Fannaråkhytta 100 år: Fra værstasjon til DNT-hytte

Her møtes to historier: friluftslivet og meteorologien. I jubileumsåret markerer DNT Oslo og Omegn og Meteorologisk institutt et helt unikt samarbeid – og en av de mest særegne arbeidsplassene og turmålene i norsk historie.

Behovet kom fra meteorologien

På 1920-tallet trengte Vervarslinga på Vestlandet data fra høyden. Bergensskolen i meteorologi, fysikerne og meteorologene som la grunnlaget for moderne værvarsling, manglet observasjoner fra høyfjellet. Med lavtrykk som driver inn fra Atlanterhavet, var det viktig å forstå hva som skjedde i den frie atmosfæren over Vestlandet.

Fannaråken var ideell. Fjellet stikker rett opp på vannskillet mellom Sogn og Jotunheimen, fritt eksponert for vestaværet. Med økonomisk støtte fra DNT og Birkelandsfondet fikk Vervarslinga midler til å sette opp en hytte på toppen, mot at DNT fikk disponere ett rom til overnatting om sommeren.

Bygget på 10 dager

Materialene ble fraktet opp med en 1000 meter lang løypestreng som fungerte som en provisorisk taubane. Resten ble båret opp. Bergens Tidende skrev i 1926:

«Man faar en svak forestilling om hvilke kraftpræstationer der fordredes naar man hører at hver av disse karer bl.a. bar en 6 meter lang bjelke med en vegt av ca. 80 kg på ryggen 200 meter oppover den bratte ur til toppen.»

Bygningen ble 6,25 × 4,50 meter, med to rom: ett for værobservatørene og ett for turister.

De første turistene

Knapt et år senere var de første gjestene oppe. I DNT Årbok 1927 skrev Einar N. Johansen om sin overnatting:

«Vi var de første turister som overnattet deroppe, og sov aldeles utmerket i de gode ulltepper Turistforeningen har besørget sendt op, ja så utmerket sov vi tross lav temperatur (et par varmegrader), at vi lurte oss selv for solopgangen.»

Han beskrev to mann fra Vervarslinga som tok imot med kaffe og vafler, varmet på jernet. Proviant måtte man ha med selv. Primus og olje fantes i hytta. Det var enkle kår, men det var en plass å sove, på toppen av Norge.

En egen turisthytte ble bygget i 1934

Ett rom for turister var ikke nok. For Doktor Anders Bjerknes, lege og ivrig fjellmann, var det en personlig sak å gi DNT en egen hytte på toppen og han gav penger til formålet. I 1934 sto den ferdig: en egen turisthytte ved siden av observatoriet.

Det er denne bygningen, utvidet flere ganger gjennom årene, som i dag er Fannaråkhytta, den betjente DNT-hytta med 34 senger som vi kjenner.

Helårsbemannet i skyene

Værstasjonen ble helårsbemannet først fra 1932. To observatører bodde fast på toppen, året rundt. Hytta sto i sky og tåke rundt 300 dager i året, og det fortelles at det kunne gå dagevis der observatørene ikke kunne se DNT-hytta som lå 80 meter unna.

Vinteren kunne være så hard at hovedinngangen ble begravd, og observatørene måtte klatre ut og inn gjennom vinduet i andre etasje. I 1943 ble det målt vindstyrke på 70 meter i sekundet på toppen. Den 5. januar 1975 ble Norges høyeste middelvind målt akkurat her: 47,3 m/s, godt over orkangrensen på 32,6 m/s.

Kjartan Hjortnæs, statsmeteorolog og observatør på Fannaråken fra 1942–45, beskrev hverdagen slik:

«Selv om de hadde observasjoner hver 3. time, hadde de mer enn nok å henge fingrene i. Tidkrevende observasjonsarbeid, vedlikehold av hytta, skiftning av ruter, kjøre motor for opplading av akkumulatorene, snømåking for å få dagslys inn, mat skal lages, brød bakes og snø smeltes til drikkevann og vask.»

På en eneste natt kunne det legge seg en meter is på hyttehjørnet mot sørvest. Antenna kunne vokse til lårtykkelse mellom hver observasjon. Likevel sto folk i kø: ifølge Spinnangr selv hendte det flere ganger at observatørene ba om å få fortsette i to og tre år, selv om kontrakten formelt sett bare gjaldt fra sommer til sommer.

Den bemannede værstasjonen ble lagt ned i 1978

Radiosonder og satellitter hadde overtatt mye av jobben, og det var ikke lenger forsvarlig å holde to mennesker isolert på en så krevende post. Vervarslinga flyttet sin bemannede stasjon ned til Sognefjellshytta, 650 meter lavere og sju kilometer lengre nordøst. DNT overtok da hele anlegget på Fannaråken.

Mellom 2012 og 2014 forsøkte Meteorologisk institutt å sette opp en automatisk værstasjon på toppen igjen. Forsøket viste seg umulig: isingen var for kraftig, og uten kontinuerlig bemanning lot ikke instrumentene seg holde i stand. 

I dag drives Fannaråkhytta som en betjent DNT-hytte gjennom sommersesongen. Hytta er svært populær, det er mange som vil ta turen opp for å oppleve den helt unike atmosfæren. De heldige får også nyte den spektakulære utsikten.
 

Når utsikten åpner seg

Allerede i 1926, før hytta var ferdig, skrev Bergens Tidende det mange siden har gjentatt:

«Der findes ingen sted saa vakker utsigt over Jotunheimen som paa Fanaraaken.»

Einar N. Johansen, som overnattet sommeren 1927 og skrev om det i DNT Årbok samme år, satte fingeren på hvorfor:

«Utsikten herfra er virkelig praktfull, jeg setter den langt over den man har f. eks. Galdhøpiggen (...). Her har man alt mere inn på livet.»

Å sove der oppe er noe annet enn å gå opp og snu igjen. Det er å bli værende i værets eget kraftfelt, i en hytte som har stått imot orkaner og isstormer i hundre år. Det er kvelder der skyene tetner til og hytta står helt for seg selv i et hvitt univers og morgener der hele Jotunheimen ligger der, klar og rosa, mens du står ute på trappa.

På Fannaråken er du aldri garantert noe. Men det er kanskje nettopp derfor folk fortsatt drar opp.

100 år etter at de første bjelkene ble båret opp den bratte ura, står Meto-hytta fortsatt der oppe og er i dag sovesalen på toppen. 80 meter unna står hytta som ble bygget i 1934 og senere utvidet, den er i dag hovedhytta på Fannaråken.