penger til å opparbeide vegen fra Stemmen til Djupadalen, «et arbeide som er meget paakrevet».2
«Sambindingsvei» mellom Djupadalen og Kattanakk?
Mellom Djupadalen og Kattanakk var det kun en dårlig sti, som kunne være vanskelig å komme fram på. «Aa klyve gjerder paa ski er ikke bare morsomt, og i mørke er det ogsaa en temmelig vanskelig sport», heter det i et avisinnlegg i 1935.3 I begynnelsen av juni 1935 tok Henning Paulsen i et innlegg i Haugesunds Dagblad4 til orde for en kronerulling for å få bygget en «samordningsvei» fra Djupadalen til vegen fra Austrheim til Kattanakk, som var bygd omkring 1911-1912. Dette var i de harde trettiårene, med stor arbeidsløshet. Tanken bak Paulsens initiativ var også å få sysselsatt arbeidsledig ungdom. Til tross for de meget trange tidene, gikk innsamlingen stort sett godt, selv om det i slutten av juni heter at «kronerullingen synes aa ha rullet sig litt fast nu, men ingen har vel tenkt aa gi op paa halvveien.»5
Etter at arbeidet med vegen var godt i gang, måtte Henning Paulsen i juli 1936 nok en gang appellere til haugesunderne om bidrag for å fullfinansiere vegen. Det var kommet inn knapt kr. 3.000, men manglet fortsatt noe. Han startet en ny kronerulling, denne gang kr. 5, og var selv den første som tegnet seg.6
Sluttregnskapet for vegen viser at det kom inn kr. 2.150 fra kronerullingene, mens det ble mottatt kr. 900 i statstilskudd under ordningen «ungdomsarbeide med dagsverkstilskudd».7
Arbeidet med vegen
I juni 1935 meldes at arbeidet med vegen kan starte i neste uke, men det avventes klarsignal fra grunneierne.8 Et par måneder senere kan vi lese at man er klar til å begynne arbeidet på vegen. Det er gjort avtale med alle grunneierne, men problemet er at en av disse har stilt krav som ikke kan godtas. Han krever bl.a. evigvarende bruksrett til vegen og rett til å stenge vegen «praktisk talt efter for godt befinnende».9
Endelig kan det den 15. mai 1936 opplyses at arbeidet på den såkalte Djupadalsveien begynte i dag. Arbeidet startet i sørenden av vegen. Hele 38 ungdommer hadde meldt seg til Arbeidskontoret. Det var ikke arbeid til alle samtidig, men de fleste ville bli skiftet ut etter hvert, slik at de flest mulig skulle få sin del av arbeidet.10 Arbeidsstyrken varierte fra sju-åtte til 11 mann, og arbeidet pågikk i 10-12 uker. Vegen sto ferdig den 6.8.1936.
Vegen
Djupadalsvegen fulgte i hovedsak samme trase som den gamle stien. Vegen var vel 500 meter lang og to meter bred. Det ble laget grøft på begge sider av vegen, og fem stikkrenner. For å forsere Dubberselva nederst mot Kattanakk, ble det støpt vanger og bro av betong.11
Vegen ble bygd i ei tid da det gikk beitedyr i området. Det ble derfor satt opp gjerde på begge sider av vegen, med piggtråd både oppe og nede.12
Planene om «Kattanakkvegen»
En av de som bidro med kr. 50 i kronerullingen, la ved et følgeskriv som ble gjengitt i avisa. Han skriver bl.a.: «Nu øiner jeg (…) forts. av Kattanakkveien. Mangt kan skje i fremtiden, og nogen hver vil ha sett at konsul Sundfør har faatt mere støtte for sin oprinnelige veiplan enn han fikk den gang planen blev lagt frem. Djupadalsveien er ingen Aalfjordvei over Kattanakk, men det er et gledelig og lovende tiltak som ikke minst bringer tanken hen paa den oprinnelige Kattanakkvei og dens forkjemper.» Samtidig utfordret han konsul Sundfør til å bidra med kr. 50 til vegen.13
Og Johs. Sundfør fulgte opp med å gi kr. 50 til vegen. Han skrev samtidig at «I dag maa enhver nyanlagt vei ta sikte paa biltrafikk. Har man ikke midler til det, bør det bygges som spaservei en meter bred med enkleste utstyr og ubrukbar for alle slags kjøreredskaper.»14
Den såkalte «Kattanakkveien» var et vegprosjekt som ble foreslått av Haugesunds permanente kommunikasjonskomite i 192015. Denne vegen skulle gå «Den korteste linje om Kattanak» til Halseid og videre langs Ålfjorden til Tittelsnes. Et prosjekt som ikke ble gjennomført.
Det var ellers på 1930- og 40-tallet et ønske om å få bygget kjøreveg opp til Orkjå, «hvor en kunde få byens vakreste utsiktsplass.»16
I dag vil nok mange si seg fornøyd med at det ikke er kjøreveg verken gjennom Byheiene til Halseid eller til Orkjå!
Mislykket bilkjøring
Sommeren 1937 finner vi et oppslag i Haugesunds Dagblad om at man har kjørt på Djupadalsvegen med bil!17 «Veien er blitt stygt opkjørt, og kantene er kjørt ut, sa der blir adskillige omkostninger, hvis man skal faa veilegemet i full stand igjen». Det fortelles at bilen kjørte inn fra Kattanakkvegen, men kom seg ikke over til Djupadalen. Han måtte snu og kjøre tilbake. Avisen er indignert: «Bilføreren er ukjent og skal staa til rette (…) Den som kjører bil paa Djupadalsveien skal faa sitt navn offentliggjort, og man kan være sikker paa at vi i ethvert tilfelle skal finne synderen.»
Neste dag kan avisa melde om at den angrende synderen har kontaktet redaksjonen og meldt seg. Han vil erstatte skaden og saken anses som henlagt. Hendelsen skyldtes «ren ubetenksomhet hos ungdom» og dels en misforståelse, heter det. Avisens trussel om å fungere som gapestokk med navn på sjåføren, ble ikke fulgt opp.
Vedlikehold
Tyskerne holdt vegen i brukbar stand under krigen. Men etter 1945 ble vegen i liten grad vedlikeholdt. I 1954 stilles spørsmålet om hvem som har vedlikeholdsplikt for vegen.18 Den beskrives slik: «Tiden og regnet har tatt det tynne gruslaget som var over pukkeverket, og i dag ser Djupadalsvegen ut som et halvferdig makadamisert veianlegg.»
Verken Skåre eller Haugesund kommune ser seg som eier av vegen, og grunneierne vil ikke påta seg vedlikeholdet. Den grunneieren som eier det meste av veggrunnen, Enok Nygård (Gard), sier seg villig til å overlate sin del av veggrunnen til Skåre kommune mot at kommunen påtar seg vedlikeholdet. Saken ender i denne omgang med at ordføreren i Haugesund lover å besørge grusing av vegen.19
Henning Paulsens veg
I 1982 vedtok Haugesund kommune at vegen skulle få navn etter initiativtaker og ildsjel, Henning Paulsen (1896-1964). Navneskilt på vegen kom opp i 2006.
Hvem var så Henning Paulsen?Av yrke var han lærer, det meste av tida på Hauge skole. Han var aktiv i HIL og i Haugesunds Fjell-lag. Helt fra han var ung var han uvanlig interessert i naturen, og han gjennom tallrike avisartikler gjennom mange tiår drev han regelrett folkeopplysning i lokalavisene om natur, dyreliv og friluftsliv. Han var også en mye benyttet foredragsholder.
Det er en beskjeden innskrift på en bergknatt på vestre side av vegen like før Kattanakkvegen: «Henning Paulsen. Til minne. 1996.»
Når vi går tur på Henning Paulsens veg kan vi kaste et blikk på inskripsjonen og sende ham en vennlig tanke for at han bidro til å åpne Djupadalen – og nærnaturen – for oss.
