Breidablik – natten da tåken og mørket kom snikende 

Som et dyr uten lyd 

Turen til Breidablik fra Øystese var ikke en tur jeg trodde krevde annet enn et ekstra skift og en jakke, så jeg pakket slik jeg pleier å pakke for en kort tur: lett, selvsikkert, uten dramatikk. Men fjellet bryr seg lite om mine antakelser. Det følger sine egne lover, ikke mine. 

Jeg leste ikke værmeldingen i forkant, og det pøsregnet fra start. Problemet var ikke regnet. Problemet var hvordan naturen har en egen evne til å dra meg inn i det eventyrlige den består av. Jeg kan gå så dypt inn i landskapet at stien forsvinner for meg, eller jeg for den. Det skjedde på denne turen også. 

Tåken kom som et dyr uten lyd. Innen en time var den tett som ull. Sikten gikk fra femten meter til ti, til åtte og opp igjen – som om fjellet pustet rundt meg. Det var som å gå gjennom en levende, hvit skog. Alt ble stille. Alt ble nært. Alt ble usikkert. 

På jakt etter varme 

Da mørket senket seg, sank også temperaturen. Plutselig kjente jeg at dette ikke lenger var en tur. Det var en situasjon. Kulden fant veien inn gjennom de våte klærne, gjennom tempoet jeg holdt, gjennom fingertuppene. Jeg måtte finne et sted å skifte. Et vann åpenbarte seg i halvmørket, og der – en aluminiumsbåt. Jeg dro den opp på land, snudde den og krøp under for å søke ly. Der byttet jeg til tørre klær og vurderte å sove gjennom natten. 
Men kulden ville ikke slippe meg. Den satt i bakken, i luften og nå lenger inn i kroppen enn tidligere. Etter en time skjønte jeg at om jeg ble liggende, ville jeg miste varmen for godt. Jeg måtte gå, ikke for å finne noe, men for å holde meg levende. 

Jeg gikk ikke av frykt. Jeg gikk fordi kroppen visste hva den skulle gjøre. Jeg har løpt fjellmaraton som RettVest og går 7-fjellsturen hvert år, Trolljegerprøven, og stått i alt fra storm til stillhet i fjellheimen. Jeg kjenner fjellet. Og fjellet kjenner meg. Denne natten var det ikke fare jeg kjente. Det var livet selv. 

Nødbu i skimte 

Etter en stund fant jeg et tråkk. Så en sti. Og der – det røde symbolet som har hjulpet så mange før meg: en T. Og kort etter det: konturene av en hytte i mørket. Det var ikke Breidablik, men det spilte ingen rolle. Døren var låst med en trepinne fra utsiden – et tegn på at ingen var inne, og et annet tegn på noe enda større: Du kan gå inn. Dette huset er for mennesker i nød. 

Inne fant jeg seng, ved, mat, stillhet og takknemlighet. Fyr i peisen og et rom der natten mistet grepet. Jeg sov som et menneske som hadde funnet hjem. 
Morgenen etter var fjellet blått og stille. Tåken hadde lettet. Kroppen hadde fått varme. Og mens jeg gikk videre med tørre klær og nye krefter, fant jeg til slutt Breidablik. 

Samtalen som varmet 

To dager senere ringte eieren av hytten jeg hadde overnattet i. Han hadde sett sporene: aluminiumsbåten som var dratt opp, hytten som var brukt, ved som var tatt inn fra kassen. Han klødde seg i hodet til han fant hytteboken. Der kunne han lese alt om regnet, tåken, båten, natten, varmen og menneskehjertene som gjør fjellet trygt, og som gir hjerterom for mennesker som har gått seg vill i tåken. 
Han ringte ikke for å stille spørsmål. Han ringte for å si takk. Takk for historien han fikk lese, takk for forklaringen om hva som var skjedd, og for at alt var blitt skrevet ned i hytteboken hans. Vi var begge takknemlige under denne spesielle og vakre samtalen vi hadde. 

Ingen skal være alene 

Naturen er mektigere enn oss, men kjærligheten vi mennesker legger igjen i fjellet – den er større enn alt. Vi lager stier. Vi bygger broer. Vi lar hytter stå ulåst. Vi legger igjen ved, mat, varme og håp til mennesker vi aldri kommer til å møte. 
Og natten jeg tilbrakte ved Breidablik lærte meg ydmykhet. Den lærte meg at selv erfarne turfolk kan gå seg bort. At været kan snu uten et hint. At styrke er fint, men det er fellesskap som redder liv. Og at det vakreste vi har i norsk fjellkultur, er et enkelt prinsipp: På fjellet skal ingen være alene.