Haugesund Turistforening gjennom 100 år

Starten

De ca. 50 personene som møtte i Turnhallen den 26. januar 1925, var ikke tvil: Nå var tida inne for å få i stand en egen turistforening i Haugesund. Det var Elias Sandvik som tok initiativet til foreningen. Det ble laget forslag til vedtekter og stiftelsespapirer, og Haugesunds turistforening ble formelt stiftet den 23. mars. 

Både Sandvik og de andre stifterne av turistforeningen har nok hentet mye inspirasjon fra Haugesunds fjell-lag og Fjell-laget Harald, som hadde vært i drift i ca. 20 år på dette tidspunktet. De hadde både merket stier, arrangert fellesturer og bygget hytter som var tilgjengelige for allmennheten og var fortsatt meget aktive, særlig i Byheiene og Djupadalen.

En Haugesund og omegns turistforening ble dannet i 1914, men denne ser ut til å ha avgått ved en stille og rolig død. Den nye Turistforeningen skulle vise seg langt mer livskraftig!

Store ambisjoner og høyt tempo 1925-1940

Turaktivitet

Haugesunds Turistforening hadde helt fra starten av et høyt ambisjonsnivå og innsatsnivå. 

Turistforeningen gjorde avtaler med grunneiere om overnatting på støler og garder i påskeferien.

To år senere begynte Haugesunds turistforening å arrangere fellesturer. Fra 1928 også fellesturer om vinteren. Dette året ble det arrangert seks skiturer.

Antall fellesturer varierte nokså mye. En del turer ble lagt i nærområdene til Haugesund, men det var også turer i Etnefjellene og Sunnhordland.

Å dra på tur på denne tida var omstendelig prosess. Lørdag var arbeidsdag, med en litt kortere arbeidstid enn hverdager. Etter endt arbeidsdag lørdag tok man buss til utgangspunktet for turen, eller så nær som mulig. Neste dag måtte tilbaketuren starte tidlig nok til å rekke bussen hjem!

Den unge turistforeningen hadde stort fokus på vinterturer og ski og arrangerte også en rekke hopprenn og langrennskonkurranser.

Varding og merking 

Turistforeningen var bare noen måneder gammel da ildsjelene Sjur Lothe og Peder Bjordal begynte å varde og merke turstier. Allerede i 1925 ble traseen Øyno – Vaulavad merket og vardet. Arbeidet ble fulgt opp i årene etter, med bl.a. merking av traseen videre til Nystølen i Bordalen. Denne strekningen var første gang ferdig vardet og merket i 1931.

Turløypa gjennom Etnefjellene gikk naturlig nok langs den eldgamle ferdavegen mellom Øyno i Stordalen og Røldal. Denne hadde vært i bruk i minst tusen år, trolig lenger, både av krøtterhandlere, folk på pilegrimsferd til Røldal og andre ferdafolk som skulle mellom vest og øst.

Hytteboom

Sandvasshytta

Den energiske nye foreningen var fra første stund innstilt på å få bygget egen hytte i Etnefjellene.

Alt på første generalforsamlingen i 1926 ble det nedsatt en komite for å arbeide med finansiering, men i de harde 1920-årene var dette naturlig nok vanskelig.

For å huse turfolket, vedtok styret i 1927 å leie Staurskarstølen og Forvasstølen for kr. 100,- pr år for hver av dem. I tillegg ble det inngått leieavtale for Auestadstølen. Også arbeiderbrakkene i Litledalen ble tatt i bruk. 

Det var liten diskusjon om man skulle bygge hytte, men desto større uenighet om hvor det skulle bygges: i de ytre eller indre Etnefjell. På ekstraordinær generalforsamling 1929 var det en heftig debatt om dette. En debattant fant grunn til å gjøre oppmerksom på at «terrenget ved Vaula var meget farlig. De som hadde gått der, var gått vill og mange var bare med nød og neppe kommet fra turen med livet»!

En ordentlig hytte ville koste ca. kr. 3.000. Halve beløpet var transportkostnader fra Markhus til fjells. Dette var mye penger, og Peder Bjordal foreslo at man heller skulle bygge ei steinhytte med plass til seks mann. Denne ville bare komme på kr. 7-800.

Som kjent ble Sandvasshytta bygget. Den ble innvidd 3. august 1930 med 70 personer til stede. Det må ha vært trangt i den vesle hytta, for det regnet hele tida!

Olalihytta

Kort etter at Sandvasshytta sto ferdig, ble spørsmålet om å bygge hytte i de ytre Etnefjellene tatt opp på nytt. I 1931 vedtok generalforsamlingen med stort flertall å bygge hytte i dette området. Men det var store problemer med grunnerverv og kommunal tillatelse. Etter mye fram og tilbake, fikk HT i 1938 avtale om å leie hyttetomt for 99 år, i Sandeid kommune.

Innvielsesfesten skulle være 9. januar 1939. Men da feststemte folk var på veg til hytta, blåste det opp til snøstorm. Fire av HTs medlemmer gikk seg vill, og to av disse omkom på veg til festen.

Olalihytta var populær helt fra starten av: Det første driftsåret hadde hytta 964 overnattinger og flere tusen dagsbesøk.

 Blomstølen

Med Olalihytta knapt nok tatt i bruk, før Haugesunds Turistforening i mars 1939 søkte grunneier Haugesunds Elektrisitetsverk om å få flytte ei stølshytte fra sørsida av elva litt opp for Øyno, opp til Blomstølsvatnet. 

Dette ble innvilget. Hytta ble demontert, båret opp de bratte bakkene til Bjødn og satt opp ved vatnet. Blomstølen fikk 9 senger. Det ble også bygget båt, båthus og do.

Oppslutning

Medlemstallet første året var 171. Dette økte jevnt og trutt. I 1935 var det 328, men i 1939 hadde turistforeningen hele 834 medlemmer. Den store økningen i medlemstall skyldtes nok i stor grad Olalihytta, som var en publikumssuksess fra starten av.

Også på medlemsmøtene var det stor oppslutning: den 10. november 1939 møtte mellom 300 og 400 medlemmer i Festivitetens selskapslokaler.

Hvem var med i HT?

Ut fra medlemslista fra 1928 var omtrent 1/3 av foreningens 285 medlemmer kvinner. De fleste av medlemmene bodde i Haugesund.

Det er ikke gjort noen undersøkelser om hvilke sosiale lag som var med i foreningen, men det er etter mitt syn gode grunner til å tro at det var få arbeidere i medlemsmassen. Dette var ei tid med mye tungt fysisk arbeid og lange arbeidsdager. Det var også vanskelige tider økonomisk, så mange hadde nok begrenset økonomisk evne og overskudd til å bruke helgene til fjellturer.

Kvinnenes plass

De fleste tillitsvalgte i foreningen var menn, selv om det helt fra starten av også var kvinnelige styremedlemmer.

Vi har få kilder som forteller om kjønnsrollene i foreningen, men et referat fra en fellestur til Sandvasshytta august 1932 gir et lite innblikk. Det var et turfølge på 16 personer som dro fra Haugesund med rutebilen lørdag kl. 14. I forbindelse med fellesmåltidet på hytta om søndagen, heter det at «frk. Eliassen og frk. Egge tok sig av det huslige stel» 

Årsmeldingen for 1940 forteller om fullt belegg på alle hyttene i påsken. Det heter bl.a:

«Stemningen i hyttene var utmerket, med felles husholdning også på Sandvass og Blomstølen, som for øvrig var besatt av spinnesiden.»

Haugesund Turistforening skulle bestå i nesten 80 år før den fikk sin første kvinnelige leder, Anne Kindlihagen, i 2004.

Krigen 1940 - 1945

1939

I september 1939, som var et premieår for HT, brøt den andre verdenskrig ut i Europa. I første omgang kom ikke krigen til Norge, men det ble ganske snart innført bensinrasjonering også hos oss. Dette førte til at kjøring med privatbiler etter hvert stoppet opp.

HTs daværende formann, Kolbein Sund, fortalte den 20.9.1939 til Haugesunds Dagblad at foreningen saktens hadde planer, «men de blev jo alle kullkastet da kjøreforbudet på grunn av bensinrasjoneringen kom. Det eneste vi kan gjøre, er å arrangere fotturer fra Haugesund, og det får vi komme tilbake til.»

I 1939 ble det arrangert fem vinterturer og ni sommerturer.

1940-41

I første del av 1940 var det brukbar aktivitet i turistforeningen., med bl.a. fullt belegg på hyttene i påsken, som var i slutten av mars dette året, og altså før okkupasjonen.

I 1940 arrangerte HT fire skiturer og fire sommerturer.

Da tyskerne okkuperte Norge den 9. april 1940, ble det slutt på all bruk av privatbil. 

Turistforeningen skriver i årsmeldingen for 1940 at «så kom 9. april og der blev satt en stopper for alt hvad vi hadde tenkt og planlagt (…) Vi forsøkte oss allikevel med en del småturer i høst, som gikk forholdsvis bra». Et medlemsmøte i oktober 1940 hadde stort oppmøte.

Tyskerne ønsket å bruke Olalihytta. En søknad høsten 1940 om å få leie hytta, ble avvist av styret. Hytta var da flittig brukt av medlemmene. I 1941 hadde Olalia 1600 overnattinger!

Kupp!

På foreningens generalforsamling den 9.1.1942 innstilte valgnemnda på gjenvalg av samtlige tillitsvalgte.

I forkant av valget leste styreleder Bertram Andersen leste opp et brev fra Nasjonal Samling, Haugaland kretskontor: 

«Til styret i Haugesunds Turistforening, På grunn av nåværende situasjon stiller jeg dette bestemte krav: Tannlæge Nils Fagerland og agent Stener Kvinnsland, som er tilsluttet Nasjonal Samling, går inn i Turistforeningens styre. Dette til underretning. Heil og sæl. Arne Gram, kretsfører.»

Etter at brevet var opplest, ble valget gjennomført. Resultatet ble at valgkomiteens innstilling ble vedtatt, slik at alle tidligere tillitsvalgte ble gjenvalgt.

Etter årsmøtet ble styreformann Andersen innkalt til forhør hos Statspolitiet.

I løpet av få dager mottok turistforeningen brev fra innenriksdepartementet, som meldte at man avsatte det valgte styret og innsatte følgende styre: Nils Fagerland, styreleder, og Stener Kvinnsland og Aslaug Hauge som styremedlemmer. Alle de utnevnte var NS-medlemmer.

Dette førte til masseutmeldelser av turistforeningen. Etter at nazistyret var innsatt, var det i praksis ingen aktivitet i foreningen. I løpet av hele funksjonsperioden hadde styret bare to møter.

Tyskernes bruk av hyttene under krigen

Etter at NS tok kontroll over turistforeningen, overtok tyskerne og NS-hirden Olalihytta og hadde bl.a. skikurs for soldater.

Etter krigen var hytta i og for seg i brukbar stand, men den hadde flere utslåtte vinduer, var skitten, og det meste av inventar og utstyr var forsvunnet.

Også Sandvasshytta ble tatt i bruk av okkupasjonsmakten. Etter krigen var hytta i dårlig stand. To dører var ødelagt og et loftsvindu knust, slik at det hadde regnet inn i hytta. Også her var omtrent alt inventar og utstyr borte.

Blomstølen var ikke brukt av tyskerne og var derfor lite direkte berørt av krigsårene.

HT fremmet i første omgang krav om erstatning på drøyt kr. 36.000 hos de NS-medlemmene som var skyld i innenriksdepartementets kupp. Men Erstatningsdirektoratets avdeling i Haugesund tok ikke kravet med i det alminnelige erstatningskravet mot disse. HT var derfor henvist til evt å reise privat erstatningssak mot de aktuelle personene, noe man valgte ikke å gjøre.

Det ble også sendt krav til justisdepartementets oppgjørskontor for å dekke skader på hyttene. I 1950 mottok foreningen en erstatning på kr. 5.000 fra Krigsskadetrygden for skader på hyttene under krigen. Dette dekket bare en brøkdel av de reelle tapene. I årsmeldingen for 1948 anslås at HT hadde lagt ut ca. kr. 25.-30.000 for å sette hyttene i stand etter tyskerne.

Gjenreising 

De første etterkrigsårene

Den 15. mai 1945 kom turistforeningens lovlig valgte styre sammen igjen. Det måtte i første omgang prioritere utbedring og opprustning av hyttene som hadde fått hard medfart under krigen.

Fellesturene kom også raskt i gang igjen. Og i 1946 ga Haugesunds turistforening nok en gang ut egen årbok. Men merking av turstier kunne ikke gjennomføres i 1946: det var problemer med å skaffe brukbar maling!

Folk hadde nå i fem år vært avskåret fra sammenkomster. På HTs første medlemsmøte etter krigen møtte det opp 600 personer! Og medlemstallet økte dramatisk og nådde 1.595 i 1946.

Olalihytta var så etterspurt i vintersesongen at styret måtte lage strenge regler for å sikre at flest mulig av medlemmene fikk tilgang til hytta. 

På denne tida diskuterte foreningen både utvidelse av Olali- og Sandvasshytta og å bygge nye hytter i Etnefjellene i tillegg. Men mangel på materialer var et hinder for byggeaktivitet. 

Longåsdalshytta

Helt uventet fikk styret høsten 1946 tilbud fra en anonym giver om å få overta en eiendom i Longåsdalen i Vikebygd, en tidligere husmannsplass med et gammelt hus. Turistforeningen tok med takk imot gaven. Huset var i dårlig stand, og det ble gjort et stort restaureringsarbeid. Giveren, Thomas Smedsvig, ga senere også et økonomisk bidrag til istandsetting av hytta.

Longåsdalshytta, med 19 overnattingsplasser, åpnet i nydelig sommervær den 18. juni 1949 med 100 personer til stede.

Motbakke

Hytteplaner som ikke ble gjennomført

På 1940- og 1950-tallet hadde turistforeningen mange luftige planer om nye hytter. Bl.a. var hytte i Kritleområdet sterkt framme i diskusjonene. Det samme var ei hytte i Nordstøldalen. Det hadde i mange år vært planer om en veg mellom Sauda og Etne gjennom denne dalen, men prosjektet ble stadig utsatt. Hytte ved Kritle møtte motstand både hos kommune og grunneiere, og dessuten var byggerestriksjoner og materialmangel etter krigen var et stort problem. 

Også utbygging av Olalihytta var en løpende diskusjon i etterkrigstida, men det skulle gå mange år før dette ble realisert.

Hytte på Seljestad?

Turistforeningen kastet også sine øyne på Seljestad, som så ut til å bli det store vinterutfartsstedet på våre kanter. I 1958 kjøpte foreningen hyttetomt på Seljestad og fikk også tegnet forslag til hytte på ca. 550 kvm og fire småhytter i tillegg. Hyttetomta var på 4-5 dekar og lå like ved innkjørselen til dagens parkeringsplass på Korlevoll.

Men i desember 1959 fikk HT vite at den nye helårsvegen ville beskjære hyttetomta, slik at den ville bli redusert fra ca. 4,7 dekar til ca. 2 dekar. Ekspropriasjonsskjønnet ga foreningen en erstatning på kr. 6.500. HT solgte hyttetomta i 1969.

Olalia

Allerede før krigen ble det bygget hoppbakke nedenfor Olalihytta. Men i 1953 søkte HT om tippemidler til igjen å bygge hoppbakke i Olalia. I september 1956 melder Haugesunds Avis at «Nå blir det hoppbakke i Olalia»: Bjoa Bulldozerlag er i gang med rydding og profilering. «Stri tur for bulldozeren opp til hytta torsdag». I oktober meldes at bakken nå er ferdig profilert og planert. Det er nå «bare fartsstillaset som mangler.» I den provisoriske bakken som skal tas i bruk til vinteren, skal man kunne hoppe 20 meter. Med fullt utbygget bakke, er det ventet hopplengder på 25 meter.

I 1959 tok Birger Rannestad initiativ til å bruke Olalihytta til leirskole. Dette ble en stor suksess. I 1966 var det 21 skoleklasser med ca 600 barn på 3-dagers leirskoleopplegg på Olalihytta.

Olalivegen

I 1963 ble den gamle drømmen om å bygge veg opp Oppheimslia gjort til virkelighet. Første etappe av Olalivegen ble åpnet den 31.1.1965. Foreningen i mange påfølgende år mye arbeid i å få avtale med grunneiere og kommune om å få forlenge vegen og få bedre plass til parkering.

Etter at første del av Olalivegen sto ferdig i 1965, fikk vi en lang rekke med snøfattig vintre. Dette førte til sviktende inntekter til å nedbetale vegen. HT måtte derfor ut på årlige tiggerferder til långiverne for å få avdragsfrihet på lån.

Utvidelse av Olalihytta

I 1968 ble Olalihytta utvidet. Det var da fraktet 60-70 tonn materialer og utstyr inn til hytta ved hjelp av helikopter – og hest. Resultatet var et tilbygg på ca. 120 kvm med bl.a. soverom og kafeteria. «Operasjon Skorstein» besto i at turgåere bar med seg murstein fra parkeringsplassen til Olalihytta til skorstein og peis. 

«Vedproblemet»

Helt fra hyttene var nye, var det problematisk å skaffe brensel til hyttene både på Sandvass og Blomstølen. 

I 1940 bygde man et lite påbygg/torvhus på Blomstølen og skar torv til brensel. Det var også hogd en del ved som ble båret opp av medlemmer.  

Bruken av de to hyttene i de indre Etnefjellene minket kraftig utover 1950- og 1960-tallet. Problemet med transport av ved var en vesentlig grunn til dette. Det meste av aktiviteten til foreningen var på denne tida dermed i de ytre Etnefjellene/Olalia og i Longåsdalen.

Aktiviteten på 1950- og 60-tallet

Turaktiviteten utover 1950-tallet var minkende. En av grunnene var flere dårlige snøvintre. Utenom påsken, var Sandvasshytta nesten uten besøk, og Blomstølen var i perioder stengt.

I 1951 ble det arrangert hele 14 vinterturer og 6 sommerturer. Men «oppslutningen fra medlemmene hadde ikke vært særlig stor», heter det. På årsmøtet ble det foreslått at man skulle forsøke med kveldsturer i «byens nærmeste omegn». Dette fikk tilslutning.

For å få opp turinteressen, bestemte foreningen seg i 1960 for å komme med forslag til søndagstur hver helg.

Medlemstallet sank. I 1949 hadde HT 1.781 medlemmer, mens tallet rundt 1960 var sunket til under 1.000. Først i 1968 passerte medlemstallet igjen 1.000. Årsmeldingen for 1959 mener at tilbakegangen i medlemstall «må tilskrives den dårlige skisesongen på Olalia og den stadig økende interessen for Seljestadtraktene, hvor vår forening hittil ikke har klart å følge opp.»

På årsmøtet den 7.3.1962 betegnes HTs økonomi som svak. Dette skyldes synkende medlemstall og at man kun har hatt dårlige vintersesonger etter at HT selv overtok driften av Olalihytta i 1959. Også sesongen 1961 hadde vært dårlig.

1964-sesongen på Olalia kan sammenfattes i ett ord: Snømangel. Transport til hytta ble utført av Johan Opheim med beltetraktor. Men flere av de påfølgende årene hadde gode snøvintre og storbesøk på Olalia. I årsberetningen for 1965 opplyses at dagsrekorden var ca 450 biler og 20 busser på parkeringsplassen og ca 300 biler ved riksvegen.

Mer fokus på sommersesong og nærturer

I de vel 40 årene siden starten, hadde HT hatt hovedfokus på ski og vintersesong. På årsmøtet i 1967 kom et lite tegn til nyorientering. Styreleder Martin Steensnæs sa da at «sommerhalvåret hadde vært en svakhet i foreningen. Man har gjennom alle år satset på en hektisk vintersesong og har oversett sommerhalvåret.» 

På det samme årsmøtet fremmet Brynjulf Østensjø forslag om å arrangere turer i Byheiene som er «lenger enn dem en søndagsvandrer vanligvis tar». Forslaget ble støttet av årsmøtet og oversendt turkomiteen. 

I januar 1968 forteller Steensnæs at HT nå i samarbeid med andre lag har lagt ned et godt arbeid med å lage stier i Byheiene for søndagsturistene, og utbedret de stiene som brukes.

Skal vi la hyttene råtne ned?

Hyttene på Blomstølen og Sandvass ble utover 1950- og 1960-tallet nesten ikke brukt og i liten grad vedlikeholdt. Trass i noen såkalte «krafttak» fra enkeltmedlemmer, sto hyttene til forfalls. 

Skal Sandvasshytta og Blomstølen forfalle? Hyttene er for dyre å vedlikeholde, og folk som bruker hyttene betaler ikke for seg», var overskriften på en artikkel i Haugesunds Avis den 20. september 1968. 

Av artikkelen framgår det at det for tida er store diskusjoner internt i turistforeningen om man skal la hyttene forfalle, eller om man skal forsøke å berge dem ved et stort og kostbart reparasjonsprosjekt. Begge hyttene er i en dårlig forfatning, og de forholdsvis få som bruker dem, betaler ikke for seg. Det opplyses i avisartikkelen at det i Sandvasshytta er kommet inn totalt kr. 25 i løpet av de siste ti årene! Prisen pr overnatting var kr. 5. Blomstølshytta hadde ifølge hytteboka hatt 10 overnattingsgjester det siste året, men ingen hadde betalt for seg.

Hyttene blir reddet!

Skjebnen til de to hyttene ble tatt opp på årsmøtet i 1968. Det kom fram at Blomstølen er i en noe bedre forfatning enn Sandvasshytta, og den bør repareres og isoleres. Sandvass’ fremtidige skjebne bør tas opp til diskusjon.

I 1969 ble det satt ned en komite som skulle gi arbeidsbeskrivelse og kostnadsoverslag for nødvendig vedlikehold av begge hyttene. 

Begge hyttene fikk sin oppgradering i perioden 1972 til 1977. Dette ble finansiert av salgssummen fra Seljestadtomten, bidrag fra Haugesund el-verk og egne midler. 

Ved utløpet av 1973 var det gjort mye arbeid på begge hyttene. Etter at hyttene var satt i stand, gikk overnattingstallene raskt oppover. For begge hyttene samlet var det i 1975 160 overnattinger, året etter 180, og i 1977 hadde de samlet 250 overnattingsgjester.

Medlemstallet i HT stabiliserte seg i denne perioden på rundt 1.200-1.300 fram til begynnelsen av 1980-tallet, da det etter hvert steg til over 1.400.

Vendepunktet

Ny giv for varding og merking

Oppgradering av Sandvasshytta og Blomstølen på 1970-tallet markerte et viktig vendepunkt i Haugesunds Turistforenings historie.

Årsmeldingen for 1973 forteller at man nå er i gang med varding og merking av turløyper i indre Etnefjellene, som ledd i et framtidig rutenett. Den gamle ruta Blomstølen – Sandvasshytta – Nystølen – Skromme ble merket på nytt. Også stien mellom Lauareid og Blomstølen ble merket. Det ble laget ny bru over Vaula. I årsmeldingen for 1974 skriver styret at man etter mange dårlige vintersesonger også vil få vardet og merket i indre Etnefjellene for å få økt aktivitet i sommersesongen. 

I 1978 opprettet turistforeningen egen vardekomite. På begynnelsen av 1980-tallet fikk vardekomiteen merket tursti fra Olalihytta over Høylandsnuten, via Løkjelsvatnet og til Frettestølen. Senere ble merkingen forlenget over Naglane og ned til Blomstølen.

I 1985 kunne dermed HT-formann Hans Smistad klippe snora for en sammenhengende, merket løype – med hytter - fra Opheim til Seljestad.

Da HT feiret 50-årsjubileum i 1975, var det dermed en forening på offensiven som feiret seg selv.

Nye hytter

På 1970- og 1980-tallet ble det også ny fart i hyttebyggingen.

Simlebu

Bygging av Simlebu i 1977 på bygslet tomt fra Rullestad, må sees i sammenheng med den gamle drømmen om et sammenhengende løype- og hyttenett mellom Opheim og Seljestad. 

Simlebu ble helt fra starten av flittig brukt, med 3-400 overnattinger i året.

Olalia og Olalivegen

Våren 1976 sto Olabu, sikringshytta på Olalia, ferdig.

Olalivegen var mye i bruk og parkeringsproblemet stort. I 1980 ble det registrert 4.232 biler og 41 busser.

Det ble stadig arbeidet for å få forlenget vegen, men det gikk tregt med å få i stand en avtale med de mange grunneierne i området. Etter mange års arbeid, fikk man i 1984 Ølen kommunestyre til å vedta en reguleringsplan for Olalivegen. Men det var fortsatt opp til HT å komme til enighet med grunneierne å få forlenge vegen med 320 meter og opparbeide en parkeringsplass for 1.000 biler på toppen.

Løkjelsvatnbrakka 

Det var fortsatt for langt mellom flere av hyttene i traseen. I 1980 fikk HT avtale med Haugesunds Elektrisitetsverk om rett til å bruke brakka ved Løkjelsvatnet som turisthytte. Brakka var bygd omkring 1916 i forbindelse med utbygging av kraftverket. I konsesjonsvilkårene for utbyggingen var det bl.a. tatt inn at el-verket pliktet å ha et eget turistrom i brakka, som alltid skulle stå ulåst. Overgang til turisthytte var dermed en logisk fortsettelse av denne funksjonen. 

Turistforeningen fikk overta eiendomsretten til brakka i 2001.

Storavassbu

Selv med hytte ved Løkjelsvatnet, manglet det fortsatt ei hytte mellom denne og Blomstølen. Det var behov for å dele dagsmarsjen mellom disse to hyttene i to. Den gamle tanken om ei hytte i Nordstøldalen dukket opp på nytt.

Etter langvarige forhandlinger med grunneiere til ulike tomter, endte man med å bygsle tomt i Sauda, ved Storavatnet i Nordstøldalen. Hytta, Storavassbu, sto ferdig i 1989. Nå var den gamle drømmen om sammenhengende hytte- og løypenett, med passende dagsmarsjer, fra Opheim til Seljestad endelig oppfylt!

Vekstperiode og utvidet aktivitet

1980- og 1990-tallet ble for Haugesund turistforening preget av økt oppslutning og et større og bredere tilbud. Medlemstallet økte kraftig. I 1975 var det 1.298, på slutten av 1990-tallet passerte det 3.000.

I løpet av 1990-årene økte også aktiviteten i foreningen sterkt. Hyttene ble stadig mer brukt. Det ble bygd sikringshytter både til Blomstølen og Sandvasshytta.

Det ble arrangert stadig flere og mer varierte turer. I 1981 ble det arrangert 24 turer, året etter var det planlagt 18 turer. I 1993 ble det arrangert 42 fellesturer.

Dugnadsfolket la ned et stort arbeid med varding og merking.

Egne foreningslokaler og økt bemanning

Sommeren 1990 fikk HT leie kontorlokaler i administrasjonsbygget på Flotmyr. Før dette hadde foreningen i 13 år holdt til i Osmund Hamres sjøhus i Kronå, Møllervegen og deretter i fem år hos advokat Nils Johs. Bugge i Haraldsgata.

Turistforeningen fikk utvidet bemanning. Sekretæren, Eva Eide, økte stillingen fra 8 timer/uke til ½ stilling i 1998. I månedsskiftet mai/juni 1993 flyttet foreningen inn i nykjøpte lokaler i Kaigata 15.

11 år senere ble det ærverdige Bytunet lyst ut for salg. Det forelå to bud, og formannskapet bestemte at HT skulle få kjøpe huset selv om foreningens bud lå noe lavere enn det høyeste budet på huset. I 2005 flyttet foreningen dermed fra Kaigt. 15 til Bytunet.

Nye undergrupper

Det ble nå i løpet av få år startet en rekke nye undergrupper for bedre å legge aktivitetene opp mot ulike målgrupper, både når det gjelder alder, aktivitetstype og geografi.                    

Ungdomsgruppa

Ungdomsgruppa ble startet i 1981. Den første turen gikk til Løkjelsvatnbrakka. Trass i snødrev, tåke og sterk vind, var 19 ungdommer med på turen. Men i 1984 meldes om krisemøte i ungdomsgruppa pga. for få aktive ungdommer, og gruppa ble midlertidig «lagt i dvale».

På årsmøtet i 1988 ble det opplyst at man planlegger ny oppstart av ungdomsgruppa, og sommeren 1989 har ungdomsgruppa i HT over 160 medlemmer i alderen 15-25 år.

Fjellsportgruppa

«Haugesund turistforening vil til topps», het det i Haugesunds Avis 5.2.1993. Nå fikk HT en egen fjellsportgruppe, som skulle ha et tilbud rettet «mot ungdom og voksne som ønsker naturopplevelser under litt tøffe forhold.» Av de aktivitetene som listes opp i presentasjonen av den nye gruppa i Haugesunds Avis, er fjellklatring, brevandring, tinderangling og overnatting i vintertelt og snøhuler.

Naturvern

Alt i 1966 ser vi et begynnende naturvernengasjement i Haugesunds Turistforening. Foreningen protesterer, sammen med en rekke andre foreninger, mot planene om kraftutbygging i Seljestadområdet.

Men først da det på 1970-tallet kom opp planer om kraftutbygging Etnevassdraget, ble det på årsmøtet i 1980 drøftet om man skulle opprette en egen naturverngruppe. Årsmøtet vedtok å ikke opprette en slik gruppe, men årsmøtet i 1982 opprettet en komite for å arbeide med utbyggingsplanene i Etnefjellene. Dette er den komiteen som senere har fått utvidet mandat og senere fikk navnet Naturvernkomiteen. I november 1983 sendte HT inn merknader om at man går inn for vern av Etnefjellene. Men det er uenighet i foreningen om man skal kreve «varig vern» eller bare «vern». På årsmøtet i 1983, der kravet om vern fikk full støtte, ble det framholdt at hvis kraftutbyggingen ble gjennomført, ville man måtte rive både Sandvass- og Blomstølshytta.

En av de store sakene i 1984 var behandling av Samla plan for utbygging/vern av vassdrag.

Omkring 1990 spisset kampen om vern av Etnevassdraget seg til. «La oss få ha dette siste urørte fjellområdet i regionen som det er», het det i et avisoppslag våren 1990. 

Naturvernerne kunne den 3.4.1993 lese denne gladmeldingen i Haugesunds Avis: «Etnevassdraget verna: Siger etter ti års snill kamp».

«På krigsstien for vassdragsvern» heter det i Haugesunds Avis den 13.3.2002. «Kampen om Saudavassdraget går inn i en avgjørende fase. Vernegruppa for Saudavassdraget krever bl.a. at Langfoss/Vaula vernes, sammen med Åbøelva, Lingvong, Tengesdal, Maldal og Sagåna. Som kjent ble Langfoss/Vaula til slutt tatt ut av utbyggingsplanene, mens de øvrige vassdragene ble utbygd.

Familiegruppe

«Mandag er barnefamilier invitert til et møte i foreningens hus. Hensikten er å få dannet en egen gruppe med tilbud rettet spesielt mot familier med liten eller ingen erfaring, men som ønsker å ta del i de flotte opplevelsene naturen gir oss», sa styreleder Richard Bruvoll til HA 30.4.1994. Dette ble starten på Familiegruppa. Familiegruppa ble fra 2001 av erstattet av Barnas Turlag, som nå er etablert i både Haugesund, Karmøy, Tysvær, Sveio, Vindafjord og Etne. 

Seniorgruppe

I november 1994 tas det initiativ til å få dannet en egen seniorgruppe innen turistforeningen. «Formålet er å kunne arrangere turer, formiddagstreff – eller kort sagt dekke et behov for den eldre del av medlemsmassen slik at de ikke forsvinner fra miljøet».

Eksplosjon i antall fellesturer

I 1976 ble det for første gang laget en samlet helårsplan for fellesturene. 

I 1977 og 1978 arrangerte HT 21 fellesturer hvert av årene. Antall fellesturer var fram til midten av 1980-tallet i nærheten av dette antallet. Men på slutten av 1980-tallet ble det gjennomført ca. 40 turer pr år. Turantallet økte videre utover 1990-tallet, og i turprogrammet for 1999 var det satt opp 100 turer. 

Turene som ble tilbudt, var også langt mer varierte enn tidligere. De ulike undergruppene la opp til turer for sine målgrupper. Fra 1986 av ble det også arrangert kortere ettermiddagsturer på onsdagene.

At Haugesund Turistforening er en regional organisasjon, ble tydelig markert da Sauda Turlag ble dannet i 1989 og Etne turlag i 2000. Vindafjord turlag kom til i 2016, alle med egne turprogram i sine nærområder.

HT-nytt

Turistforeningen fikk stadig større oppslutning. For å bedre kontakten med medlemmene, ble det i 1978 gitt ut et beskjedent, stensilert medlemsblad, HT-nytt. Det kom ut to ganger i året. Initiativet kom fra Eivind Hammer. I 1996 fikk bladet en betydelig ansiktsløftning og profesjonell utforming.

Ytterligere vekst 

2000-tallet ble kjennetegnet av ytterligere vekst.

«Folk vil til fjells som aldri før», sier daglig leder Rolf Svendsen til Haugesunds Avis den 17.7.2003. Han forteller at foreningen aldri har hatt større pågang, at det er en kraftig vekst i antall medlemmer, og at det er en ny trend at folk ønsker å bruke kroppen «istedenfor å ligge passivt på stranda».

Medlemstallet fortsatte å vokse. I 2000 hadde turistforeningen 3.195 medlemmer, mens medlemstallet i 2012 passerte 5.000. I 2018 var antallet medlemmer for første gang over 7.000.

Også turaktiviteten økte sterkt i samme periode. I 2007 ble det arrangert 94 turer, mens turprogrammet fem år senere inneholdt ikke mindre enn 249 turer. Antallet turer har etter dette variert noe, men holdt seg stabilt høyt på omkring 200 turer i året.

Nye hytter i fjellet

Til nordsida av Åkrafjorden

Helt siden 1948 hadde Haugesund turistforening arrangert en årlig tur over Folgefonna. På 1990-tallet, etter at foreningen hadde fått ei aktiv fjellsportgruppe, begynte man å undersøke mulighetene for å få bygge ei hytte i området nær Fonna.

I 1979 opplyses i Haugesunds Avis at HT vederlagsfritt har overtatt tre av hyttene til Sunnhordland Kraftlag: Sauavatnet, Blomsterskardvatnet og Kjerringbotnen. HT har også søkt om å få disponere hytta i Inste Botnane.

Hytteplanene ved Sauanuten fikk en lang og kronglete historie. HT søkte i 1992 Odda kommune om tillatelse til å bygge selvbetjeningshytte ved Sauanuten ved Folgefonna. Planene møtte stor motstand i Odda. Bygningsrådet gikk mot planene med 5 mot 4 stemmer fordi området ved Sauanuten var et av de siste større urørte naturområdene og at det grenset til området som fylkesmannen hadde foreslått som landskapsvernområde.

Både Odda kommune, Fylkesmannen i Hordaland og Den norske turistforening engasjerte seg i saken, og det ble både gjort vedtak om byggetillatelse og vedtak om at tillatelsen ble omgjort. Landsstyret i DNT uttalte at ei evt. hytte enten måtte bygges i Vassvikedalen eller ved opprusting av NVEs eksisterende sikringsbu ved Sauanuten.

Etter mye fram og tilbake og en opphetet pressedekning i Hardanger folkeblad, endte saken med at fylkesmannen i Sogn og Fjordane, som behandlet klagesaken, i oktober 1998 kom til at kraftlagets hytte kan flyttes, men ikke utvides. Den kan brukes som sikringsbu, men ikke som selvbetjent turistforeningshytte. 

HT søkte til sist om å få sette opp hytta uten hems, da med samme grunnflate, men slik at takvinkelen ble endret og man mistet sengeplassene på hemsen. Enden på visa ble at HT fikk lov til å bygge hytte ved Sauanuten på 30 kvm. Sauabrehytta sto ferdig i august 2000. Det første året hadde hytta 51 overnattinger.

Blomstølen og Sandvasshytta fornyes

I 1992 fikk både Blomstølen og Sandvasshytta nye sikringshytter. Begge de to hyttene ble innviet den 4.10.1992. Dermed var kapasiteten på de to små hyttene også økt kraftig.

Omkring årtusenskiftet begynte foreningen å planlegge helt nye og langt større hytter både på Blomstølen og Sandvass.

Blomstølen

Den 11.4.2003 kunne Haugesunds Avis melde at Komite Natur i Etne hadde godkjent HTs søknad om å bygge ny hytte med 43 senger på Blomstølen. «Sa ja til hotell i Etnefjella», het det i avisoppslaget. 

På Blomstølen kunne ny, stor og moderne hytte tas i bruk i 2005. Gamlehytta fra 1939 fikk fortsatt stå. Med den nye hytta økte fra overnattingstallene på Blomstølen fra 832 i 2004 til 1838 i 2005. Dette samtidig hadde de andre hyttene i Etnefjellene en svak nedgang i besøket.

Sandvasshytta

I 2007 begynte planlegging av en ny hytte på Sandvass. Den ville få 45 sengeplasser. Den nye hytta sto ferdig i 2010. Samtidig ble Sandvasshytta fra 1930, foreningens første hytte, revet.

Løkjelsvatnhytta

Haugesund Turistforening ble omkring 2001 eiere av Løkjelsvatnhytta, etter å ha leid den i 20 år. Det ble straks satt i gang arbeid med å bygge sikringshytte, som sto ferdig høsten 2002.

I 2008 ble det foretatt en større opprusting av Løkjelsvatnhytta. Deler av den gamle brakke ble revet og erstattet av et større tilbygg. 

Nytt blikk på Seljestadområdet

I 2004 lanserte HT store planer for ei hytte på Seljestad. Man så for seg et hyttetun med plass for 80-90 overnattingsplasser, som «kan bli et fyrtårn for hele Seljestad». Hyttetunet var tenkt plassert i nærheten av Oddavarden, ikke langt unna Kistefjell og Flådalsvatnet. En lederartikkel i HA hilste initiativet velkommen og kalte det «spenstig og visjonært.» Men prosjektet lot seg ikke gjennomføre.

Likevel kastet turistforeningen i 2007 nok en gang et blikk på Seljestad. Det manglet ei hytte her i enden av sti- og hyttenettet fra Ølen. Ei mulig hyttetomt ved Hadle Grøne i Rølsdalsfjellet ble pekt ut. Men innsigelser fra Statsforvalteren knyttet til villreinstammen i området, gjorde at planene er lagt på is.

Helt på tampen av 2024, kjøpte HT så ei hytte ved Allmannahaugen i Slettedalen (Sauda). 

Salg av Longåsdalshytta

Hytta i Longåsdalen trengte rundt 2010 en omfattende og dyr oppgradering. Den var nokså lite brukt på denne tida, og Haugesund Turistforening inngikk den 3.10.2011 avtale med Skjold Bygdalag om kjøp av hytta med innbo for den symbolske sum av kr. 1. I avtalen er tatt med at Skjold Bygdalag skal holde hytta åpen for allmennheten og at dersom laget ikke lenger klarer drive hytta, eller hvis denne skal overføres til andre, skal Haugesund Turistforening ha forkjøpsrett for kr. 1.

Avtaleutkastet ble forelagt Thomas Smedsvigs etterkommere, som generøst godtok avtalen og så på den som et positivt tiltak for å sikre økt bruk av hytta og turområdene rundt.

Olalia fjellstove 2014

Det gamle flaggskipet i Haugesund Turistforening, Olalihytta, trengte en betydelig renovering og ombygging. Tanken var fra først av å rive kafeteria-tilbygget fra siste halvdel av 1960-tallet og deretter renovere den opprinnelige delen av hytta. Men da det viste seg at fundamenter og bærende konstruksjon i den gamle hytta ikke var gode nok, måtte den rives og gi plass for nybygg. Den delen av Olalia fjellstove som erstattet den eldste delen av hytta, er ellers utformet likt med den opprinnelige hytta.

Den nybygde Olalia fjellstove ble tatt i bruk i 2014. Det var da i forkant bygget ei ny, stor sikringshytte, i tillegg til den gamle sikringshytta, Olabu, som fortsatt står.

Storavassbu

I 2016 ble det bygd ny sikringshytte på Storavassbu.                                 

Nye målgrupper

Turistforeningen tok utover på 2000-tallet sikte på å nå grupper i befolkningen som man før ikke hadde hatt noe reelt tilbud til.

Funksjonshemmede

Allerede i februar 1984 arrangerte HT i samarbeid med kulturkontoret i Karmøy og friluftslinja ved Utgarden folkehøgskole, aktivitetsdag for funksjonshemmede på Olalia. Hensikten var å gi de funksjonshemmede tilbud om aktiviteter på linje med alle andre. Tilsvarende arrangement hadde man også i 1985 og 1986, da også med Haugesund og omegn trekkhundklubb på arrangørsida. Men man maktet ikke å holde tiltaket i gang iver tid.

I 2007 gikk startskuddet for HTs nye prosjekt Friluftsliv for alle – hele året. HT ville få utviklingshemmede og funksjonshemmede med på ulike naturopplevelser. Aktuelle aktiviteter er bl.a. kanopadling, klatring, vedhogst og man har dratt garn. Aktivitetstilbudet for funksjonshemmede var en gang pr måned. I november 2007 kunne man fortelle at tiltaket har hatt god oppslutning, med opp mot 40 personer og at man ønsket å utvide det til to ganger i måneden. Senere har Friluftsliv for alle hele året en fast turdag i uka. Tiltaket har vakt nasjonal interesse.

Andre grupper

I 2010 var det oppstart for «Aktiv i Friluft», der målgruppa er voksne i Haugesund som er inaktive og som trenger en «dytt» for å komme i gang med aktiviteter i friluft. Inaktive personer i alderen 30 til pensjonist ble invitert til å delta i ei turgruppe. Første turen var på knapt en kilometer, med en viss økning etter hvert som deltakerne hadde kommet i gang. Om lag 20 personer deltok, meldes våren 2011.

Helse i hvert steg er turer med sikte på å få personer med psykiske utfordringer med på tur. Dette kom i gang i 2012.

I 2016 ble det arrangert ukentlige turer med asylsøkere, og i 2022 startet prosjektet Dugnad som språkpraksis.

Orientering mot kysten

Omkring 2005-2010 orienterte Haugesund Turistforening seg stadig mer mot kystnære områder. Hyttene i fjellet var oppgradert og godt vedlikehold og drevet, og de var fortsatt mye i bruk. Planer om nye hytter møtte også motstand bl.a. på grunn av hensyn til villreinen. Stiene i fjellet holdes vedlike og utbedres, og det arrangeres mange fellesturer i fjellet. 

Kystlandskapet ble nå stadig mer sentralt i foreningens investeringer og drift.

Rolf Svendsen sa i 2002: «Noe av det farligste vi kan gjøre, er å være innadvendte og bare tenke på oss selv. Vi må være inkluderende og ta til oss alle grader av friluftsliv, slik vi har gjort de siste årene når vi har satt fokus på nærområder og naturlosturer. Kysten er vårt nærområde og vil i fremtiden være en del av Den Norske Turistforenings arbeidsområde i hele landet.»

Nordvikgården på Utsira

HT ønsket å etablere ei turisthytte på Utsira og fikk i 2002 skjøte på Haalandhuset i Nordviksvågen. Foreningen satte i gang med restaurering av våningshuset og gjenoppbygging av løa.  Men på tampen av 2007 ble Nordvikgården totalskadd av brann. Det ble raskt konstatert at brannen ikke var påsatt, og man konkluderte med at årsaken var feil på det elektriske anlegget.

HT gikk straks i gang med å planlegge ny hytte på Utsira. I byggeperioden inngikk foreningen leieavtale for fyrmesterboligen på Utsira fyr, som skulle være turisthytte de neste to årene.

Den nye turistforeningshytta på Utsira, Nordvikgården, sto ferdig 2009.

Geitungen fyr

Etter at Geitungen fyr ble lagt ned i 1994, prøvde Karmøy kommune en periode å holde det åpent for allmennheten. Omkring 2001 begynte HT å vurdere om man kunne drifte fyret som turisthytte. Det lyktes ikke å få kjøpe fyret, men man fikk en leieavtale. Geitungen fyrstasjon ble fra sommeren 2003 det første fyret blant DNTs turisthytter.

Det har, bokstavelig talt, vært mange skjær i sjøen for å drifte fyret. Ikke minst har det vært store problemer med å få til godkjent båttransport av gjestene. Geitungen fyr har derfor i perioder vært utilgjengelig, men er i dag åpent i sommersesongen og holdes åpent i perioden mai til oktober hvert år.

Flokehyttene

I 2016 kontaktet Sveio kommune Haugesund Turistforening for å få i stand et samarbeid omkring Ryvarden fyr. Resultatet av dette ble at de fem såkalte Flokehyttene ble bygget på svaberget nær fyret og med spektakulær utsikt mot storhavet utenfor. De sto ferdige i 2020 og har vært blant de turistforeningshyttene i landet som har hatt flest overnattinger.

Villa Vibrandsøy

I 2017 satte HT i gang nok et stort prosjekt i kystsonen. Foreningen kjøpte da skipsreder Knutsens gamle villa på Vibrandsøy og gikk i gang med rehabilitering og innvendig ombygging til turisthytte. Huset har fått navnet Villa Vibrandsøy. Uthuset var ferdig i 2019, mens selve huset var ferdig og ble tatt i bruk i 2022. HT mottok bygningsvernpris for dette prosjektet.

I 2023 kjøpte foreningen også et tilhørende sjøhus, Hauahuset, og er i gang med et omfattende restaureringsarbeid også på dette.

Høvring

Siste skudd på stammen for kyst-HT er at foreningen i 2024 kjøpte ei privathytte på øya Høvring. Spesielt for denne hytta er at den bare kan nås pr båt. Da Høvring ikke anløpes av rutebåt, er det skyss med privatbåt som gjelder. En målsetting er å få laget en rute for padlere, der hytta på Høvring er et viktig ledd.

Fortsatt satsing også til fjells

Høsten 2024 ble det kjent at HT hadde kjøpt ei hytte i Slettedalen i Sauda. 

Avslutning

Man kan bli andpusten av mindre enn å redegjøre for aktivitetsnivået og -bredden til 100-åringen Haugesund Turistforening. Og likevel er det jo så mye som ikke er blitt plass til å fortelle om!

Bærebjelken i den nystartede Haugesunds turistforening i 1925, var interesse for friluftsliv, idealisme og stor vilje til dugnadsarbeid.

«Dugnadsånden er foreningens største aktivum. Hovedårsaken til den stabilt gode økonomien vi har hatt de senere årene, er først og fremst en utstrakt dugnadsvirksomhet», sa nyvalgt styreleder Bjarne Enerstvedt til HA den 18.2.2000.

Dette er også bærebjelken i Haugesund Turistforening 100 år senere! Rolf Svendsen sa det slik til HT-nytt i 2011: «Dugnad er hele bærebjelken i vårt arbeid, og vi er helt avhengige av de frivillige. Uten alle de som gjør et arbeid for Turistforeningen er de ansatte null verdt».