Minneord

Marit var med i Onsdagsgruppa så og si fra starten og skoftet sjelden en onsdagstur. Vi to var de eneste som hadde vært med på alle høstturene fram til denne høsten, det satt langt inne for Marit å melde avbud. Men som i fjor gikk turen til Dalseter i Espedalen, så hun fikk være med til alle de forskjellige stedene vi har besøkt opp gjennom rundt 25 år.

Morsomt er det å tenke på at da Marit i 12-13-årsalderen syklet fra hjemstedet Nøtterø til sommerjobb på Slangen sæter sammen med storesøsteren sin, var de innom på Dalseter. Marit var første året på Slangen ansatt som ulønnet barnepike for gjestenes unger og fikk dermed være med på mange utflukter. Der og da fikk hun øynene opp for fjellets herligheter og det å gå tur i fjellet, noe som ble en livslang fasinasjon.

Søster, og bror, var noe eldre enn henne, så da søsteren begynte i vanlig jobb, betalte hun reise og overnattinger for Marit slik at de kunne gå på ski fra hytte til hytte i Jotunheimen i påskeferiene. De hadde ikke råd til å kjøpe niste og middag så de bar med seg mye mat. Marit fortalte at de i surt vintervær søkte ly bak store steiner mens de prøvde å få i seg litt mat.

Da Marit var ferdig med lærerutdanning og tilleggsfag, hadde hun forlengst bestemt at hun ville søke seg til et sted med stabilt skiføre om vinteren. Dermed ble det etter hvert Mørkved skole i Brumunddal som fikk glede og nytte av en dyktig lærer, senere også inspektør og logoped. Hun ble den første tilsatte inspektør på en barneskole i Ringsaker.

Marit ble enke før hun ble pensjonist og ungene hadde forlengst flyttet ut. Da ble Onsdagsgruppa et godt tilbud for en turglad dame som henne.

Ute blant folk ble Marit i alle år omtalt som "hun som går/du som går", ikke som læreren på Mørkved eller hun som bor på Tvedt. Dette moret hun seg over. For hver arbeidsdag i alle år gikk hun 4 km nedover til skolen og så oppover igjen etter endt skoledag. Var det møter eller tilstelninger om kvelden, gikk hun da også. Slik kunne det fort bli både 8 og 16 km på en dag. I helgene kjørte Børge, mannen hennes, ofte opp i almenningen slik at de kunne gå de forskjellige sæter- og skogsvegene.

I feriene reiste de utenlands, noe hun fortsatte med som enke. Alltid minst en gang i året til Børges fødeland Danmark, svært ofte mye lenger. Marit var bl.a.i Kina, India, Chile og Egypt i tillegg til de fleste landene og storbyene i Europa. Hun var som enke på cruise til Svalbard, til landene rundt Østersjøen og på Donau. På Donau holdt det på å ende i tragedie, det ble en plutselig og voldsom brann om bord og hadde de ikke akkurat nærmet seg land for å besøke Bratislava, ville de fleste omkommet. Hun opplevde en sjokkerende brann noen år senere også, da huset hennes på bruket Tvedt en kald vintermorgen tok fyr på uforklarlig vis og hun måtte raskt komme seg ut i bare nattøyet. Men Marit var en rolig, avbalansert dame. Huset ble bygget opp igjen og der fikk hun bo til sin siste dag.

Jeg ble kjent med Marit tidlig på 1960-tallet, senere ble jeg hennes kollega i over 20 år og dro nytte av hennes store kunnskaper som logoped. Alle elevene lærte å lese. 

Marit hadde ikke sertifikat, derfor kjørte hun med oss/meg i alle år etter at Børge døde, når vi skulle på ski eller til fots med Onsdagsgruppa eller på "10 topper i Ringsaker" om sommeren. Hun ble en god venninne og turkamerat, alltid blid, hyggelig å prate med, hengte seg aldri opp i uvesentlige ting, var aldri utålmodig eller bekymret og hennes venner fikk oppleve at hun hadde en god porsjon humoristisk sans. Ordet stress fantes ikke i hennes vokabular. Hun vil bli savnet, men vi er takknemlige for å ha hatt henne i livene våre.

For Onsdagsgruppa, Grete Rindal J.