Da veien til Ljøsheim var under utbedring, ble turen til Ljøsvatnet (26/8) byttet om med turen til Helgøya (9/9). Svein sendte oss beskjed om dette dagen før, så vi håper alle oppfattet det i tide.
Published: August 27, 2026 Written by:
Eva Jønsrud
Inspiration
Alle foto: Eva Jønsrud.
I alle fall var vi samlet 33 på parkeringa på Sund, da Svein orienterte oss om dagens tur:
Gruppe 1 og 2 skulle – i ulikt tempo – gå en runde på ca. 7 km, mens gruppe 3 fikk en runde i nærområdet på ca. 4 km.
Dagen var solfylt og luften duftet av modent korn der vi gikk langs gule kornåkrer. Noe var alt trøsket ferdig, mens andre sto med bøyde aks og ventet…Så var det plutselig større områder med kvite balderbrå, så vi lurte noen øyeblikk på om det var blomstene – eller potetene – som ble dyrket der. Men Helgøya er jo kjent for et spesielt rikt planteliv, med mange sjeldne blomster, sjøl om de fleste nå var visnet. Likevel sto en stor «flokk» med Forglemmegei og lyste optimistisk mot oss, likeså høstens røsslyng og tyttebær var det tid for langs «barnålstien» som vi fulgte gjennom skogen.
Helgøyas frodige grobotn, har derfor mange store gårder. Vi passerte Sund, Svennerud, Skavang og Horn, vakre og velstelte gårder. På Hornsodden stoppet vi ved ei gravrøys fra bronsealderen. Denne lå høyt og fritt til med god utsikt over Mjøsa og Totenlandet. Dette var typisk gravskikk i bronsealderen (1700 – 500 f.Kr.) for å vise makt og eierskap til landskapet. Og med kjennskap til at i alt 3 røyser finnes på samme område, forstår vi at øya har betydd mye tidlig. Vi måtte bare ta oss tid til å spise nista vår nå, mens vi satt og nøt utsikten, der Skibladner plutselig kom seilende – og 2 kanoer padlet kjapt forbi!
Siste etappe langs Mjøsa, men høyt oppe, så ble vi informert via oppslag over hva vi så rundt oss: beiteområder for kyr - og geiter i skråningene, som holdt kratt og vier borte. Samtidig gjødslet dyra området og bidro til biologisk mangfold ved å holde landskapet åpent. En svær utskåret bauta i tre vekket også nysgjerrighet og beundring. Den beskrev nok Toftes Gaves mange sider, som ble bygget for «vanartede og forvillede gutter» (1877 – 1949) også med vansker, sorg og savn og gutter som kunne rømme…Det var mest gutter fra Oslo-området, men også fra hele landet. Jeg husker godt fra barndommen min, at hvis mor mistet kontrollen på en sønn, så ble det truet med å sende ham til Toftes Gave. Det ga som regel forventet resultat!
Så var vi tilbake til parkeringa, etter å ha prøvd å sitte i en kjempestor stol og betraktet brua over til fastlandet.
Vi takker turlederne våre for en spesielt koselig og fin dag på tur!
Neste onsdag, 2. sept., blir fra Budor Gjestegård mot Målia på Rondanestien. Vel møtt att da!
