Slik er det å gå 7-fjellsturen – fjell for fjell

Starten – optimisme 

06.40 – Jeg hopper på bussen som går fra Allehelgens gate ved Marken og ut til Gravdal i Loddefjord, startpunktet for 7-fjellsturen. Bussen er smekkfull, folk smiler og vi hilser på hverandre, selv om ingen kjenner hverandre fra før. Vi er jo der i samme ærend, og det skaper et fellesskap. Jeg føler meg litt stolt allerede.

06:50 - Vi går av bussen og mot startområdet. Flere tar selfie foran banneret som viser hele 7-fjellsruten. Noen går på toalettene som er satt frem. Frivillige fra Turlaget ønsker god tur og bam! – der er jeg i gang! 

Jeg går sammen med noen DNT-venner fra Oslo, og stemningen oppover den asfalterte veien mot Kvarven er på topp. Vi åpner kanskje litt for hardt, for i starten gjelder det å ta det med ro, la kroppen finne en god takt og bli varm. Det er jo tross alt en lang dag i vente, og det er ikke bra med melkesyre i første oppoverbakke. Vi tuller og tøyser på vei oppover svingene og tror at denne turen kommer til å gå som en lek! 

Det skal senere vise seg at det ikke helt stemmer. 

07.44 – Ved Skåleviksvatnet går et tjuetalls ungdommer fra Marinen foran meg. Flere av dem har store sekker. 
– Vi bruker turen som trening til opptak til Sjøkrigsskolen, forteller en av rekruttene. Traséen opp mot Lyderhorn er blant favorittene mine i Bergen, fordi den gir så fin utsikt mot vest, mot havet. Man går på en rygg opp mot toppen. 

I fint driv

08.24 – Jeg står på toppen av Lyderhorn. Utsikten herfra er nydelig, men akkurat denne dagen er det tett tåke, så jeg ser ikke mye av byen jeg er så glad i. Jeg sjekker inn på telefonen med UT-appen. Klomser litt med å finne toppen jeg må registrere meg på, men får litt guiding fra en av Turlagets klippevakter, og så er saken i boks. 

Vi tar ikke lange pausen, for vi er i siget nå, så da er det bare å mate på videre. Ned fra Lyderhorn er det glatt, og vi er rene linedanserne der vi føter oss fra stein til stein og unngår glatte røtter og gjørme. 

Jeg går bak en gjeng fra Kvinnherad. 
– Jeg har ikke fått dotter i ørene ennå, du vet. I Kvinnherad er vi vant med 1000 meter høye fjell, ikke slike bergdotter som dette, sier en av dem. 
Vi ler godt. Herlig med god stemning i løypen! 

09.23 – Vi er kommet ned fra Lyderhorn og passerer Røde Kors, som har satt opp en stasjon ved foten av fjellet. En kjapp prat avslører ingen store skader, kun noen skrubbsår og noen folk med gnagsår. Sånt hører vel med, tenker jeg og fortsetter. 

Så venter det som for min del er det kjedeligste strekket på hele turen: fra bunnen av Lyderhorn, på fortau langs Sotraveien og til stistart mot Damsgårdsfjellet. Fortsatt frisk i beina går det radig oppover mot toppen, men det er faktisk en god kneik før man kommer helt opp på Damsgårdsfjellet, så pulsen stiger betraktelig.

På Damsgårdsfjellet står det frivillige og heier på oss. Ingen lang pause her, men sulten har meldt seg, så vi hiver innpå en skive og noen skillingsboller som fruen hadde laget, og som jeg stjal fra frysen hjemme. 

Snart halvveis – begynner å kjenne det 

11.29 – Det er kø på vei ned fra Damsgårdsfjellet, helt på slutten der stien smalner inn. Noen blir utålmodige og prøver faktisk å snike litt, noe flere irriterer seg over. Kan vi ikke bare holde oss i køen alle sammen uten å ha det så travelt? 
Vel nede har noen snille naboer lagt ut rennende vann, og vi fyller opp vannflaskene. Fortsatt er beina ganske gode, om enn ikke så pigge som helt i starten. Ingen tør å klage helt ennå. 

11.42 – Nå er det en ny asfaltetappe bort til Melkeplassen og opp gjennom byggefeltet. Stien oppover mot Løvstakken er ganske steil i starten, så her gjelder det å finne krabbegiret og ikke gå for hurtig. Men etter hvert flater stien litt ut, før den går over på en kam som du følger helt til toppen. 

Bare litt kjipt at det er så tåkete. Jeg har ingen utsikt verken mot øst eller vest, men det plager tydeligvis ikke barna som kommer trampende bak meg sammen med to mødre. I full fart flyr de oppover, og barna er vel ikke mer enn rundt 10 år. 
– Dette er sykt gøy! Ikke bry deg om at det er langt, sier den ene. 
– Bare tenk at det er én meter igjen, tipser han. 
Imponerende innsats, tenker jeg, og lover meg selv at det skal minst tre fjell til før jeg tør å klage på noe som helst! 

12.45 – Jo-hooo! Vi er på toppen av Løvstakken! Jeg tar bilder og intervjuer noen spanjoler som studerer i Grimstad og har kommet til Bergen for å gå 7-fjellsturen. Peacetegn, fotball-T-skjorter og våte i luggen, men med brede smil. Utrolig kult at det kommer så mange folk fra ulike steder for å gå 7-fjellsturen. 

Så oppdager jeg en person som sitter på bakken og holder seg på foten. Han har falt og muligens brukket beinet. Redningssentralen er kontaktet, men været er for dårlig til at et helikopter kan lande. Ikke mer enn en halvtime senere ser jeg Røde Kors i full fart på vei opp mot Løvstakken, hvor mannen er. Med seg har de ryggsekker med varme pledd, førstehjelpsutstyr og en båre. Heia Røde Kors! For noen tøffinger. Utrolig bra at vi har slike som kan komme når hjelpen trengs langt fra folk. 

Ned Løvstakken er det glatt på mange partier, og det er ikke langt unna at jeg selv får en skikkelig trynings, men jeg klarer å redde meg inn i siste sekund. Noen sklir, noen faller, og jeg blir igjen minnet på viktigheten av å ta det rolig i nedoverbakkene. 

Midten – det er nå kjøret starter 

14.26 – Siste del ned Løvstakken går fint. Vi finner videre ruten mellom lavblokkene på Danmarksplass, går gjennom undergangstunnelen og ankommer Årstad, det offisielle startpunktet for 4-fjellsturen. Kverneland Bil deler ut buff til alle som vil ha. 

Nå kjenner jeg det godt i beina og setter meg ned på betongtrappen. Får i meg litt saft og frukt. Én ting er å gå opp Ulriken, noe helt annet er det å gå ned. Det er enda tyngre. Men ok, det nytter ikke å sitte her og daffe, tenker jeg. Her må man  komme seg på beina før de stivner helt. 

Vi går forbi Haukeland universitetssjukehus, mot Ulriksbanen og opp den skambratte bakken til Montana, og se! – der selger en ung gründer iskald Cola langs traséen. Perfekt timing for litt energi, og han der unge kremmeren kommer til å nå langt i livet, tenker jeg, før jeg lepjer i meg colaen og fortsetter bort den lange grusveien på Johan Blytts vei. 

15.16 – Jeg kjenner det nå. Beina er vonde, og jeg prater mindre enn jeg gjorde på vei opp mot Lyderhorn. Bakkene opp mot Ulriken er utilgivelig bratte, og jeg kjenner at jeg går inn i meg selv. Kall det en mental knekk. Jeg er på autopilot, bare går. Vil opp, vil bli ferdig med disse uendelige bakkene. 

Det er ingen champagnefølelse å gå opp Korketrekkeren. Men se! Er det ikke Ulriksmasten jeg skimter? Joda, og der er klippepost nummer fire. Noen av deltakerne har satt seg på våte steiner ved klippeposten og ser helt kjørt ut. Andre labber videre i godt driv. Hva er de laget av? Det er tett tåke og vind.

 16.39 – Fremme på Ulriken fyrer DNT-gjengen jeg går med opp primusen. 
– Vi har tatt med oss Real Turmat, sier de. 
For noen friskuser! At de gidder det i dette været. Jeg sniker meg heller unna og går inn på Ulriken kafé. Haha, der kjøper jeg en digg pølse med dirty fries og har aldri vært lykkeligere! Joda, jeg tror jeg kan klare et par fjell til, nå som energien er kommet tilbake! 

17.05 – Nedoverbakker er ikke lette å gå i. Beina verker, men heldigvis får jeg låne noen gåstaver av DNT-kollega Maren. Det redder meg! Jeg tror jaggu meg ikke jeg hadde klart å gå ned disse trappene uten dem. 
– Bare gi beskjed om du vil ha dem tilbake, sier jeg, men hun sier det går helt fint. 
Så herlig! 

Vel nede fra Ulriken er det flere som skifter skotøy. Mange har med seg et ekstra par joggesko som de fisker frem fra sekken, og det er smart. Det sparer føttene for masse bryderi og vondter. 

17:47 - Fra nedre stasjon på Ulriksbanen til Svartediket er på asfalt. Deretter kommer en ny oppoverbakke, og du verden så bratt den er. Dette er kanskje den mest undervurderte delen av 7-fjellsturen: hårnålssvingene fra Svartediket og opp mot Fløyen. Sving etter sving etter sving, bratt oppover hele tiden. 
Det går sakte, men fremover, og etter et utsiktsstopp med kun tåkedotter stiger stemningen igjen når vi ankommer Fløyen! Ikke så rart, for der deles det ut herlige skillingsboller! 

Mot slutten – på ren viljestyrke 

19.17 – Ny transportetappe venter. Strekket fra Fløyen langs skogsveien og opp mot Brushytten er fint å gå, om enn noe monotont. Og det er nå det begynner å dra seg til for alvor. 

Jeg kunne jo tatt Fløibanen ned til sentrum og gått innom McDonald’s, men nei, den fristelsen falt jeg ikke for – heldigvis. Nå er det bare å bite tennene sammen og gå videre – på ren vilje! 

Fra Brushytten går det opp den lange, slake bakken mot Store Tindevatn. Stemningen stiger når jeg ser Platou Sport sitt telt der og smilende butikkmedarbeidere som deler ut nydelig saft! 

19.53 – I boken «Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv» skriver bergensforfatter Tomas Espedal varmt om gleden ved å gå, men det er ikke mye glede å spore hos meg akkurat nå. Det føles mer vilt tungt enn poetisk, iallfall! 
Bare hold ut, tenker jeg. Fortsett å gå. Men når det gjør vondt i beina, det verker i ryggen og hodet sier nei, hører jeg heiarop i det fjerne. Det er gjengen fra Fana Sparebank som jubler og hoier på alle deltakerne som passerer. Applaus og herlig sjokolade deles ut, og det gir skikkelig energi! 

Det er ikke langt bort til klippestasjonen på Rundemanen. Der treffer jeg frivillige fra Turlaget, også de med oppmuntrende ord, og så bærer det videre nedover mot Sandviksfjellet. Men stien består av gjørme og en del steiner der den bukter seg nedover, så det tar sin tid å gå ned fra Rundemanen. 

20.47 – Vi ankommer siste klippestasjon ved Storevatnet på Sandviksfjellet. Nå er det ikke langt igjen. Siste etappe går på grusvei bortover og så nedover til Skredderdalen. Takk og lov for at den er blitt utbedret. Før var Skredderdalen nærmest som en skadegarantist å regne, mens nå ligger store trapper i det bratte terrenget som rolig guider slitne bein ned fjellsiden til Fjellveien. 
Herlig! Da er det bare å halte seg videre til mål! 

21.52 – Bortover Fjellveien, ned til den gamle brannstasjonen på Skansen og deretter bort Bispengsgaten. Jeg kan ikke tro det – vi har snart gått hele 7-fjellsturen! 35 kilometer, over 2500 høydemeter – attpåtil i tåke og regn store deler av turen. Det er ikke verst! 

Noen løper faktisk den siste delen, utrolig nok, men jeg klarer ikke mer enn en lett jogg de siste ti meterne. En fantastisk følelse å krysse målstreken! Maskoten Turbo gir high five, og vi er alle stolte og fornøyde med egen innsats. Jeg henter ut 7-fjells-T-skjorten og tar den obligatoriske selfien foran «Jeg klarte det»-banneret på husveggen. 

Det tok meg faktisk hele 15 timer og to minutter å gå hele turen, litt lengre tid enn jeg hadde antatt på forhånd. Til gjengjeld tok jeg meg gode pauser og brukte tid på både bilder og intervjuer underveis. Tiden spiller uansett ikke så stor rolle. Hele dagen går jo med. 

Er det verdt det? 

Det er langt, tungt, og du kommer trolig til å ha vondt i beina i en uke etterpå. Det hadde iallfall jeg. Men underveis er det mange fine øyeblikk. Du får sett Bergen fra alle sider, ledd og pratet med fine folk, og kanskje det viktigste: Du får vist deg selv at dette klarer du! 

Uansett om du kommer langsveisfra eller er født på Nøstet: Du som har gått 7-fjellsturen er nå en ekte bergenser! 
 

Annonse: