Sommerens tradisjonelle onsdagstur i Høsbjørmarka, vart i år lagt til høsten. Så det ble et helt annet bilde vi fikk av naturens gang nå, til forskjell fra vårens blomsterprakt. Men også høsten er fengslende med sine farger. Så det var itte uventet at 41 møttes utenfor Høsbjør hotell og ble tatt imot av Hans Martin og Solvår, som raskt informerte om dagens planlagte runder på ca 6,8 km for gruppe 1 og 2, mens gruppe 3 noe kortere og slakere. Sjøl om vi har gått mange av turene inni marka, så finner turlederne stadig fram til nye variasjoner. Så også denne gang.
Published: September 28, 2026 Written by:
Eva Jønsrud
Article
Alle foto: Eva Jønsrud.
Men da Solvår er lommekjent her, fikk vi høre om menneskene som har bodd her, og som ga liv til plassene, om de nå lå øde.
Det første stedet vi kom til, var «hos» Louise og Olaf Nilsen. Han jobbet i allmenninga og kjennetegnet var den store bergansen han alltid gikk med på ryggen – uansett antrekk. En morsom historie om ham lever ennå: kona skulle bort en kveld og ba mannen om å «passe kaffekjelen» som hun hadde satt på. Men da hun kom hjem, fosskokte kaffen! På et iltert spørsmål om hvorfor han lot det skje, kom svaret: «Jeg vart sport om å passe på kaffekjelen!»
På et annet sted bodde Bakkekara. Det var 3 brødre. Det var skummelt, syntes ungene, som itte turte å nærme seg plassen. Det var liksom noe som itte stemte med bære karar, sjøl om dom var «ordentlige». Og klesvasken som hang ute, hadde krittkvite kluter! Et godt tegn på renslighet!.
Etter ei god vandring videre på barnålstier, som også hadde mye røtter å passe oss for, kom vi til et åpnere landskap. Her det har gått mye dyr på beite inntil i går. Her fant vi restene etter ei trapp og noe av grunnmuren. Dette var på Berget, en husmannsplass under gården Høsbjør vestre, men ble eget bruk i 1853. De siste fastboende var Inga og Johan Andersen, som overtok i 1924. De fikk en stor ungeflokk, som gikk på Ykset skole, ca 4 km unna! Men på grunn av dårlig med vei og vanskelige kår, var det et strevsomt liv for familien på det bratte skogsbruket. Så mange av barna utvandret til Amerika. I dag er det ingen fastboende her, men et populært turområde, der tuftene og innhegningen i dag brukes som inngjerdet område for ammekyr.
Heldigvis var disse hentet dagen før vi var der. Men ettersom det nettopp hadde regnet, var kutråkket, som vi fulgte videre, ganske utfordrende å gå og skli i. Men vi kom oss fram. Da vi nådde det tidligere uthoppsstedet for hanggliding på Høsbjørberget, fikk vi virkelig som fortjent: sola tittet fram, tåka lettet og utsikten over Brumunddal og Ringsaker med Mjøsa, er virkelig et syn. Så her fikk vi tatt oss en god kvil. Og gruppe 3 kom også og slo seg ned.
Men hovedpausa hadde vi hatt på Majorstua, der alle gruppene møttes og delte på plassene mens vi spiste nista! Historien om denne koia er fortalt da vi var her for 2 år siden. Og Torstein Herveland, som «fant att» hytta og fikk restaurert den for Turistforeningen, er nå død og hytta låst for daglig bruk. Men uteplassen gir mange sittemuligheter - og utsikt like ved.
Tilbaketuren til parkeringa gikk med en liten rundtur, som ga oss et siste blikk på den gamle ørretdammen. Ørreten ble byttet ut med ender, men fravær av endene og noe attgroing av dammen vitner om forfall. Trist, men speilflaten i vatnet gjorde inntrykket bra og måtte fotograferes! Tusen takk for god turledelse. Vi føler vi er blitt både sprekere og kjent!
Sidsel forbereder neste års Onsdagskalender og ville vite hvor mange som ønsket den. Vi håper flere melder seg, for denne er både koselig og gir oss god oversikt over alt som er planlagt for neste år. Og koselig gjensyn med bilder fra årets turer! Løp og kjøp på Karmel!
