Frihet på to hjul

VEKK FRA VEIEN: Bikepacking åpner muligheten til å forlate de friserte veiene og styre hjulene rett inn i eventyret.
VEKK FRA VEIEN: Bikepacking åpner muligheten til å forlate de friserte veiene og styre hjulene rett inn i eventyret.

TEKST OG FOTO: Mikkel Soya Bølstad
FJELL OG VIDDE 4/2017

Søker du temaet «bikepacking», et engelsk uttrykk som betyr tursykling med lett oppakning, er det enkelte navn som popper opp oftere enn andre. Joe Cruz er ett av dem – professor i filosofi og tursyklist extraordinaire med bortimot alle kontinenter på merittlista.

En dag poppet navnet hans opp i innboksen min også: – We’re kicking around the idea of a fatbike adventure in Norway some time.
Med «we» mente han ham selv og kirurgen Runar Båtevik, norsk syklist fra Valdres som Cruz hadde syklet med i Bolivia noen år tidligere. Jeg er ikke sein å be.

– Jeg har en håndfull turer jeg har planlagt til sommeren. Hva om vi slår dem sammen til en tre uker lang tur? Fra Storlien
i Sverige til Operaen? – Sounds great!

KALD VELKOMST
Noen måneder senere tråkker vi innover Jämtlandsfjellene fra nord, som en rullende studie i japansk minimalisme på to hjul. Syklene er pakket med mat for en håndfull dager, og bare det aller mest nødvendige av tøy og utstyr.

Det er fort gjort å bli lommefilosofisk med Cruz som selskap, men turen er virkelig på mange måter en destillert utgave av det jeg jakter etter i livet: Å bare reise med akkurat det vi trenger, verken mer eller mindre, gjennom dager med sin egen, iboende logikk og mening.

Filosofen selv ser ut som om han skal på dagstur og ikke ut på tre ukers stisykkeltur. Slik øker vi oddsene betraktelig for at vi kan sykle store deler av stinettet mellom oss og operahuset i Oslo, 800 kilometer lenger sør.

Artikkelen fortsetter under bildet

SYKKELFRELST: Filosofen Joe Cruz med fullastet sykkel gjennom Jämtlandsfjellene, som byr på sykkelvennlig fjellterreng.
SYKKELFRELST: Filosofen Joe Cruz med fullastet sykkel gjennom Jämtlandsfjellene, som byr på sykkelvennlig fjellterreng.

Jämtlandsfjellene er gjerrige på temperaturen og gir blanke i at det er sommer: Welcome to Scandinavia. Det er likevel fort glemt når vi etter en real omgang dytting av syklene over Blåhammarfjället kan styre hjulene inn på myke stier av morenegrus og vennlige småstein.

Utpå andredagen siger Sylanmassivet fram fra tåka, som om noen har dumpet de bratte bergene rett ned på de runde, godmodige Jämtlandsfjellene. Vi stikker innom Sylarnas Fjällstation, klemt oppunder de ruvende fjellene, får oss litt munngodt og varmt drikke og sovner nesten ved bordet i den lune hytta. Ute venter nok et fjellpass og vannrett snøvær.

STRANDSYKLING
Sylsjön er regulert. Med lav vannstand er det duket for strandsykling. I starten går det lett ute på de svære flatene av grovkornet sand og grus, men snart blir steinene større og sidene ned mot vannet brattere.

Vi veksler mellom den utydelige stien på nordsiden og den steinete stranda. Myrhøl eller grov rullestein? Vi får aldri fasiten. Til gjengjeld finner vi en nydelig leirplass i vestenden av sjøen og runder av i Sverige med bål i den vindstille natta og en dyptpløyende
disseksjon av det norske og det amerikanske helsesystemet.

– Jeg er spesialist på dette området, sier legen Runar og holder den ene hånda omtrent midt på brystet og den andre i navlehøyde.
– Godt å høre, tenker jeg og tar en slurk kaffe. Da er vi i trygge hender om vi skulle få sykkelstyret i magen.

Artikkelen fortsetter under bildet

KALDE TÆR: Den sene snøsmeltingen serverer friske elvekryssinger.
KALDE TÆR: Den sene snøsmeltingen serverer friske elvekryssinger.

JUBEL MOT AURSUNDEN
Tilbake i Norge bunkrer vi mat i Stugudalen og tar fatt på nye, lovende stier. Det går fint en stund. Helt til vi prøver å finne stien til Kjølihytta. Den skal være der, har sett den på flybilder og greier, men vi gir opp, klarer ikke snuse oss fram til den og ender med å
slå inn på en grusvei i stedet.

Historien gjentar seg når vi skal opp til fjellet Klinkenhåmmåren og ned til Aursunden og veien til Røros. 
– Altså, det skal være merket sti her, sier jeg, kikker ned på kartet, myser mot GPS-en på sykkelstyret og kikker vantro foran meg. Riktig nok er det et avskallet, rødt T-merke på en stein der framme. Men sti? Nei. Ikke et lite tråkk en gang.

Vi gir det en sjanse likevel, dytter syklene opp fjellskråningen, jabber gjennom myrer, sykler et og annet sva og krangler oss gjennom lyngen. Det går ikke fort, men det går framover.

Endelig oppe på Klinkenhåmmåren bretter landskapet seg ut foran oss. Fjellene ruver rolig i horisonten på alle kanter, men best av alt: Langt der nede, ved enden av de langstrakte snøflatene, ser vi en lysebrun stripe over det mørkegrønne fjellet. En sti. Vi slipper oss utfor snøflatene og jubler om kapp nedover mot Aursunden, som blinker blankt i sør.

Artikkelen fortsetter under bildet

LAV VANNSTAND: Sylsjön er regulert og er til tider sykkelbar i den østre enden.
LAV VANNSTAND: Sylsjön er regulert og er til tider sykkelbar i den østre enden.

SLITASJE OG BREKKASJE
Dagen etter rir vi inn i Røros, side om side på jernhestene, litt som scenen i en westernfilm, der cowboyene rir inn mellom trehusene i hovedgata i bortgjemte utposter. Folk stopper opp, må bare kjenne på dekkene, sier «hå-hå» og gliser mens de rister på hodene og labber videre.

– Lurer på hvordan det står til med syklene etter en uke med skrangling over fjellet, tenker jeg høyt.
Vi lar blikkene våre gli over syklene. 
– Hey, guys, look at this, kommer det forundret fra Cruz mens han peker ned på styrestemet. Det er sprukket!

En amerikansk professor i filosofi har antakelig privat sykeforsikring, men likevel. Vi ser for oss skremmende dyre tannlegebesøk og kjeveortopedi om metallet hadde gitt opp. Den lokale sykkelsjappa kommer oss til unnsetning – de har heldigvis et stem som passer.

I dagevis har jeg sagt at stiene vil bli bedre etter hvert. Runar og Joe har bare nikket og smilt, tenkt at «jada, på et eller annet tidspunkt må jo mannen få rett uansett», krummet nakken og tråkket på. Men det er sant nok. Etter nitide studier av kart og flybilder, hadde jeg høye forventninger til området mellom Røros og Sølen. Og det innfrir. Som bare det.FORBI ELGSPIGGEN
Snart tynnes bjørkeskogen ut, og de første, forsiktige vindstøtene blåser blodsugerne ned i skogen igjen. Stien ligger foran oss som en gyllen stripe av grus og småstein, smygende oppover flatt, vennlig fjell svøpt i matter av lyng og lav. Vi svinger forbi Elgspiggen,
ruvende som en diger kremtopp over de ellers så slake fjellviddene.

Cruz og jeg har fortsatt en uendelighet av opplevelser som venter, men ikke Runar. Han må videre, har andre avtaler. Vi ser ham forsvinne over bakkekammen i den lave morgensola mens han tviholder på bukkehornstyret på den steinete stien. Så slipper han seg ned i dalen til grusveien som skal ta ham ut av fjellene og til nærmeste togstasjon seks mil unna.

Artikkelen fortsetter under bildet

TUNGA RETT I MUNNEN: I Øyerfjellet er det lange strekk med klopper. Det er bare å finne fram sin indre balansekunstner og la det stå til.
TUNGA RETT I MUNNEN: I Øyerfjellet er det lange strekk med klopper. Det er bare å finne fram sin indre balansekunstner og la det stå til.

Utpå ettermiddagen noen dager senere dukker den lange kroppen til Joe Newton vinkende opp i horisonten ved Rondanestien oppe på Ringebufjellet. Han skulle egentlig vært med helt fra Storlien, men en lei luftveisinfeksjon ville det annerledes.

Nå er han mer enn klar for å bytte ut regnværet i Bergen med sykkelkalas på Rondanestien. Planen er grei: Vi vil sykle stien fra A til Å. Hver bidige millimeter. I hvert fall de fire hundre kilometerne utenfor Rondane nasjonalpark og sykkelforbudet der inne.

DYTTING... NOT AGAIN
Det er lettere enn fryktet å sykle Rondanestien, men tyngre enn vi hadde håpet. Etter noen dager med humping, dytting, vassing og krongling estimerer vi forholdet mellom labbing og sykling til omtrent 1:3. Kanskje det til og med er litt høyt satt? I så fall må vi skylde det optimistiske overslaget på omgivelsene, for flott, det er det.

De tørre lavmattene fra fjellene i øst er byttet ut med frodiggrønne fjellvidder og langstrakte myrer.
– Not again, kommer det en anelse oppgitt fra de to Joe-ene.

De kan åpenbart styre sin begeistring for akkurat myrene. Vi har riktignok hundrevis av meter med smale klopper å more oss med. Men det er også en hel del myr uten klopper. Det  betyr dytting. Masse dytting.

NESTEN INTRAVENØST: Joe Cruz tyr til honningflaska for å spe på med litt krutt til beina.
NESTEN INTRAVENØST: Joe Cruz tyr til honningflaska for å spe på med litt krutt til beina.

MYKE BARNÅLSTIER
Stemningen letter når vi setter utfor ned fra fjellet. Selve skogen er kanskje ikke det mest opphissende med sine snorrette furutrær, men i et par salige timer slipper vi humping og dumping, rumling og tumling og nyter Østlandets mykeste barnålstier iblandet en
og annen kjerrevei.

Og det var det. Sakte blir det stadig mer kavete og knotete, som om landskapet vil ha litt balanse i tingene igjen. Snart går vi mer enn vi sykler. Knotten kommer tilbake. Bekkene er få, og når vi først snubler over dem, er de svartbrune og smaker metallisk av myrvann.

– Kan jeg by på en øl? spør en mann vennlig ved en hytte vi kommer forbi. Vi takker ja, og snart har brigadesjefen i Oslo brannvesen slukket tørsten vår med både vann og kald øl.

TRAKTORSYKLING
Lenge gikk det fint å sykle Rondanestien. I dag snur det. For alvor. Vi sliter i den varme, stillestående lufta. Stien er steinete, svingete og trang, gjemt under blåbærlyng og gress. Når vi innimellom prøver å sykle, går det ikke lang tid før vi smeller inn i steiner skjult under de lysegrønne bladene. Vi kunne selvsagt fulgt en av grusveiene, men da hadde vi ikke syklet Rondanestien.

Så da stien bestemmer seg for å klatre opp et fjollete berg, følger vi etter, dytter syklene opp bratte, bregnekledde lier, tumler over toppen høyt der oppe, bare for å ramle ned i skogen på andre siden kort etter.
​​​​​​​
Gjennomsnittsfarten er farlig nær gå-tempo. Moralen er sviktende. Romeriksåsene er rufsete i starten. Det betyr dytting. Da vi endelig kan sykle, går frihjulet i navet til Newton fyken. Vi skubber ham og sykkelen til Nittedal, der den lokale sykkelreparatøren
hos Glømmi Sport redder oss fra å snuble rett før mållinjen.

Vi tromler tilbake til Hakadal på en stigende bølge av sykkelglede og optimisme, vingler inn i Nordmarka og runder av tre ukers sykkelskrangling på hyggelige stier forbi Øyungen og over Fagervannstoppen. Fra Maridalsvannet fører Akerselva oss trygt ned
til Operaen. Vi tar teppefall ute på den hvite granitten med kafégjestene som tilskuere.

Artikkelen fortsetter under bildet

KOSELIG KRYPINN: Bekkestua ligger fint til i Romeriksåsene. Hytta er en av mange muligheter for overnatting langs Rondanestien dersom teltet ikke frister.
KOSELIG KRYPINN: Bekkestua ligger fint til i Romeriksåsene. Hytta er en av mange muligheter for overnatting langs Rondanestien dersom teltet ikke frister.

STISYKLING PÅ VEI OPP

Terrengsykling blir stadig mer populært. I 2014 ble det solgt 400 000 sykler i Norge, halvparten av disse var terrengsykler. DNT hilser stisyklistene velkommen. 

Stortingsmeldingen om friluftsliv som kom i fjor, åpner for mer sykling i utmark. Meldingen løfter også frem viktigheten av hensynsfull ferdsel, både overfor naturen og de du møter underveis.

SYKLE MELLOM HYTTENE
– Dette synes vi er flott, sier Anne-Mari Planke, fagsjef for friluftsliv i DNT, som ønsker å legge til rette for at folk kan dra til fjells
eller i marka på to hjul. På flere av hyttene er det utlån eller utleie av sykler, og flere fellesturer med terrengsykler står allerede på
programmet.

– I fremtiden kommer det nok til å bli mer vanlig med folk som sykler mellom hyttene våre, mener Planke. Hun forklarer det med
at det stadig utvikles bedre utstyr for å sykle i terrenget, og at det derfor er flere som bruker tid på sykling og har det utstyret som trengs til slike turer.

– Dessuten er det utrolig moro. Man tilbakelegger store avstander og får en helt annen opplevelse og andre typer inntrykk enn når
man går. Sykling er likevel ingen stor satsing hos oss i DNT ennå, men vi prøver å tilpasse oss den utviklingen vi ser kommer.Vi vil jobbe for å skape gode løsninger der brukerne tar hensyn til hverandre, og der vi sparer naturen for unødig slitasje. Flere av
stiene tilrettelegges slik at de i større grad tilpasses sykling, sier Planke.

Hun legger til at det arbeides med en revidering av standarden for skilting og merking for sykling i den nye utgaven av Merkehåndboka.

HENSYN TIL ANDRE
Norsk Organisasjon for Terrengsykling (NOTS) er en av aktørene som jobber for at terrengsyklister tar hensyn både til naturen
og andre brukere. De har utarbeidet et sett med stivettregler som alle på to hjul på stien bør merke seg:

STIVETTREGLER

Flotte stier å sykle på er ikke en rettighet, men et privilegium.

1. Vær omtenksom og hyggelig i møte med turgåere.
2. Syklister har alltid vikeplikt for fotgjengere.
3. Begrens farten slik at du ikke er til fare eller ulempe for andre, særlig langs veier og stier som innbyr til høy hastighet, eller i uoversiktlige partier.
4. Brems ned til gangfart i god tid før du passerer andre på en smal sti.
5. Ikke lag nye spor. Dersom du ikke har ferdigheter til å forsere en hindring, gå av sykkelen.
6. Unngå å sykle på spesielt sårbare stier like etter perioder med mye nedbør.
7. Ikke lag stien bredere ved å sykle utenom vanndammer eller hindringer.
8. Bær sykkelen gjennom myrområder slik at det ikke dannes dype spor.
9. Ikke lås bakhjulet i bratte nedoverbakker.
10. Dersom to syklister møtes i en bakke, har den som sykler oppover, forkjørsrett.

Norsk Organisasjon for Terrengsykling (NOTS)

Annonse

Skrevet av Elizabeth Schei 31. juli 2017