Whiteout i Vossafjella

En helgetur i slutten av februar i fjor skulle bli alt annet enn hva de to søstrene så for seg. Friluftsvante Sigrid hadde studert kartet og lagt en god plan for skituren med søsteren Ragnhild. De skulle gå fra Hodnaberg og inn til Nansenbu. Dagen etter tilbake til Torfinnsheim og så hjem. 

– Jeg hadde studert kartet godt, sett på skredvarselet, distanse og følte jeg hadde en god plan, forteller Sigrid. 

Turen startet fint. De traff to menn på Hodnaberg som skulle til Kiellandbu, og fulgte i deres spor et stykke innover dalen. 

– Problemet var at vi fulgte etter dem for lenge, og dermed gikk for langt. Vi måtte snu og gå tilbake et godt stykke, sier Ragnhild. 

– Allerede der tapte vi en del tid, bemerker Sigrid. 

På vei oppover lien mot Torfinnsvatnet så søstrene at det blåste godt på fjelltoppene rundt dem, mer enn hva værmeldingen tilsa. 

– I tillegg hadde det snødd mye, og snøen var våt og tung å gå i. Det gjorde at vi brukte enda lengre tid opp mot Torfinnsvatn enn jeg hadde beregnet, forteller Sigrid. 
Oppe ved Torfinnsvatn tittet solen så vidt frem gjennom den tykke skodden. Nå gjaldt det å hente inn den tapte tiden. 

– Men vannet var veldig nedregulert, så vi brukte en del tid på å finne en trygg trasé ned på Torfinnsvatn, sier Sigrid. 

Timeout i Vossafjella

Klokken var allerede blitt 13.45. Søstrene brukte lang tid over vannet, fordi snøen var så tung gå i. Tåken gjorde det utfordrende å navigere også, men heldigvis hadde de med seg GPS med spor som de kunne følge. Hjemme satt broren og vinterturleder i Turlaget Per Olav Opheimshaug og fulgte med på GPS-sporet og hvor de gikk. 

Ved enden av vannet måtte søstrene ta en timeout. De var ganske så utslitte, men kartet viste at det kun var fire kilometer til Nansenbu. 

– Vi vurderte å snu og gå til Torfinnsheim, men tenkte det var lengre å gå tilbake enn å fortsette til Nansenbu, forteller Ragnhild. 

Whiteout i Vossafjella

Været ble verre. 
– Vi så snøføyken på toppene. Det var et skremmende syn, minnes Ragnhild. Tåken ble også enda tettere. 
– Det ble vanskelig å snakke sammen. Vi hørte ikke hverandre, sier Sigrid. 
Det ble whiteout. Plutselig forsvant bakken under Ragnhild.  
– Jeg fór rundt og ble liggende med skiene i været. Jeg ble småsvimmel og redd, forteller Ragnhild. 

Heldigvis ble hun ikke skadet, og Sigrid hjalp henne opp igjen. Søstrene fant en stor stein, og bak den søkte de ly. 

– Vi satte oss inn i en vindsekk. GPS-en viste at vi da var 500 meter unna hytten.  

De hadde ingen mobildekning, men kommuniserte via GPS med tekstmelding til Sigrids samboer Per Olav. Det var en nødknapp på GPS-en. 

– Vi valgte å fortsette mot hytten etter en time i vindsekken. Da var det blitt ganske mørkt, forteller Sigrid. Ragnhild fant frem hodelykten, men den hjalp lite i det krevende været. De var nå kun 350 meter unna, men kunne ikke se Nansenbu.  

Søkte ly ved stein

Plutselig falt Sigrid. Ragnhild fikk tak i henne med staven og dro henne opp igjen fra en skavl. De ante ikke hvor bratt det var foran dem. Nok en skremmende opplevelse. 

– Jeg var redd vi skulle skade oss, minnes Sigrid. 

De valgte å snu. De ville finne den steinen som de tidligere hadde søkt ly ved. Men hvor var den? De gikk tilbake og fant omsider steinen. 

– Snøen der var fin å grave i, så vi gravde oss en snøhule, sier Sigrid. Så la de seg tett ved siden av hverandre for å holde varmen.  

– Toppen av det hele er at jeg har klaustrofobi, ler Ragnhild. – Det var ikke akkurat god plass der, men i hulen følte vi oss trygge. 

Søstrene fikk skiftet til tørre klær, spist og drukket. Ute raste uværet videre. Samboer Per Olav Opheimshaug var blitt orientert underveis av søstrene via GPS. Han hadde pakket ryggsekken sin med alt av nødutstyr tidligere på kvelden og var nå klar for å kunne hjelpe til. Da han hørte at søstrene hadde gravd seg ned, bestemte han seg for å avvente situasjonen. I hulen var de jo trygge. 

Lang natt i snøhulen 

I snøhulen ble det en lang natt. De vurderte å trykke på nødknappen på GPS-en. Mange tanker fór gjennom hodet. Hva tenkte de hjemme?  Hva med barna deres? Og for Ragnhild, som kun hadde en tresesongs sovepose, ble det litt kaldt, mens Sigrid hadde vintersovepose. De våknet neste morgen i 6–7-tiden. Spent på været gikk Sigrid ut for å tisse og sjekke forholdene. 

– Jeg fikk meg en liten mental knekk av den korte turen. For været var fortsatt ille, det var tåke, og jeg var blitt våt og kald på de få minuttene, forteller Sigrid. 

Hva skulle de gjøre nå? 

– Vi vurderte igjen å trykke på nødknappen på GPS-en, men det ville jo ta lang tid for folk å komme til oss. Vi ville ikke vente så lenge på hjelp, så vi bestemte oss heller for å gjøre et forsøk på å komme til Nansenbu. 

De salet opp og gikk ut i det de følte var som et månelandskap. Da de spente på seg skiene og gikk mot Nansenbu, lettet været litt, og sikten ble bedre. De så vannet ved Nansenbu, men ikke selve hytten. Så oppdaget de sikringsbuen, og til slutt så de taket på Nansenbu. 

– Da var vi lettet, forteller Ragnhild. 
– Ja, det var en kjempelettelse! sier Sigrid.  

De kom seg inn i hytten, fyrte opp i ovnen, tørket klærne, smeltet snø og fikk laget seg noe mat. 

– Det var en god følelse, sier Sigrid. 
Det tok kun 25 minutter fra de gikk fra snøhulen til de ankom Nansenbu.  
– Vi fant en Baileys på hytten. Haha, det var godt med kaffe og Baileys klokken ti om morgenen, ler Ragnhild.

Er klare for nye skiturer

Nå sitter de på turlagskontoret i Marken, og over ett år har gått siden den krevende skituren. 
– Hva sitter dere igjen med av erfaring etter den turen? 
– Ha respekt for vinterfjellet. Ta med riktig utstyr og planlegg turen godt, sier Ragnhild. 
– Jeg burde sett litt mer på antall høydemeter når jeg planla turen, ikke bare antall kilometer, sier Sigrid, og fortsetter: – Og ta høyde for at været kan være dårligere og føret mer krevende enn hva man tror. 

Søstrene er ikke blitt skremt fra å legge ut på nye vinterturer. 
– Vi skal på tur i vinter, ja. Skitur fra Hallingskeid til Finse. Når vi kommer frem til Finse, skal vi spise en god middag. Det gleder vi oss til! sier Sigrid.