Krefter på tur til Galdhøpiggen

Noe mer enn en tur

Himmelen var høy og lufta høstskarp torsdag 27. august. Vi var 22 spente og maksimalt motiverte deltakere og turledere. Denne turen var en drøm og et hårete mål for DNT-turgruppa Krefter på Tur. Galdhøpiggen 2469 – Norges høyeste fjell. Ett steg om gangen over bre og gjennom ur til toppen.

Noen turer handler om mer enn å komme til topps. Når kreftsykdom rammer, er det mye som endres. Hva som er viktig, forskyver seg. Hva som er mulig, må justeres. For mange er det som om livet krymper, både i lengde og bredde. Det er stort alvor, krevende behandlinger, fysiske senskader og noen ganger uførhet. Og vi må skape oss en ny hverdag, en ny fremtid og andre mål.

(Se video nederst i saken)

Drømmen om å bestige Norges høyeste fjell

En som er supergod på å sette seg nye mål og finne nye veier til tross for sykdom, er Elisabeth Thomassen. Hun var initiativtaker til turgruppa Krefter på Tur, og i vår fikk hun ideen om å bestige Norges høyeste fjell sammen med andre kreftrammede. Det var hennes drøm, som utover sommeren ble drømmen til en hel gruppe kvinner. Med Nordhordland Turlag som ramme og finansiering fra Sparebanken Norge kunne planleggingen ta til i juni.

Fellesskap i naturen gir styrke

Linda Grindheim Leonardsen fra Radøy er én av Galdhøpigg-damene. Etter endt behandling for to år siden har hun brukt naturen til å komme tilbake i form. Hun går mye på tur, og hun har dessuten utdannet seg til nærturleder og engasjert seg i DNT tilrettelagt i Nordhordland Turlag. Turen til Galdhøpiggen er en tur som er mye lenger og krevende enn hun er vant til, og som dessuten går over bre. Men hun har troen på at gruppa kommer opp sammen, og at fellesskapet gir ekstra styrke.

– Vi har forberedt oss godt, og jeg tror det kommer til å bli veldig bra. Tøft, men det vil gå bra, sier Linda.

For henne har engasjementet i Nordhordland Turlag vært viktig.

– Jeg føler meg inkludert, og opplever mye raushet. Nå i september skal jeg kurse meg videre og for å bli grunnleggende turleder i laget, forteller hun.

En drøy tur opp mot toppen

Hele følget får seletøy på allerede fra start, og vi er lette i steget innover mot breen. Styggebreen er 50 meter dyp på det dypeste får vi høre, og navnet har den fått fordi «stygg» betyr «farlig» på den lokale dialekten. Vi krysser breen i to taulag med trygge guider fra Juvasshytta. Også denne etappen blir effektivt tilbakelagt. På siste etappe fra brekanten og opp til Piggen består stien stort sett av grov ur. Det er tungt. Det går langsomt. Praten stilner. Men steg for steg nærmer vi oss.

En stor opplevelse

– Det største øyeblikket for meg, var da vi var så nær at jeg skjønte at vi ville klare det, sier Kjersti Eikrem Klepp, en moldenser bosatt i Bergen. Hun har vært med Krefter på Tur på kortere turer tidligere, og forteller om en fantastisk gjeng. Som flere av de andre deltakerne trekker hun frem opplevelsen av å kunne delta og dele turgleden med andre som forstår litt bedre at formen kan svinge og at man har grenser, uten at alt det trenger å forklares.

Jubel og tårer på toppen

Så er vi oppe – alle sammen! Det er jubel, det er tårer, lyden av en sjampanjekork. Og vi har utsikt til hele Sør-Norge, slik føles det. Vi ser vide daler i nord og alpine og ville fjell i alle andre himmelretninger. Fantastiske landskap og 22 skinnende og glade ansikter!

På toppen trekker vi på oss de rosa trøyene våre som viser at vi er Krefter på Tur. Vi har våget å tro at det var mulig, våget å trosse begrensningene som så ofte følger med kreftsykdom og behandling, og valgt å følge en drøm til topps.

Tilbake til Juvasshytta med nye drømmer

Returen tilbake til Juvasshytta går i vekslende vær. Tempoet er lavere, men jevnt og rolig tar vi oss tilbake til hytta, og vi gjennomfører hele turen uten større skader. Sjefsturleder Elisabeth deler ut diplom til alle deltakerne, før hun smiler og konstaterer at dette neppe blir den siste turen vi legger ut på sammen. Spørsmålet er bare: Hvor går turen neste gang?