The great Norwegian Fjelltur

RAST: En strålende begynnelse på min første lange fjelltur.
RAST: En strålende begynnelse på min første lange fjelltur.

Tre dager gjennom villmarka. En slik idé hjemme i Tanzania ville vært som å be om døden, men her i Norge oppleves det hele stikk motsatt.

TEKST: Angelique Culvin. ​​​​​​​
FOTO: Marius Dalseg Særte
​​​​​​​FJELL OG VIDDE 3/2017

Norge er så visuelt at det nesten er umulig å formidle gjennom bilder. Det er annerledes. Det er pent. Du blir liten der du står omringet av det som er og det som var. Omringet av elver og bekkedaler gravd ut av istiden, og omringet av små steiner merket i rødt, satt ut for å vise vei.

Det er vanskelig å ikke tenke på alle historiene som har sin begynnelse eller slutt akkurat her, og på forfattere og diktere som har kommet hjem fylt med inspirasjon. I dette tilfellet så er forfatteren meg, en har-aldri-før-gått-på-fjelltur-jente fra Tanzania, sammen med sitt lille turfølge. Kjæresten min, Marius, søsteren hans, Lene, og to firbeinte vandremaskiner med irske røtter.

En nydelig start

Begynnelsen på turen var strålende. En stor, bred grusvei fra Spranget og inn til Rondvassbu. Det er noe som føles komfortabelt når du har et stort menneskeskapt element rett under beina. Det må bety at det går folk her, og at det er trygt. Hvorfor skal man ellers bygge en vei?

Der har du logikken min, og det bidro definitivt til en behagelig start. Ingen bekymringer, ingen frykt – bare såre føtter. Dette var jeg ikke vant til.

Søvnen derimot, det var null problem. Jeg sov strålende i et lite firemannsrom hvor vi ble innkvartert sammen med hundene. Det var en av de gangene da du forstår hvor godt du har det. Altså, krisen min var «hva om telefonen min går tom for batteri slik at jeg ikke får tatt flere bilder». Joda. Krise.

Artikkelen fortsetter under bildet

ILLMANNDALEN: Du blir liten der du står omringet av det som er og det som var.
ILLMANNDALEN: Du blir liten der du står omringet av det som er og det som var.

For de som ikke har skjønt det:

Jeg er ingen turjente. Jeg er vant til å bo i store byer som Dar es Salaam, Dublin og Oslo. Stort sett har jeg vært student og da krever lengre turer penger, planlegging, tid og innsats. Det har manglet litt på alle områder, så dette ble min første fjelltur.

Joda, jeg var i speideren da jeg var yngre, men jeg har ikke vært i nærheten av et telt siden jeg var 13. Og telt og turisthytter ligner på ingen måte på hverandre. Hytta er et steg opp fra teltturer, men samtidig et jordnært hotellopphold.

En god seng, en dusj og herlig mat, men samtidig regler å forholde seg til – som på en speidertur. Ta kun en kort dusj om det er absolutt nødvendig, vær rolig og tenk igjennom det du gjør når du oppholder deg på hytta, bruk lakenpose når du sover, sørg for at sko og klær er tørre til dagen etter, bruk gjerne lykta, men husk at batteriet snart er tomt, og ikke minst må du stå opp tidlig for å få med deg frokosten.

Såre føtter

Dag to var den tyngste. Det var turens lengste etappe fra Rondvassbu til Bjørnhollia og føttene mine var allerede såre fra dagen før. Jeg kan trygt si at fjellstøvlene og byføttene ikke var gode venner. Litt over halvveis var de så såre at framdriften var smertefull.

Jeg ønsket at jeg hadde andre sko. Jeg kunne ikke lenger ha hunden festet rundt hoften fordi hun trakk meg i den retningen hun mente var best. Lene, søsteren til kjæresten min, fikk teipet meg opp med sportsteip, men jeg følte meg som en bortskjemt liten byjente der jeg satt. Samtidig så er jeg en byjente, og i Illmanndalen gikk jeg på en sti som i beste fall kan beskrives som veldig lite internasjonal.

Artikkelen fortsetter under bildet

SÅRE FØTTER: Jeg kan trygt si at fjellstøvlene og byføttene ikke var gode venner.
SÅRE FØTTER: Jeg kan trygt si at fjellstøvlene og byføttene ikke var gode venner.

Fluktruter

Turstiene jeg er vant til, er brede og gruslagte, lik den fra Spranget og inn til Rondvassbu. Dette var ikke det samme. De smale stiene fikk meg til å tenke på en annen ting: Er det farlig å gå her?

Norge føles mer vilt enn Irland hvor jeg bodde før, og med tåken tett rundt oss var det lett å bli engstelig. På denne ruta opplevde jeg frykt flere ganger. Jeg gikk og så meg over skulderen etter alt som kunne være farlig. Lå det noen og ventet på oss? Gauper, ulv,  moskus?

Tåka svekket den visuelle muligheten til å planlegge fluktruter, spesielt siden jeg verken kunne se langt fram eller langt bakover, så et dyr ville kunne komme overraskende og det ville bli for sent å finne fluktrute før kaos satte inn.

Hjemme (i Tanzania) legger bare de som har dødsønsker ut på en slik vandring. Du vet aldri hva du kommer til å møte, men du vet at livet ditt henger i en tynn tråd dersom du ikke stiller forberedt.

Voldelige bavianer eller apekatter og slanger er sannsynlige farer de fleste steder. Og så har du selvfølgelig elefanter, hyener og løver. Du må være på konstant vakt, helst ha med en vokter, vanligvis en masai, eller sitte i en bil.

Men her på stien var alt preget av fred og stillhet, og etter hvert begynte jeg å slappe av og nyte naturen som åpenbarte seg foran og rundt meg.

Belønningen

På det tidspunktet valgte jeg å legge kameraet i sekken, så jeg ikke skulle fristes til å stoppe og fotografere hele tiden. Som om utsikten ikke var vakker nok: Ved turens mål ble vi belønnet med varmt ly, nydelig mat og hyggelig stemning, selv om jeg opplevde at vi var langt fra allfarvei.

Jeg kunne huske jeg lo da Marius rettet min oversettelse av DNT til organisasjonen for vandrere, ikke for turister, men etter denne dagsmarsjen skjønte jeg poenget. Det er ikke en passiv erfaring, men en aktiv ferie som ikke bare utfordrer deg, du opplever også å bli ladet.

Artikkelen fortsetter under bildet

KART: Lett blanding av utforsking og litt spøkefull planlegging av fluktruter.
KART: Lett blanding av utforsking og litt spøkefull planlegging av fluktruter.

Opptur

Den siste dagen var en kortere tur, men startet med en ufattelig bratt bakke. Det føltes som å klatre rett opp 75 graders vinkel. Jeg forestilte meg hvordan jeg kom til å snuble og brekke noe, eller knuse tennene eller kameraet. Begge deler ville være dyre å reparere eller å kjøpe nye, så jeg skjønte at jeg måtte være forsiktig.

Jeg klatret uten å kny, for den minste lyd fra meg ville fått Marius til å le. Jeg er ikke den slappeste jenta på treningssenteret, men jeg er heller ikke den best trente.

Utsikten var spektakulær, så jeg brukte den som unnskyldning for alle mine pauser for å få igjen pusten. Det beste var likevel da vi kom til toppen og jeg hørte et pling – vi var på nett igjen. Så, selvfølgelig, logget jeg meg på Instagram og la kjapt ut en videosnutt. Like etter fanget vi et par Pokémon før vi var i gang igjen.

På vakt

Etappen fra Bjørnhollia til Straumbu var vakker. Jeg tok inn alt og smilte hele veien, jeg mener, wow. Flere ganger lå jeg foran Marius og Lene ettersom de filmet og fotograferte hundene.

Da var det øyeblikk jeg ble redd. Kall det gjerne mitt afrikanske instinkt, forsvarsløs oppførsel eller hva du vil, men jeg kjente på den medfødte, kvelende følelsen og tanken som hele tiden vendte tilbake «vær på vakt for farer, ro ned og vent på de andre». Det er den vanskeligste stemmen å bli kvitt.

Alle mine ikke-europeiske venner sier det samme. Det er et resultat av hvordan vi vokste opp og hva vi vokste opp med. Jeg husker da jeg var på tur med jentespeideren og våknet til en slange utenfor hyttedøra. Og en annen gang, da jeg klatret ut av teltet og fant elefantbæsj over alt. Begge situasjonene kunne ha vært farlige.

Men de fleste gangene lurer jeg på om frykten er overdrevet. Det er en vanskelig balanse, og jeg er glad frykten ikke har stoppet meg fra å legge ut på og erfare turer som denne gjennom Rondane.

Hele tiden hvisker jeg beroligende til meg selv «dette er Norge, det går bra». Og stort sett går det bra. Det er folk rundt meg, og vi er mange som passer på. Nasjonen elsker landskapet og naturen.

Artikkelen fortsetter under bildet

VEI: Vandresti slik jeg har opplevd den i andre land, i Norge er en sti noe helt annet.
VEI: Vandresti slik jeg har opplevd den i andre land, i Norge er en sti noe helt annet.

Tilhørighet

I løpet av de dagene turen varte, ble jeg glad i det jeg så og opplevde og fikk en intens lyst til å bevare minnet for alltid. Alle de turglade folkene som sa hei på stien, den urørte naturen, blåbærene og den vanvittig utrolige utsikten. Plutselig kjente jeg på lykkefølelsen, mestring og tilhørighet.

Noen ganger blir det nok, andre ganger ikke nok. Jeg må innrømme at jeg går på tur hovedsakelig for å kunne si: «Hei, jeg kan være norsk, akkurat som deg». Men det er jo ikke en konkurranse. Å være norsk er en følelse, ikke noe som må bevises. Det er en følelse av tilhørighet og å kunne nyte landskapet du er i. Jeg kan være blant de norskeste norske med vonde knær og tårer som renner etter en fjelltur. Det er vanlig, det er menneskelig.

SPEKTAKULÆRT: Nydelig utsikt mot Bjørnhollia. Enda bedre blir den når du vet at du er ferdig med turens siste tunge stigning.
SPEKTAKULÆRT: Nydelig utsikt mot Bjørnhollia. Enda bedre blir den når du vet at du er ferdig med turens siste tunge stigning.

Annonse

Skrevet av Elizabeth Schei 21. juni 2017