Takdugnad på landets vakreste betjente turisthytte

Stemninga rundt frokostbordet er munter. Vi diskuterer om havregrynsgrauten er best med brunost, kanel og melk, eller med smørøye, eller kanskje eplebiter eller rosiner. Den bør kokes med vann. Nei, lagt ifra, det er bare melk som duger! Og det må være nok salt. Men ikke for mye. Noen rister på hodet og spiser brødskive med gulost.

Litt over klokka 8 skifter vi på oss arbeidsklær og går ut, hvor vi fordeler oss på oppgavene. Stillaset satte vi opp dagen før, så nå er det opp på taket med oss. Ett par stikker torv, to stabler bitene på den ekstra plattformen vi har bygd ved stillaset, og to andre forbereder montering av nye takrenner, da de gamle trerennene alltid lekker i skjøtene og vannet skvetter inn på vinduer og bordkledning. Ett par tar ut vinduer og starter med skraping og oppkitting. Ei oljer utebenkene og en raker plena. To har starta med vasking av soverom og skifting på sengene. I ti-tida er det kaffe og en prat i solveggen. En har funnet åtte egg i et fuglereir i takrenna. Kan det være trost eller linerle? Noen googler. Gråspurv! En oppdaga ei maurtue i torvtaket. Ei vindusrute viste seg å ha ei sprekk, og den som raka har prata med to tyske turister som lurte på om det går an å gå trekanten i joggesko nå i slutten av mai. Klart det går an hvis du må, men det er 2 meter snø der oppe i skardet.  

Så er pausen over, og vi jobber ei god økt fram til formiddagsmaten 13:30. Nå er torva snart av på den taksida vi skal fikse, og en begynner å skru løs de øverste eternittplatene. Sola titter stadig fram, så ører og tynt bevokste hoder blir stadig rødere. Innimellom må vi snu oss og se på Gjevillvatnet, Okla og Storhornet. Snøen smelter til blinkende bekker, og lukta av linoljemaling bæres rundt av brisen. «Og når liane grønkar som hagar, når det lavar av blomar på strå, og når netter er ljose som dagar, kan han ingen stad venare sjå.» Vi nikker til hverandre og er enige om at det sannelig er en fin arbeidsplass vi har.

Så er pausen over, og vi jobber ei god økt fram til formiddagsmaten 13:30. Nå er torva snart av på den taksida vi skal fikse, og en begynner å skru løs de øverste eternittplatene. Sola titter stadig fram, så ører og tynt bevokste hoder blir stadig rødere. Innimellom må vi snu oss og se på Gjevillvatnet, Okla og Storhornet. Snøen smelter til blinkende bekker, og lukta av linoljemaling bæres rundt av brisen. «Og når liane grønkar som hagar, når det lavar av blomar på strå, og når netter er ljose som dagar, kan han ingen stad venare sjå.» Vi nikker til hverandre og er enige om at det sannelig er en fin arbeidsplass vi har.

Så er det varme middagsrester fra i går: En variant av lapskaus med tyttebærsyltetøy, med flatbrød eller oppvarma focaccia til, og ingefærøl til de som vil ha. Vi sitter ved et langbord ute på plena. Nå er den sprukne vindusruta skifta, det er funnet et par høretelefoner under en madrass, og de to tyskerne bestemte seg visst for å gå langs vannet inn til Vassendsetra i stedet for å gå over til Trollheimshytta.  

Etter maten er det på tide å ta ned eternittplatene. De fleste av takene her fikk eternittplater rundt 1970, og takene har stort sett vært tette. Eternitten inneholder små asbestfibre, og disse kan være kreftfremkallende om man får i seg for mange av dem. Dersom platene smuldrer opp kan disse fibrene spre seg i lufta, og det ønsker vi å unngå. Derfor tar vi ned eternitten mens platene ennå er stabile og i god stand. Her på Gjevilvasshytta har eternitten ligget under torva, så derfor har platene berga fint.  

Vi lukker vinduene på hytta, før vi ikler oss hvite drakter og vernemasker med P3-filter. Når vi har løsna platene støvsuger vi undersida av dem, og så taket under platene. Da får vi med oss det lille som er av støv. Så låres platene rolig ned langs en stige og legges på en pall på hengeren. Der pakkes lasset inn i plast, og deponeres på nærmeste miljøstasjon. Etter at de 30 platene er nede er det godt å lirke av seg vernedressene, pakke dem inn med platene, og så ta seg en vask. Han som insisterte på at det ikke var noe problem med ullgenser under dressen går inn for å bytte det gjennomsvette undertøyet. Han rekker det før kaffen kl. 15.45.  

I den siste økta utover ettermiddagen starter vi med de nye takrennene. Ei har gått over til å male vindskiene på det lille pumpehuset, og to rydder bort pysj nedover langs veien mot porten. Vindusmalerne rekker ei ramme til, og de som vaska soverom har nå begynt å bære ut benker og bord. Det skal være bryllup om et par uker, så det er greit å få ut utemøblene. Vi holder på til 17.30. Da er det ikke lenge til middag, og vi går for å skifte. Noen tar en dusj, mens andre ringer heim for å høre hvordan familien har det. 

Etter aspargessuppe, ovnsbakt laks med nypoteter, agurksalat, gulrøtter, og karamellpudding med krem til dessert, spaserer vi oss en lang tur langs de flotte sandstrendene på Rauøra. Vi kikker også innom naustet til TT, og konstaterer nok en gang at til neste år må vi få skifta de syllstokkene, for nå er det ikke mye igjen av et par av dem. Deretter hilser vi på et par tyskere som ligger i telt blant de krokete bjørkene. De gikk visst ikke så langt likevel.  

Evig behov for vedlikehold

Hver vår i sia 2017 har vi hatt takdugnader på Gjevilvasshytta. Vi begynner å få en viss rutine, og en av de tingene vi har lært er at det er viktig at vi ikke gaper over for mye. De fleste dugnadene varer fra mandag til fredag, og særlig på takdugnadene må vi bli ferdige med det vi starter på. Vi vet av erfaring at vi greier mellom 30 og 50 kvadratmeter tak på ei uke, litt avhengig av forholdene. Dersom været hoder seg tørt og mildt er det sjelden noe problem, men om det skulle slå til med regn og kulde kan det bli utfordrende. Da gjelder det å trekke over presenning når bygene kommer, og så lure takpappen på så fort det blir oppholdsvær. Av og til er det ganske spennende å være dugnadsleder når takarbeidet er i gang, været er usikkert, og det dukker opp uventa utfordringer. Da er det betryggende å ha med seg motiverte deltakere som står på og jobber hardt for at vi skal komme i mål. Det er ikke til å legge skjul på at middagen smaker ekstra godt når man kan puste ut, og vi vet at dagens innsats har ført til at taket er tett.  

Det er et evig behov for vedlikehold på gamle hus, og når TT eier 14 ulike anlegg med til sammen 48 små og store bygninger, er det ingen mangel på oppgaver å henge fingrene i. Det er mange vegger som skal beises og mange vinduer som skal kittes og males (for eksempel har Gjevilvasshytta 63 vinduer med til sammen 1032 glassruter, og Storerikvollen har 81 vinduer med til sammen 963 glassruter).

Det er krav fra brannmyndigheter og mattilsyn som skal oppfylles. Alt dette krever mange timers arbeid hvert år. De to i Driftsavdelinga som jobber mest med vedlikehold av husene har ikke sjans til å greie dette aleine, men takket være de frivillige går det heldigvis bra. Hvert år legges det ned over 4000 dugnadstimer på vedlikehold av hyttene til TT, og det er takket være denne formidable innsatsen fra alle våre frivillige at hyttene til TT er i såpass bra stand som de er.  

Når vi arrangerer dugnader legger vi ut informasjon om disse på hjemmesiden til TT. Her beskriver vi hvor vi skal, når dugnaden er, og hva som skal gjøres. Det er alltid spennende å se hvem som melder seg på. Det kan være stor forskjell på deltakernes kompetanse og kapasitet, og ambisjonene for en dugnad må av og til justeres opp eller ned når vi ser hvem og hvor mange som blir med.  Som regel får vi gjort mer enn vi planlegger. Deltakerne er vanligvis utrolig motiverte og lærevillige, og det er en fryd og et privilegium å få lov til å jobbe i lag med så mange positive og engasjerte frivillige.