Turlagets historie

Kjærlighet for naturen og sterkt fellesskap

Turlaget i dag hviler på skuldrene til tusenvis av dedikerte menn og kvinner som har lagt ned en betydelig innsats for utviklingen av Turlaget og tilrettelegging for store naturopplevelser på Vestlandet. Varder er blitt bygget, hytter har blitt reist, turer er ledet, møter er blitt holdt, og det har vært mange diskusjoner og meningsbrytninger opp gjennom historien. Men det er to ting som går som en rød tråd gjennom alle årene siden etableringen i 1890: kjærligheten til naturen og det sterke fellesskapet på tur.

For å forstå hva Turlaget er i dag, må vi forstå hvor vi kommer fra. La oss reise tilbake i tid.

1700- og 1800-tallet: Fjellheimen – fra stengsel til eventyrverden

På 1700-tallet ble fjellene brukt til jakt, vedhenting, fôrsanking, transport mellom landsdeler og beite. Ingen gikk i fjellet for fornøyelsens skyld. Rekreasjon og ettertanke var ukjente begreper i denne sammenheng. Om noen tok turen til Byfjellene uten arbeidsrelatert grunn, ble de lett mistrodd for å være på flukt.

I første halvdel av 1800-tallet ble fjellheimen oppdaget – først av vitenskapsmenn, ofte utlendinger, som vandret i Jotunheimen og på Hardangervidda. Deretter kom kunstnerne, som bidro til å romantisere fjellandskapet. Malere som J. C. Dahl og diktere som Henrik Wergeland og Aasmund Olavsson Vinje introduserte fjellnaturen i en nasjonal kontekst. Naturen ble opphøyd til et symbol på norsk identitet og stolthet og ble en viktig del av nasjonsbyggingen og dyrkingen av det opprinnelige norske.

Forbeholdt rike menn

Utover 1800-tallet begynte også sosieteten i Bergen – den rike delen av befolkningen, med næringslivsledere og politikere i spissen – å interessere seg for Byfjellene.

Det var først og fremst borgerskapet som hadde råd til fritid og utstyr, samt mulighet til å bruke tid på rekreasjon. Arbeiderklassen hadde lange arbeidsdager og lite overskudd til «unødvendige» aktiviteter. Arbeidsfolk hadde heller ikke lovbestemt rett til ferie på den tiden.

Friluftslivet var ennå ikke organisert i foreninger eller turlag. Det betydde at turer var private initiativ, ofte knyttet til sosiale nettverk blant de rike. Tilrettelegging som stier, hytter og merking manglet, og dermed var det mer krevende å komme seg ut for vanlige folk. Det var få kvinner som gikk på tur; fjellet var stort sett forbeholdt rike menn.

Etableringen av Turistforeningen for Bergen By og stift

Etter hvert vokste det frem et behov for å organisere friluftsaktivitetene. Samtidig var det flere av Bergens næringslivs- og politiske elite som ønsket å legge til rette for økt turisme til Bergen. Dette er bakgrunnen for at konsul Thorvald Beyer tok initiativ og fikk dannet Turistforeningen for Bergen By og Stift 17. april 1890, sammen med konsulene A. W. Greve og Thorvald Beyer, samt skipsreder Peter Gabriel Halvorsen.

Målet var å fremme turismen i Bergen og omliggende områder (som Hordaland og Sogn og Fjordane), gjøre stiene mer tilgjengelige og tilrettelegge for friluftsliv. Utviklingen av et best mulig reiselivsprodukt ble det viktigste arbeidsområdet.

I starten hadde foreningen 300 medlemmer. Kontingenten på to kroner var høy, og medlemsmassen bestod nesten utelukkende av byens overklasse. Mindre enn fem prosent av medlemmene var kvinner. I 1893 var 17 av 561 medlemmer utlendinger.

Tidlig innsats og viktige prosjekter

De første årene arbeidet foreningen aktivt for å fremme turisme i Bergen og på Vestlandet. Naturen med sine fjorder, fjell og breer var viktig, da det var dette som lokket turistene til Norge. Det ble arrangert båtturer med cruiseskip både i Hardangerfjorden og i Sogn. Foreningen bidro til utbygging av rideveier og turiststasjoner, samt etablering av Hotellfagskolen i Bergen og Fløibanen. Da Fløibanen åpnet i 1918, ble også Byfjellene langt mer tilgjengelige for både turister og innbyggere.

Idrettslagene bygget på denne tiden en rekke hytter i Byfjellene, og rundt 1920 fantes det omtrent 100 hytter i området. Turistforeningen var ikke så aktiv i denne utviklingen, da den i større grad fokuserte på tilrettelegging for turister.

Friluftslivet på denne tiden kunne deles inn i tre hovedformer:

• Friluftsliv knyttet til stølsdrift, beiting, jakt osv.
• Friluftsliv som idrettsbevegelse, organisert av klubber og lag.
• Den formen Den Norske Turistforening representerte: den urbane elitens oppdagelse av fjellheimen.

1895: Etableringen av Fjellmannalaget

Overrettssakfører Kristian Bing – en aktiv friluftsmann og tindebestiger – etablerte Fjellmannalaget i 1895 som et supplement til Turistforeningen. Inspirert av sin kollega William Cecil Slingsby, som var en venn av Bing, hadde Fjellmannalaget sterkere fokus på breer, tinder og praktisk friluftskompetanse.

Fjellmannalaget var eksklusivt, med kun 13 medlemmer første året. Fra 1908 arrangerte laget fellesturer, som ble viktig både sosialt og økonomisk. Kvinner fikk også delta på turene, men det var vanlig å begynne turen i skjørt og skifte til bukser først når man var kommet lenger inn i fjellet, for ikke å støte mennene.

De første turlagshyttene

Den første hytten til Turistforeningen for Bergens By og Stift (gjerne forkortet til Turistforeningen) var Bjoreiddal-hytten på Hardangervidda, bygget i 1892. Denne hadde foreningen ansvaret for frem til 1909, da DNT i Oslo overtok den.

Turistforeningen fikk Skålatårnet etter dr. Hans Kloumanns død i 1897. Foreningen forbedret så stien til Skålavatnet (ferdig i 1906), og Skålatårnet fikk sine første gjester i 1898. En overnatting kostet én krone; dagsbesøk 50 øre – bare 10 øre for bygdefolk.

Tokheimhytten ble reist i 1905, men ble tatt av ras allerede i 1907.

Turlagshyttene - byggeår

Skåla - 1897

Høgabu - 1937 

Stavali - 1941

Norddalshytten - 1959

Ved siden av hyttene engasjerte Turistforeningen seg i flere prosjekter som skulle lokke turister til Vestlandet. Kiellandveien mellom Fyksesund og Hamlagrø ble åpnet i 1892. I samarbeid med DNT bygget de Tokheimsveien og oppførte hytten Breidablikk i 1905 ved Folgefonna. Første fellestur til breen ble arrangert i 1902 og ble en stor suksess.

Disse prosjektene krevde store ressurser, og på begynnelsen av 1900-tallet ble det færre nye tiltak, og medlemsinntektene sank.

Dugnadens inntog i Turistforeningen

På starten av 1900-tallet var dugnadsarbeid ikke vanlig. De velstående mennene var ikke alle like nevenyttige og betalte gjerne for at arbeidet skulle utføres i fjellet. Det var først i 1921 at Turistforeningen tok ansvar for merking og varding på frivillig basis. Ruten mellom Sandhaug og Lofthus ble da merket. I årene som fulgte ble flere fjellområder i Hordaland åpnet opp, blant annet Masfjordsfjellene, Stølsheimen, Vikafjellet, Hamlagrø og Kvamskogen. Det var et fint fellesskap som vokste frem gjennom dugnadsarbeidet.

1928 – gjennombruddet for friluftslivet i Bergen

Kjenn Ditt Land ble stiftet i 1928 for å fremme friluftslivet og spre kunnskap gjennom turer og opplysning. Foreningen skilte seg fra Turistforeningen ved å appellere til middelklassen og legge større vekt på aktivt friluftsliv enn på reiseliv. Kjenn Ditt Land fikk stadig flere medlemmer utover 1930-tallet, mens Turistforeningen stagnerte. Forklaringen ligger mest sannsynlig i at Turistforeningen var folkelig og ikke-folkelig på samme tid. Foreningen var svært inkluderende ved at turene var åpne for alle, også for ikke-medlemmer. Samtidig var medlemsmassen tradisjonelt rekruttert fra øvre sosiale lag, og kontingenten var også høyere enn i Kjenn Ditt Land. På midten av 30-tallet kostet et medlemskap i Turistforeningen fem kroner året, mot bare tre kroner i Kjenn Ditt Land.

Fra konkurranse til samarbeid

De to foreningene hadde et varierende forhold til hverandre. I begynnelsen var det preget av både konkurranse og strid. På midten av 1930-tallet klarte de imidlertid å enes om samarbeid, som bidro til en videre modernisering av det organiserte friluftslivet lokalt.

Ikke bare ble fotturer den sentrale virksomheten, men samarbeidet resulterte også i nye hytter: Skjerjevasshytten i Stølsheimen (1937) og Høgabu i Bergsdalsfjellene, initiert av Kjenn Ditt Land. Stavali åpnet for gjester i 1941. På disse hyttene innførte foreningen begrepet «selvbetjening» som den første i landet. Man betalte for opphold og mat på hytten i en bøsse etter egen samvittighet. Dette begrepet brukes fortsatt som et symbol på nordmenns store tillit og respekt for andre.

Man kan på mange måter si at mellomkrigstiden ble en gjennombruddstid for det organiserte friluftslivet i Bergen.

Krigsårene og samhold

Med krigen falt mye av det organiserte friluftslivet sammen, men samtidig økte friluftsinteressen. Begge foreningene fikk sterk medlemsvekst under og like etter krigen, men fortsatt var tilrettelagt turgåing uvanlig på grunn av manglende overnattingsmuligheter, lavt lønnsnivå og lite fritid. Eliten dominerte fortsatt medlemsmassen, og menn var i flertall.

I en tid da samhold og konsensus preget samfunnslivet på flere måter, fant også de to foreningene til slutt sammen.

1947–1970: Friluftsliv i jevn vekst

I 1947 slo Turistforeningen og Kjenn Ditt Land seg sammen og tok navnet Bergen Turlag. Ved sammenslåingen i 1947 hadde laget 4 626 medlemmer. Det ble skilt mellom A-medlemmer (medlem kun i Bergen Turlag) og B-medlemmer (medlem i Bergen Turlag og i DNT). Den Norske Turistforening (DNT) hadde utgangspunkt i Oslo og var da ikke en landsdekkende organisasjon, men hadde i mange år samarbeid med Bergen Turlag, blant annet ved hytterabatt for medlemmer og medlemsbladet Fjell og Vidde, som Turlagets medlemmer fikk. DNT hadde hyttenett i Jotunheimen, Rondane og på Hardangervidda, som også kunne friste vestlendinger.

Noen år senere sluttet også Fjellmannalaget seg til Bergen Turlag.

Hyttebygging i Stølsheimen

Bergen Turlag klarte langt på vei å leve opp til forventningene som ble stilt i 1947 og hadde i årene som fulgte en jevn vekst i Turlagets aktiviteter, til tross for at medlemstallet ikke økte nevneverdig. Veksten var særlig knyttet til deltakelsen i fellesturene, noe som hang sammen med hyttebyggingen i Stølsheimen.

Flere hytter åpnet: Steinslandsstølen og Rappen seter (1952), Jonshøgdi (1959), Norddalshytten (1960), Solrenningen (1965) og Åsedalen (1968). Stølsheimen ble et kjært område, og for mange var hyttelivet selve kjernen i medlemskapet. Stølene var populære overnattingssteder der budeiene kunne by på fersk melk, smør og ost. Etter hvert som stølslivet avtok, bygget Turlaget hytter til å huse fjellvandrerne. Turlagshyttene gjorde at hele dette storslåtte naturområdet ble sydd sammen i passende dagsmarsjer, slik at en etter hvert kunne bevege seg til fots eller på ski over et stadig større og mer variert turområde.

Det var i forbindelse med Turlagets innsats for å kjempe mot kraftutbygging på 60-tallet at navnet Stølsheimen ble etablert.

Nyorientering i hyttepolitikken

Trygge og sikre løyper, sommer som vinter, ble etablert, og det ble stadig sikrere å ferdes i Stølsheimen. Slik sett kan vi si at Turlaget i denne perioden på en mer effektiv måte førte videre tradisjonen fra sine forgjengere. Hovedvekten lå i det å tilrettelegge for turgåing i forholdsvis uberørte fjellområder, særlig Stølsheimen og Hardangervidda.

Også utbyggingen av hytter på Kvamskogen og i Bergsdalen må vi se på som en nyorientering i Turlagets hyttepolitikk. Riktignok hadde en fremdeles Høgabu som overnattingssted, men oppføringen av Jonshøgdi, og i enda sterkere grad Alexander Grieghytten, la til rette for at nye grupper nå kunne oppleve turgåing i byens nære fjellverden. Det gjaldt ikke minst barnefamilier, som nå kunne innlosjere seg på de nye hyttene for en billig penge.

Turlaget fikk kontor i C. Sundts gate, som ble et sentralt knutepunkt for fjellvandrere. Her kunne man melde seg på turer, kjøpe kart og utstyr, få råd og delta på foredrag og dansekvelder. Og årboken, med sitt varierte innhold, nådde en stor leserkrets. Et råd på 15 medlemmer ble etablert i 1948 for å gi råd i viktige saker.

7-fjellsturen for første gang

Tanken om å få mange bergensere ut i naturen lå bak ideen om å organisere en tur over de syv fjellene som omkranser Bergen. Det var ikke noe nytt for enkeltpersoner og mindre grupper å ta seg over fjellene på én dag. Det var imidlertid nytt at turen nå ble organisert og tilrettelagt for mange mennesker – av Bergen Turlag.

7-fjellsturen ble arrangert for første gang søndag 9. mai 1948. Forut for arrangementet gikk det selvsagt for seg en stor diskusjon om hvilke fjell en skulle velge, en diskusjon som også har dukket opp med jevne mellomrom helt frem til vår tid. Tallrike artikler i Årboken og Sti og Varde vitner om engasjementet, både i spørsmålet om hvilke fjell som kan betegnes som «de syv fjell», og hvilke fjell 7-fjellsturen bør gå innom.

Turen over de syv fjell ble denne første gangen arrangert med 206 deltakere, hvorav 170 kom i mål og fikk sitt velfortjente diplom. Turen begynte på Danmarksplass og ruten gikk Ulriken–Fløyen–Sandviksfjellet–Askøyfjellet–Lyderhorn–Damsgårdsfjellet–Løvstakken.

Året etter gikk deltakerantallet ned til 120, og da ble det bestemt å arrangere turen annethvert år. Slik var det frem til 1963, da turen ble en årviss begivenhet. Fra 1970 ble det innført en ordning der de som hadde gjennomført turen sju ganger, skulle få en plakett med Turlagets emblem på.

I 1981 ble Askøyfjellet utelatt fra traseen, og dagens løype har vært uendret siden den gang. Nå ble fjellene besteget i en annen rekkefølge der man begynte med Lyderhorn, og med Rundemanen som erstatter for Askøyfjellet. I 2017 ble 3-fjellsturen arrangert for første gang (Fløyen–Rundemanen–Sandviksfjellet) og hadde 728 deltakere. Flere tusen mennesker gikk enten over 3, 4 eller 7 fjell i årene som fulgte, hver siste søndag i mai.

Fjellsportgruppen ble dannet

Det var i 1963 at noen i Turlaget først gikk sammen og dannet en bregruppe, som litt senere fikk navnet Fjellsportgruppen i Bergen Turlag. Den nye gruppen fortsatte noen år, men interessen var ikke så stor. I 1967 innstilte gruppen virksomheten sin, men i 1969 tok turlagsfolk som hadde vært på klatrekurs på Turtagrø, initiativ til å etablere et fjellsportmiljø i Turlaget. Denne gang var det flere som engasjerte seg. På 1970-tallet ble den en naturlig del av Turlaget, med kurs i bre og klatring.

Ved overgangen til 1970-årene gikk Turlaget inn i en av sine store ekspansjonsperioder. Nye medlemmer strømmet til Bergen Turlag i stort tempo. I en slik situasjon var det bare å legge forholdene til rette og yte den nødvendige service til en stadig større og mer variert medlemsmasse.

Naturvernets fremvekst

I foreningens tidlige år var naturvern ikke i fokus. På 1920-tallet ble flere vestlandsvassdrag bygget ut, blant annet Bergsdalsvassdraget, uten særlig motstand fra Turistforeningen – i tråd med næringslivets interesser.

Siden etableringen av Bergen Turlag i 1947 har foreningen hatt som hovedmål å legge til rette for friluftsliv. Men parallelt med utbygging av stier og hytter vokste det også frem en sterk naturvernprofil. Allerede i mellomkrigstiden ble friluftslivet i Bergen mer folkelig, og debatten om naturinngrep og tilgang til naturen begynte å gjøre seg gjeldende.

Økt nanturvernengasjement

På 1950- og 1960-tallet ble naturvernarbeidet tydeligere, særlig i møte med kraftutbygginger og nedbygging av uberørte fjellområder. I Stølsheimen, Hardangervidda og andre viktige fjellområder engasjerte Turlaget seg i arbeidet mot inngrep som truet naturverdier og friluftsområder.

Et naturvernutvalg ble opprettet i 1960 som svar på BKKs planer om utbygging i Modalen. I 1971 ble «Aksjon Stølsheimen» etablert. Selv om deler av vassdraget ble bygget ut, ble Solrenningvatnet og Halsetvatnet bevart. Kampen kulminerte i opprettelsen av Stølsheimen landskapsvernområde i 1990 – etter 30 års arbeid.

Fra 1970-tallet ble naturvern en mer integrert del av Turlagets identitet. Miljø- og naturspørsmål ble satt på dagsorden i årsmeldinger og styresaker, og Turlaget deltok aktivt i høringsprosesser om arealbruk. Dette var også en tid da friluftslivet ble sett som en motvekt til økende press på naturen gjennom utbygging av hytter, veier og kraftverk.

1970–1990: Friluftsliv for alle

Ved overgangen til 1970-årene gikk Bergen Turlag inn i en av sine store ekspansjonsperioder. Medlemstallet ble fordoblet, og den store medlemstilslutningen kan nok også henge sammen med at kampen for vern om Stølsheimen var på sitt hardeste nettopp i 1970-årene.

Laget fikk flere nye hytter, og det ble stadig flere deltakere på fellesturer og kurs. Det ble raskt lange køer utenfor turlagskontoret ved påmeldingsstart på de ulike fellesturene. Styre og administrasjon arbeidet godt sammen, samtidig som servicen på Turlagskontoret stadig ble forbedret. I det hele tatt ble Turlaget en mer effektiv og profesjonell organisasjon i løpet av tiåret. I 1970 ble årboken erstattet med medlemsmagasinet Sti og Varde for å unngå merverdiavgift på bøker.

Et tilbud til flere og flere

Utover 1970-tallet ble tilbudet utvidet for å inkludere flere grupper. Fra midten av 70-tallet ble det arrangert seniorturer, og Turlaget samarbeidet med Norsk Blindeforbund om turer for blinde og svaksynte. I 1977 ble Hordarennet arrangert for første gang, tilrettelagt for funksjonshemmede.

Samme år hadde Turlaget 10 000 medlemmer og drev 20 hytter. I en slik situasjon var det bare å legge forholdene til rette og yte den nødvendige service til en stadig større og mer variert medlemsmasse. Da ble det selvfølgelig også et spørsmål om Turlaget kunne klare seg med en så liten administrasjon som det hadde. I hele perioden fra 1947 til 1970 hadde Turlaget bare én fast ansatt. I 1980 hadde Turlaget fem ansatte.

 

1980-tallet: Stagnasjon og tillitskrise

Tidlig på 1980-tallet var preget av stagnasjon. Medlemsveksten flatet ut, og interne problemer oppstod i administrasjon og styre. Harde prioriteringer og overbelastning førte til sykefravær. Turlaget tok på seg for mange oppgaver, blant annet som forretningsfører for Ulriksbanen.

Vedlikeholdet av hyttene ble forsømt. Økt konkurranse, privat hyttebygging og større valgfrihet ble trukket frem som årsaker.

Turlaget måtte ta innover seg at de nå beveget seg inn i informasjonssamfunnet, der media spiller en viktig rolle. Annonsering for turer og kurs økte sterkt, og i tillegg brukte Turlaget nærradioen aktivt for å markedsføre sine tilbud. Turlaget gav også ut flere turhåndbøker og brosjyrer om fjellvett som ble spredt i store opplag. På denne måten er det ikke noen tvil om at organisasjonen på en helt annen måte enn før ble synlig i bybildet. Tilbudene ble etter hvert stadig mer varierte, og Turlaget ble flinkere til å tilrettelegge aktiviteter for de ulike gruppene. Kontakten med medlemmene ble forbedret. Sti og Varde utviklet seg etter hvert til et kvalitetsprodukt, både teknisk og innholdsmessig.

Organisasjonen ble stadig mer profesjonell utover 80-tallet, ledet i det daglige av en administrasjon som i løpet av perioden økte fra én fast ansatt til fem, deriblant en sivilarbeidsplass, noe som ble tilbudt i 20 år. Imidlertid var det fremdeles en rekke uavklarte spørsmål nettopp når det gjaldt administrasjonen, dens arbeidsoppgaver, forholdet mellom styre og administrasjon osv. Det skulle bli en utfordring å løse disse spørsmålene i årene som fulgte.

I 1984 startet Turlaget leirskole på Jonshøgdi på Kvamskogen. I tillegg drev Turlaget sommerleirer for barn på denne hytten og skiskoler på vinteren. Året etter ble Pensjonistgruppen dannet, som fra starten av ble et meget populært tilbud med ukentlige turer for seniorer.

I 1988 ble DNT-U etablert som nasjonal sammenslutning. Fjellvettkurs og sikkerhetsopplæring sommer og vinter fikk økt fokus. Takket være faste sponsorer og statsstøtte (tippemidler) kunne Turlaget finansiere dette viktige arbeidet.

1990–2005: Etableringen av lokallag

Utfordringene på 80-tallet ble lagt bak, og i 1992 flyttet Turlaget inn i egne lokaler i Marken – Friluftslivets Hus. Barnas Turlag ble dannet i 1994, med fokus på uorganisert lek og naturglede uten konkurranse.

Samtidig kom flere lokallag til, blant annet Odda Turgruppe (1982), Os Turlag (1987) og Ullensvang Turlag (1988). I løpet av det neste tiåret ble det etablert lokallag i Nordhordland, Kvam og Stord/Fitjar, mens de to lokallagene Odda og Ullensvang gikk sammen til ett i 2001. Etter hvert ble barne- og ungdomsavdelinger vanlige i de ulike lokallagene.

Etableringen av lokallag i distriktene var viktig av flere grunner. For det første kom mange nye mennesker inn i Turlaget og dermed inn i DNT-systemet, med de rettigheter som medlemskap gav. For det andre ble turmulighetene sterkt utvidet ved at lokallagene i hovedsak brukte nærmiljøet som arena for sin turvirksomhet. For det tredje betydde det at Turlaget økte sin kompetanse ved at mange turfolk med bred erfaring kom inn i bevegelsen. Lokallagene har også en nærere kontakt med lokale grunneiere i fjellene.

Kjernevirksomheten forble den samme: turer, varding, hyttedrift, sikkerhetsarbeid og turtips. Antallet fellesturer økte, men vinterturer og vinterbesøk til hyttene gikk noe ned – blant annet på grunn av privat hyttebygging og økt alpinfokus.

Skavlabu og Kalvedalen ble bygget i henholdsvis 1998 og 2001. Mange eksisterende hytter ble også oppgradert.

I 1988 ble DNT reorganisert til landsforening gjennom sammenslåing med Norske Turistforeningers Forbund; direkte medlemskap hos DNT sentralt ble avskaffet til fordel for lokalforeninger. Etter omorganiseringen fra 1988 ble de «direkte medlemmene» i DNT sentralt overført til nærmeste medlemsforening; mange av disse ble medlemmer i Oslo og Omegn Turistforening (senere DNT Oslo og Omegn). I 1998 ble DNT gjort om til et forbund uten direkte individuelle medlemmer og uten direkte drift av hytter og rutenett fra sentralforeningen.

Kjempet for å ta vare på Byfjellene
Det tradisjonelle naturvernarbeidet i foreningen endret karakter i 1990-årene. Fremdeles engasjerte foreningen seg, gjennom naturvernutvalget, mot kraftutbygging og for vern av uberørt natur, men samtidig ble oppmerksomheten i stigende grad rettet inn mot andre miljøspørsmål som forurensning, boligbygging i naturen og motorisert ferdsel.

Det ble sterkere enn noen sinne satt fokus på bruken av nærområdene. Fra Turlagets side gjaldt dette i særlig grad bruken av Byfjellene, som var sterkt truet av bebyggelse og forurensning. I en lang rekke kampanjer satte Turlaget, ofte i samarbeid med andre organisasjoner, søkelyset på de sårbare nærområdene. Det er ikke å overdrive å si at Turlaget virkelig ble den viktigste pådriveren for bevaring og fornuftig og sikker bruk av Byfjellene som den ressursen dette området er for bergensere og andre, og Turlaget tok det som en stor seier at en forvaltningsplan for Byfjellene endelig ble vedtatt av Bergen kommune i 2000.

En profesjonalisert drift
Bergen Turlag står nå frem som en profesjonell og effektiv organisasjon med et bredt spekter av tilbud innenfor friluftslivet. Tilbudene retter seg mot alle grupper – barn, ungdom, voksne og eldre – og de omfatter svært mange aktiviteter året rundt.

Når Turlaget fremstår på en slik profesjonell måte, henger det blant annet sammen med at det i løpet av de siste tiårene er bygget opp mye kompetanse i organisasjonen, både i de styrende organer og i administrasjonen. De åtte ansatte i Turlaget per 2005 har nå definerte arbeidsoppgaver med fornuftige rutiner for rapportering og tilbakemelding.

Drivkrefter bak medlemsveksten

I etterkrigsårene svingte medlemstallet i Turlaget mellom 4 000 og 5 000. Så skjedde det noe. I 1978 passerte medlemstallet 11 000 – en dobling på ti år. Økt velstand og mer fritid blant folk var én drivkraft bak veksten. I tillegg kom den økte interessen for naturvern. Dette engasjementet ser vi i de mange aksjonene mot vannkraftutbygging fra 1960-tallet og utover.

Forandringer skjedde også i Turlaget selv. Fra 1970-tallet ble det mer profesjonelt og søkte seg mot nye grupper. Ikke bare de erfarne og fjellvante; Turlaget ønsket å være en friluftsorganisasjon for alle. Tilbudene skulle favne bredt – fra fjellvante hytte-til-hytte-vandrere til pensjonister på ettermiddagstur, fra ungdom som overnattet i snøhuler og vandret på breer, til barn på skikurs og til våre nye landsmenn.

Veksten det siste tiåret må ses i sammenheng med at det er etablert et større tilbud i folks nærmiljøer. Byfjellstrimmen, flere lokallag, nye turløyper og gapahuker har resultert i nye deltakere og flere medlemmer. Det er også blitt satset mer på markedsføring av Turlagets tilbud.

 

2006–2015: Vekst og navneskifte

Byfjellstrimmen ble etablert i 2008, og flere målgrupper ble inkludert. Aktiv til 100 tilbød langsomme turer, og prosjektet Aktiv: Alle (2009–2010) rettet seg mot innvandrere, personer med funksjonsnedsettelser og mennesker innen psykisk helsevern.

I 2010 ble resten av Friluftslivets Hus i Marken kjøpt av Bergen Turlag.

Bergsdalen og Kvammafjella ble utviklet som turområder. Vending åpnet i 2007 og Gullhorgabu i 2014. Samme år ble besøksrekord satt med over 20 000 gjester. Antall lokallag vokste fra seks i 2006 til fjorten ti år senere. Lokallagene arrangerer egne aktiviteter og er juridisk selvstendige. I 2015 hadde Turlaget 27 212 medlemmer.

Sosiale medier og nettsider ble etter hvert viktigere og viktigere kanaler, med Facebook som hovedplattform for sosiale medier.

Omkampen for naturen

Presset på naturen økte med satsing på vannkraft, vindkraft, hyttebygging og veiutbygging. Turlaget svarte med å styrke naturvernarbeidet. I 2011 ble DNT Vest etablert som en allianse av seks DNT-foreninger i vest. Denne gruppen ble også viktig nasjonalt.

I 2013 skiftet Bergen Turlag navn til Bergen og Hordaland Turlag. Turlaget var mer enn Bergen, og det var viktig at lokallagenes rolle ble synliggjort i navnet.

Samme år ble det ansatt en naturvernansvarlig i 100 % stilling. Turlaget kjempet mot Sima–Samnanger kraftlinjen – «monstermastene» – men tapte. Det samme skjedde i kampen mot vindkraft på Fitjar. Men flere kamper er også vunnet. I 2005 ble Folgefonna nasjonalpark opprettet, og Mosdalsvatn i Odda ble reddet fra kraftutbygging i 2007.

Bergen og Hordaland Turlag: 2015–2024

Fra 2015 til 2024 har Bergen og Hordaland Turlag utviklet seg til å bli en av de mest sentrale friluftslivsorganisasjonene i landet, med en stadig bredere medlemsbase og et mangfoldig aktivitetstilbud. I 2015 passerte organisasjonen 27 000 medlemmer, og innen 2024 hadde tallet vokst til over 31 000. Veksten ble båret frem av en enorm frivillig innsats. Bare i 2024 ble det registrert mer enn 122 000 timer frivillig arbeid, tilsvarende over 70 årsverk, fordelt på sytten selvstendige lokallag. Denne kombinasjonen av medlemsvekst og frivillig kraft gjorde det mulig å tilby over 2 500 turer og kurs årlig, samtidig som Turlaget forvaltet et stort nettverk av hytter og stier over hele regionen. Et nytt tiltak ble vedtatt med virkning fra 2016: en ordning med familiemedlemskap.

I løpet av tiåret ble det gjennomført viktige løft for infrastrukturen. Et av de mest markante prosjektene var moderniseringen av Breidablik i Kvam, som i 2019 ble gjenåpnet med nye bygg tilpasset turlagsbruk. Med 27 hytter i porteføljen, og med stadig oppgradering og vedlikehold, fortsatte Turlaget å gi folk tilgang til fjellopplevelser på en trygg og tilrettelagt måte. I tillegg ble organisasjonen mer digital. I 2023 ble det lansert en ny nettside og et nytt aktivitetssystem, som gjorde det enklere for medlemmene å bestille hytter, melde seg på turer og finne informasjon.

Aktiviteten bar også preg av store og tradisjonsrike arrangementer. 7-fjellsturen forble signaturarrangementet, men i 2020 måtte den for første gang siden 1948 avlyses på grunn av koronapandemien. Pandemien førte til et midlertidig opphold i mye av den organiserte virksomheten, men Turlaget fant løsninger med tilpassede aktiviteter og kunne snart vende tilbake til et normalt aktivitetsnivå. Allerede året etter var 7-fjellsturen tilbake, og i de påfølgende årene samlet den igjen tusenvis av deltakere til vandring over Bergens syv fjell.

Tiåret ble også preget av en sterkere rolle i natur- og friluftspolitikken. Bergen og Hordaland Turlag var en tydelig stemme i regionale og nasjonale spørsmål, både gjennom egne innspill til stortingsmeldinger om klima og naturmangfold og som en aktiv deltaker i Forum for natur og friluftsliv. I møte med press fra utbygging, vindkraft og motorisert ferdsel fortsatte Turlaget å løfte frem naturvern som en kjerneoppgave, parallelt med å gi flest mulig mennesker gode naturopplevelser. Det var særlig lange og harde kamper for å bevare Stølsheimen fri for vindkraftutbygging. Turlaget arrangerte en rekke demonstrasjoner, og sammen med Naturvernforbundet og lokalfolk kunne man feire seieren for naturen da flertallet av innbyggerne i Modalen stemte mot en vindturbinpark i Modalsfjellene.

Samlet sett ble årene mellom 2015 og 2024 et tiår der Bergen og Hordaland Turlag styrket sin posisjon som en folkebevegelse for friluftsliv. Med flere medlemmer, sterkere organisasjon, et oppgradert hyttetilbud og tydelig samfunnsstemme gikk Turlaget ut av perioden som en organisasjon med både bredde, vitalitet og stor betydning for friluftslivet på Vestlandet.

Kilde: Vilt, vått og vakkert, bind 1 og bind 2