På fellestur for første gang

Er jeg i god nok form?

– Velkommen til denne bre- og geologituren på Finse, sier turleder og geolog Thorbjørn Kaland. Ved siden av ham står medturleder Jørund Raukleiv Strømsøe og tolv andre turdeltagere. 

– I løpet av helgen skal dere få lære masse geologi, om hvordan landskapet har utviklet seg gjennom millioner av år, og vi skal få oppleve Blåisen, sier Strømsøe, og peker på brearmen som år for år smelter tilbake. 

– Jeg gleder meg til å høre på to geologi-nerder som forklarer masse ting jeg ikke forstår, sier Otgontulga. – Kanskje blir jeg litt klokere, men det jeg er mest spent på, er om formen min er god nok. «Man må være i god form», stod det i turbeskrivelsen, men hva innebærer dét? «I god form» er jo et så vidt begrep.  

Men likevel tok den 42-årige småbarnsmoren sjansen og meldte seg på som deltager på fellesturen i regi av DNT Høyfjell Bergen. 

Redd alle er sånne fjellfolk 

– Kom igjen, nå går vi, sier turleder Kaland og snurper igjen den blå, hjemmesydde anorakken. Han har ikke gått mange meterne før han plutselig stopper opp. 

– Se der! Kvartsganger. Vet dere hva dét er? spør Kaland. 

Deltagerne ser ned på det grå svaberget og oppdager lange, hvite årer som strekker seg bortover. 

– Kvarts smelter ganske raskt, og da skvises den opp gjennom sprekker i fjellet og stivner. Vi kan se kvartsganger over hele landet når vi går på tur i fjellet. Kvartsen er hardere og mer resistent enn resten av gneisen, derfor forvitrer kvartsen i mindre grad enn gneisen. På den måten kan vi geologer regne oss tilbake og angi omtrent hvor mye fjellet har forvitret siden isen forsvant for 10.000 år siden, forklarer Kaland. 

Otgontulga fisker frem smarttelefonen sin og knipser noen bilder. Hun er opprinnelig fra Mongolia, og etter 10 år i Ungarn valgte hun og samboeren hennes å flytte til Bergen og stifte familie. Hun liker veldig godt å gå i fjellet og har en far som var geolog. Det inspirerte henne til å bli med på turen, men kommer hun til å forstå alt som blir sagt?  

– Jeg er litt redd for at alle er sånne fjellfolk. At jeg ikke forstår hva de snakker om, for de har vært der og der og der, og gjort ting jeg ikke aner hva er, sier Otgontulga.  

Vil ikke være en sinke i gruppen 

Turleder Strømsøe tror at grunnen til at noen vegrer seg for å melde seg på en turlagstur, er at man er usikker på hvordan det er å være med på en fellestur.  

– Mange er redd for å være en sinke i gruppen, at de ikke klarer å holde følge med resten. Ingen vil jo være det svakeste leddet i en kjede, sier han. 

Som turleder prøver han å lage en god turbeskrivelse som sier litt om hvilken tur det er og hva man kan forvente.  

– I morges hadde vi også et såkalt ferdaråd. Da fortalte vi litt om turen vi har foran oss i dag, og om tempoet vi vil holde. Vi kommer ikke til å gå ifra noen, forsikrer Strømsøe. 

– Det må være troll! 

Turen går videre fra Finsehytten mot Hardangerjøkulen på 1 milliard år gammelt grunnfjell. Kaland forklarer at det er Finsegranitten som ligger nederst, over der ligger fyllitt fra gammel havbunn, og så er det skyvedekket på toppen. Turfølget passerer flere store kampesteiner på vei mot Blåisen.  

– Hvordan tror dere denne er kommet hit? spør Jørund og peker på en svær kampestein som balanserer på svaberget. 

– Det mååå være troll! sier Tom, en av turdeltagerne.

– Haha, det er jo én teori, det. Har dere noen andre forslag? 

– Den har kommet hit med isbreene, sier Otgontulga. 

– Helt riktig, sier Jørund. 

Snart prater Otgontulga med flere av de andre turdeltagerne. Latteren sitter løst. 

– De er visst helt vanlige folk som snakker om helt vanlige ting, smiler hun. 

– Se der! roper Kaland til gruppen. Alle stopper. 

– Kan dere se eskeren? 

Er det den svære grushaugen han mener? Deltagerne er i villrede. 

– Under en isbre er det alltid elveløp, og når isen smelter, ligger det tilbake en rygg av grus og løsmasser fra det som har vært en elv under breen. Det kalles en esker, forklarer Thorbjørn fornøyd og strammer de 30 år gamle, hjemmesydde gamasjene sine. Det er snart tid for brevandring. 

Nye vennskap skapes 

Otgontulga har aldri vært på bre før. Hun får hjelp til å ta på seg breutstyret, og med hjelm og isøks er hun snart klar for å gå på Blåisen. 

– Jeg håper jeg ikke faller ned i bresprekken, sier hun. 

Turlaget deles opp i to grupper, og snart er hele gjengen på brearmen. 

– De som tråkket på tauet, skylder meg en øl! roper Kaland til taulaget bak seg.

– Vi må ta vare på tauet, for livet vårt henger i det hvis det skjer en ulykke.  

Alle passer på å unngå å tråkke på tauet. 

– Jeg har ikke fått en øl hittil, ler Kaland. 

Otgontulga har fullt fokus på skrittene sine. Hun vil ikke snuble. 

– Dette er intenst! Vi er bundet sammen i et langt taulag og er helt avhengig av hverandre. Hvis noen blir usikre, for eksempel når man skal tråkke over sprekker, må vi samarbeide. Det er fint å være en del av et taulag, sier Otgontulga. 
Turleder Strømsøe har flere ganger hørt om folk som har funnet seg turvenner gjennom å delta på en fellestur.  

– Man blir jo godt kjent på en turlagstur. Det er mange oppgaver som må gjøres, eksempelvis å lage middag, hente vann og ta oppvasken. Da går praten løst, og det er fantastisk fint. Det er kjekt å høre at folk tar kontakt med hverandre etter turen for å gå flere turer sammen i privat regi, sier han. 

Vel tilbake på Finsehytten venter tre retters middag. Våte klær henges til tørk, for i morgen venter en ny utflukt. Otgontulga slenger seg ned i sofaen. Beina er passe møre etter dagens innsats. 

Forsteinet sandstrand på fjellet 

Etter et friskt morgenbad i Finsevatn er turleder Kaland klar for en tidsreise tilbake millioner av år. 

– Oppe ved Jomfrunuten finner vi en gammel havstrand som er 400 millioner år gammel. Stranden er nå forsteinet, men vi kan fortsatt se spor etter bølgene i steinen der, sier Thorbjørn under ferdarådet. 

Ikke lenge etterpå trasker turfølget oppover lien. Rundt kan man se bergarten fyllitt, som er gammelt mudder og leire som har ligget på havbunnen og senere blitt forsteinet. Fyllitten er mørk, nesten svart. Den ligger lagdelt og foldet i fjellet. Innimellom de mørke finnes lyse, hvit striper. Dette er kalk fra skalldyr som levde på havbunnen. 

– Jeg visste ikke at fjelltopper kunne være gamle havbunner! sier Otgontulga. 
Snart er de oppe ved den gamle stranden ved Jomfrunuten. Det knipses og dokumenteres som om deltagerne var forskere med hvit frakk. 

– Søren òg. Jeg har en kollega som egentlig ville være med på denne turen, men hun turde ikke melde seg på, for hun var redd tempoet var for høyt. Det er synd, for dette går jo helt fint! sier Otgontulga.  

Strømsøe forteller at det er veldig få turer som er for krevende for deltakerne.  

– Da må du opp i fjellsportgruppen. De går tøffere turer. En vanlig fellestur med DNT Høyfjell Bergen klarer de aller, aller fleste, sier han. 

Hvis noen er usikre på om formen er god nok, anbefaler han å stikke innom Tursenteret i Marken. 

– Der kan de veldig mye. Turveilederne der kan fortelle om turer, hva som trengs av utstyr og hva man kan forvente av en fellestur, sier Strømsøe. 

Det er lunsjtid, og gruppen finner ly i en skrent av gammel havbunn. Det blir fortalt noen røverhistorier fra tidligere turer, og sjelden smaker brunost så godt som i fjellet. 

– Alle er veldig hyggelige. Jeg tenkte ikke på at jeg opprinnelig er fra Mongolia og at de andre er norske. Man blir raskt godt kjent når vi spiser sammen og er på tur sammen. Jeg skulle ønske at kollegaen min tok kontakt med turlederne før turen for å få vite litt mer om hva det går i. Da tror jeg hun hadde blitt med. Man må våge å bli med! smiler Otgontulga. 

Nå frister nye eventyr. 

– Jeg har veldig lyst til å bli med på en fellestur på ski, så i vinter skal jeg trene meg opp til det. Den sosiale delen trenger jeg ikke å bekymre meg for. Nå vet jeg at dét går fint, det er mer det tekniske med å stå på ski jeg må jobbe med, avslutter Otgontulga.