Krefter på tur-Elisabeth: – Fjellet gjør meg levende

Denne teksten ble først publisert i Bergensavisen. 

Skrevet av Elisabeth Thomassen, turleder for vårt turtilbud for kreftpasienter og -overlevende: Krefter på tur.

I 2019 ble jeg syk. Metastatisk brystkreft med spredning til lever. Prognosene er normalt et år.

Da jeg fikk beskjeden, var det ikke dødsdommen som traff meg hardest. Det var tanken på å miste fjellene mine. Å miste stillheten, utsynet, friheten. Jeg klarte knapt å gå til postkassen.

Jeg kjente på et ord vi sjelden bruker høyt: livssorg. Sorgen over alt som ble borte før det egentlig var borte.

Vi kreftpasienter trenger mer enn medisiner – vi trenger mestring. Du får ikke bare kreft i kroppen, den sprer seg ut i hele livet. Den forsyner seg grådig og du står igjen i ruinene i en kropp du ikke kjenner og et liv du ikke styrer selv.

Likevel, dagen etter siste cellegift i desember det året, satt jeg på toppen av Løvstakken. Utslitt. Gråtende. Og dypt lykkelig. Jeg var tilbake.

Fjellene holder meg oppe

Det ble starten på mitt viktigste eventyr: å finne styrke, mening og livsvilje i naturen, selv mens kroppen kjemper for livet.

Siden den dagen i 2019 har fjellene holdt meg oppe gjennom år med tøffe cellegiftbehandlinger, usikkerhet og manglende kontroll i eget liv. Jeg har gått Norge på tvers, vandret i Stølsheimen, Bergsdalen og Jotunheimen, og funnet tilbake til en identitet som sykdommen forsøkte å rive fra meg.

Mitt møte med Bergen og Hordaland Turlag i 2021 ble et vendepunkt. På en fellestur fra Finse til Aurlandsdalen møtte jeg Linn. Vi delte samme erfaring: naturen kan være en vei tilbake til livet.

Så vi startet Krefter på tur – et turgruppe for mennesker som har vært rammet av kreft eller lever med kreft, fordi ingen skal måtte gå den veien alene. Poenget er ikke prestasjon, men fellesskap. Ikke trening, men mestring. Ikke flukt, men pusterom.

I naturen glemmer jeg kreften

I dag, mens sykehuset styrer hverdagen min med cellegiftkurer og innleggelser, vet jeg at fjellene fortsatt er min viktigste behandling. Naturen tar angsten min. Den fyller gnisten min. Den gir styrke der medisinen bare etterlater slitenhet.

Kreftbehandling er brutalt. Cellegiften herjer. Livet krymper inn til romnumre, blodprøver og ventetid. Men for meg skjer det noe når jeg kommer meg ut.

Jeg ser soppen som klamrer seg til bjørken. Jeg legger merke til furunåler og mose. Jeg løfter blikket og ser blåner, isbreer og hav. Der – midt i stillheten – glemmer jeg kreften. Jeg er bare menneske. Jeg lever.

Og det er derfor jeg insisterer på å være turleder. På å ta med andre som har mistet troen på kroppen sin. På å vise at mestring ikke handler om toppunkter, men om å sette én fot foran den andre.

Fellesskap i et ensomt landskap

For to uker siden skulle jeg være turleder på Fløyen. 46 deltakere sto klare. Jeg hadde gledet meg til å fortelle historien bak tilbudet. Men i stedet ble jeg innlagt på sykehuset med infeksjon etter cellegiften.

Likevel smiler jeg. For fjellene venter, og gruppen vår går videre, selv når jeg ikke kan. Vi har mange fantastiske frivillige turledere som står klare.

Naturen kan ikke helbrede kreft, men den kan helbrede opplevelsen av å være syk. Den gir fellesskap i det som ellers er et ensomt landskap.

Det er seks og et halv år siden legene sa at prognosen min var dårlig. Jeg lever fortsatt. Jeg drømmer fortsatt. Jeg planlegger nye stier. Nye eventyr. Ny glede.

Hver gang jeg er på fjellet, kjenner jeg at jeg ikke er definert av diagnosen, men av bevegelsen. Ett steg av gangen. Ett pust av gangen.

Jeg håper helsevesenet våger å tenke større om hva rehabilitering kan være. At natur, fellesskap og mestring får den plassen det fortjener. For vi som lever med kreft, trenger mer enn medisiner. Vi trenger å kjenne oss levende.

Fjellene har gitt meg livet tilbake. Min jobb nå er å gi det videre.