Vi nordmenn handler enorme mengder turutstyr og -bekledning. Må vi alltid kjøpe nytt? Hva med å reparere eget utstyr?
Publisert: 12. oktober 2025 Skrevet av:
André Marton Pedersen
Bærekraft
Vølekongen fra kjelleren
I en kjeller på Skansen i Bergen står en mann bøyd over et par skistøvler fra 80-tallet. Limlukten svir i nesen, og gamle skifeller henger til tørk i taket. Æresmedlem, brefører og turleder Thorbjørn Kaland syr sine egne gamasjer og reparerer ski, bindinger og staver når de blir ødelagt – og har ikke tenkt å slutte med det.
– Det er jo det som er en del av det å gå i fjellet: å reparere sitt eget utstyr. Vøling heter det. Det er masse penger å spare på å reparere utstyr selv, og man er mer selvhjulpen i fjellet. Det handler selvsagt også om sikkerhet på tur. Knekker man en ski og er langt fra folk, bør man vite hvordan man reparerer skien, forteller Thorbjørn.
Han røsker ut et par slitte skistøvler fra trehyllen i kjelleren sin. Gule, slitte lisser. Brunt lær. Sålene har gått opp i limingen, men er tvunget sammen igjen av tokomponent lim – det som herder og holder, selv etter mange vintre. Skoene minner mest om en museumsgjenstand.
– De fungerer utmerket fortsatt! smiler den erfarne turlederen.
Selvpustende Goretex byttes ut med god, gammeldags regnjakke når Thorbjørn Kaland leder tur på Finse.
Fra rørleggerutstyr til liggeunderlag
Thorbjørn roter nedi en kasse. Opp av kassen flyr hyssing, førstehjelpsutstyr og et sysett.
– Før hadde vi temamøter i Turlaget om å lage sitt eget utstyr. Da sydde folk egne ryggsekker og anorakker. Det var også en kar som laget sine egne ski, men han vant ingen skirenn med de skiene, så vidt jeg husker, ler Thorbjørn.
I taket henger ski fra etterkrigstiden, men de er fortsatt like gode, skal vi tro Thorbjørn. Nå finner han frem en avlang og mørkegrå rull.
– Se her! Dette er en isolasjonsmatte som rørleggerne bruker når de skal legge ned rør i en vei. Hvorfor ikke bruke den som liggeunderlag? Den gjør akkurat samme nytten: isolerer mot bakken og er myk og elastisk.
Magiens kjeller: Her gjenopplives gammelt og ødelagt turutstyr.
Askeladden på tur
Thorbjørn finner frem gaffatape, lim, multiverktøy. Han drar frem ulike kasser med alt mulig av reparasjonsutstyr. Reimer i ulike lengder, kniver, et gammelt kompass, deler av en spade, skismøring, en kaffekopp i tre og skifeller.
– Jeg finner mange skismøringer, skistavspisser, trinser, håndtak og reimer når jeg er ute på tur. Alt dette tar jeg med meg, for jeg kan få bruk for det senere. Thorbjørn klæsjer på en fet stripe med klister på et par ruglete skifeller.
– Disse fellene fikk jeg av Bergen Turlag da jeg hadde siviltjenesten min der i 1985, forteller Thorbjørn. – De er over 30 år gamle, og jeg bruker dem fortsatt. Hvert tredje eller fjerde år smører jeg på nytt klister, og vips er de så gode som nye!
Han stryker ut klisteret med vintervante fingre. Snakker om kunsten å vøle.
– Det handler ikke bare om at du selv må kunne reparere utstyret ditt hvis du er langt fra folk. Det handler også om gleden. Det er moro å ha utstyr som du har vølet på selv. Det gir turen en ekstra dimensjon.
Det aller meste av fjellklær Thorbjørn Kaland går med er reparert - en eller annenn gang. Her med egensydde votter.
Fjellets catwalk
Thorbjørn viser entusiastisk frem både gamasjer og fotposer som er egensydde.
– Dette er enkelt, samme nivå som 3. klasse på barneskolen, fyrer Thorbjørn løs. De rosa gamasjene fra 80-tallet er kanskje ikke siste mote, men det plager ikke turlederen.
– Fjellet er kanskje den største catwalken i dag når det gjelder profilering av fjellutstyr. Men husk: De tre store polene i verden – Nordpolen, Sydpolen og Mount Everest – ble alle nådd og besteget med en vanlig bomullsanorakk. I dag kan man ikke gå på en ettermiddagstur engang uten å ha på seg en Gore Tex-jakke til 7000 kroner. Utstyret er blitt en veldig viktig del av vår eksponering og identitet, sier Thorbjørn.
Kaste disse fellene? Glem det. Etter en liten time i kjelleren hos Thorbjørn er de god som gull.
En viktig friluftslivstradisjon
Plutselig stopper han opp. Det blir helt stille i den trange kjelleren. Han ser ut gjennom det smale vinduet. Noen fjelltopper skimtes i det fjerne.
– Ved å reparere utstyr selv viderefører vi en viktig tradisjon. Våre forfedre har gått i fjellene i ti tusen år, og de har ikke alltid hatt en motebutikk å hente sitt utstyr fra. De var avhengig av å kunne ordne ting selv. Det må vi også kunne beherske, i mye større grad enn vi gjør i dag, sier Thorbjørn.
Han kaster håret bakover, hopper plutselig over den smekkfulle vølekassen på gulvet og fyker ut døren. Det er visst noe mer han skal reparere!
