Å arve et fjell

VÅR I VENTE: Børgefjell i mai. Lyse vårdager med fjellski, pulk, hund og telt.
VÅR I VENTE: Børgefjell i mai. Lyse vårdager med fjellski, pulk, hund og telt.

Far og datter. En vårskitur gjennom Børgefjell. En historie om fjellkjærlighet som går i arv.

TEKST OG FOTO: Mari Valen Høihjelle. Fjell og Vidde 2/2017

Pappa, vil du være med gjennom Børgefjell i starten av mai? Et enkelt spørsmål. Som er så mye mer. Et helt liv ligger i det. Utallige skiturer, bålturer, teltturer, fjellturer, kanoturer, hytteturer og bomturer. Mange bomturer. Og svaret er enkelt:

– Hvilken far kan si nei til det?

Det var prosjektet vårt. Å krysse Børgefjell. Sammen. Pappa og jeg. Lyse vårdager i villmarka med fjellski, pulk, hunder og telt. Så langt hadde det vært et mislykket prosjekt. Vi forsøkte  noen år tidligere. Men da dro kong Vinter til Syden. Helt plutselig. Vi innså nederlaget da pulken surklet over vårblek myr i 20 plussgrader.

STORMVARSEL


Nå står vi der igjen, i Hattfjelldal i Nordland. Klare for tidenes comeback: Nesten 60 kilometer gjennom en av kongerikets minst tilrettelagte og mest uberørte nasjonalparker. Men, et varsel over bilradioen gjør at jeg igjen begynner å tvile. Storm i kastene over store deler av landet, melder meteorologen. Jeg stopper pulkpakkinga. Ser bort på pappa.

– Hørte du det? spør jeg.

Han har som vanlig insistert på å ta det tyngste i sin pulk. Har han glemt at jeg er 30 år og sprek? Nå sliter han litt med å få plass til maten, isbor, hundematen, teltet, klærne og alt det andre. Han er ingen gramjeger. Har alltid med seg de underligste ting. Sånn i tilfelle.
​​​​​​​
– Hallo?
– Mmm, svarer han, ikke nevneverdig brydd over uværet vi har i vente.
– Vi kan da alltids snu om det blir for gæli? svarer han.

Jeg slår meg til ro med svaret, slik jeg nesten alltid gjør når jeg stiller pappa friluftsrelaterte spørsmål. Så begynner vi å gå sørover fra Øyum i Susendalen. Foran oss ligger tre dager gjennom villmarka.

Artikkelen fortsetter under bildet

TURDRØM: Endelig får pappa og jeg oppfylt vår felles turdrøm: Vårskitur sammen i Børgefjell.
TURDRØM: Endelig får pappa og jeg oppfylt vår felles turdrøm: Vårskitur sammen i Børgefjell.

FJELLARVEN

Når starter egentlig en tur? Er det når man begynner å gå? Eller når man tar fram kartet og begynner å drømme? Det er ikke godt å si. Turen vår gjennom Børgefjell startet i alle fall for lenge, lenge siden.

Gjennom oppveksten i Namdalen var Børgefjell vår nærmeste nasjonalpark. Jeg husker navn som Namsvatnet, Orrvassdalen, Saksvatnet, Storfossen, Vestre Sipmek, Biseggdalen og Stekenjokk. Nesten mytiske erindringer om kjempefosser, myrullsanking, fulle fiskegarn, sjeldne fugler, brente ostesmørbrød, trolske trær og rare dyrespor.

Her ble noe av grunnsteinene i familiens friluftsliv lagt. Foreldrene mine, spesielt pappa, ønsket så inderlig at vi barna skulle få den samme naturgleden. Det så mørkt ut en periode, i alle fall for min del. Men en sommer i midten av 20-årene dro jeg tilbake til Børgefjell.

Da jeg kom hjem igjen og fortalte om hvor fint det hadde vært, selv om vinden der var irriterende og jeg sov én av teltnettene i bilen, så jeg at pappa ble blank i blikket.

ROLLEBYTTE

I Susendalen kjennes turstarten ut som en motbakkemaraton. Svetten siver som vårløsning nedover rygg og panne. Romantiske illusjoner om å gli uanstrengt innover vilt fjellandskap, er for lengst borte. Jeg snur meg på toppen av én av de mange bakkene. Pappa går bak.

– Skal jeg ta litt mer av utstyret, eller? Spør jeg.
– Det går fint, jeg trenger treninga, sier pappa.

Og jeg lurer på når det ble slik. At jeg også passer litt på ham. Det gjør meg vemodig. En påminnelse om alder. Sola glimter til. Sakte, men sikkert spiser vi flere hundre høydemeter – og trer inn i det åpne og nådeløse høyfjellet. Vi følger et scooterspor inn til Legdvatnet, hvor vi raster ved en samisk hytte.

Jeg tenker på tiden som går. At vi er her sammen. Vi har hatt våre floker som alle andre. Og pappas engelsk setterliknende konsentrasjonsevne har gjort at jeg noen ganger savner at han er mer til stede. På tur er det annerledes. Da er det bare oss to og fjellet. Og all tid i verden.

Artikkelen fortsetter under bildet

FARSARVEN: Pappa flyttet fra Oslo til Namdalen for kjærlighet, jobb og turliv. Børgefjell ble hans nærmeste villmark, og her ble grunnlaget i familiens friluftsliv lagt.
FARSARVEN: Pappa flyttet fra Oslo til Namdalen for kjærlighet, jobb og turliv. Børgefjell ble hans nærmeste villmark, og her ble grunnlaget i familiens friluftsliv lagt.

FORFALL VED BATTJONN

Lyset er paddeflatt etter lunsj. Kvigtind-massivet holder det stadig lavere skydekket tett til brystet. Jeg er bekymret for uværet, og pappa foreslår at vi kan gå til Båttjønnhytta, én av to åpne nødbuer her i nasjonalparken. Sånn for sikkerhets skyld. Vi går på kompasskurs ganske lenge, før vi over en morenerygg ser en vannrett svart strek i alt det hvite.

– Det må da være taket på Båttjønnhytta? sier pappa.

Vi glir nedover mot den lille bua, spent på hva som venter oss. Idet vi ser inn vinduet, skjønner vi at det vesle krypinnet for lengst er på vei tilbake til naturen. Ytterdøra er borte, så døra inn til selve oppholdsrommet er stengt av store mengder snø og is. Den ene ruta er knust og dekkes av presenninger.

– Så utrolig trist at den bare står og forfaller, sier pappa bistert.

Det ser ikke fristende ut å tilbringe natta her, men varselet om sterk vind og store nedbørsmengder gjør at vi bestemmer oss for å søke ly. Når vi omsider får fjernet snø og is fra inngangsdøra og går inn i bua, får vi oss et sjokk. Taket lekker som en sil på den ene siden av rommet, og madrassene er ikke akkurat innbydende med fuktflekker og musedritt. Vi ser på hverandre. Alternativet er å gå ut i stormen og få alt utstyret gjennomvått. Vi velger nødbua, men stemninga står ikke akkurat i det forfalne taket. Skal turdømmen vår ende her?

FRITT FOR INNGREP

Både naturvernere og eksperter har betegnet vernet av Børgefjell som en suksesshistorie. Men det skjedde ikke uten kamp. Allerede i 1932 foreslo  Den Norske Turistforening at Børgefjell skulle bevares som villmark – det vil si fritt for hytter, veier, merkede stier, gruvedrift og vannkraft.

Drøye 30 år etterpå, 9. august 1963, skjedde det endelig: Børgefjell ble fredet for å «bevare et stort naturområde tilnærmet fritt for tekniske inngrep, med store villmarkspregede områder for å sikre biologisk mangfold og et naturlig forekommende plante- og dyreliv.»

Først fikk 1000 kvadratkilometer status som naturfredet område, før dette ble utvidet og ble nasjonalpark i 1971. I dag er nasjonalparken 1447 kvadratkilometer stor og huser habitatet til flere truede arter, som fjellreven. Naturgrunnlaget er også særdeles viktig for samisk kultur og næring. Samene har drevet med reindrift ifortsatt. Beitende tamrein er et kjært syn her inne.

Artikkelen fortsetter under bildet

KOM MAI DU SKJØNNE MILDE: Vinteren er på hell, sola varmer godt og tærer kraftig på snøen.
KOM MAI DU SKJØNNE MILDE: Vinteren er på hell, sola varmer godt og tærer kraftig på snøen.

LAVTRYKK OG RESIGNASJON

Tilbake til Båttjønnhytta. Dunk, dunk, dunk. Utover natta øker vinden. Bøttevis med regn og rasende vindkast hamrer mot tak og vindu. Det er som å prøve å sove i en blikkboks under angrep. På morgenkvisten er været like ille. Vi ligger værfaste til klokka 17, før vinden løyer, og vi fortsetter videre sørover. Håpet om vårstemning regner bort. Stille går jeg og pappa i hver vår verden i timevis. Langt, langt inne i hver vår goretex-hette.

– Huff, kommer det fra pappa.

Vi er våte inn til skinnet. Etter Store Kjukkelvatnet finner vi en leirplass. Men en resignasjon ligger i lufta. Pappa er kald og mutt. Jeg kjenner igjen humøret. Et lavtrykk. Over mannen, over fjella. Det var ikke tåke og pissregn han ville vise meg. Ikke her. Ikke i hjertet av villmarksdrømmen vår.

– Nå lager vi mat, sier jeg. Noen må ta styringa.

Vi får skiftet til tørre og gode ullklær mens vi varmer opp kveldens middag. I den blågrå himmelen over oss skjer det plutselig noe. Vi legger begge merke til det. For aller første gang på 24 timer har det sluttet å regne.

SOL I NARNIA

Solstråler på teltduken. Er det mulig? Klokka er sju. Turens siste dag. Jeg kravler ut av soveposen. Synet av landskapet utenfor teltduken gjør hjerte og sinn større; Sol over store hvite flater og snille fjell. Ikke en sjel å se. Noen få dyrespor over snøen minner meg om at vi ikke er helt alene.

– Går det an å være så heldig?

Pappa er et eneste stort smil. Vi soler oss, lager egg, bacon og kaffe. Masse kaffe. Frokosten varer i timevis, slik den ofte gjør nå vi er på tur sammen. Det er som om vi har gått igjennom skapet til Narnia. Verden har fått sterkere farger, åpnere tankerom, mer mening. Og så sier pappa:

– Nå er alt verdt det.

Han trenger ikke si mer. Jeg vet jo at det var dette han ville vise meg. Alltid.

Artikkelen fortsetter under bildet

KLYP MEG I ARMEN: På turens siste dag får vi været vi har drømt om. Lang frokost og tørking av klær ved Kjukkelelva blir turens høydepunkt.
KLYP MEG I ARMEN: På turens siste dag får vi været vi har drømt om. Lang frokost og tørking av klær ved Kjukkelelva blir turens høydepunkt.

FJELLGUDENS LASSO

I 12-tida starter vi på den 30 kilometer lange dagsetappen ned til Tomasvatn, hvor bilen min står parkert. Lenge går vi alene i uberørt natur. Da vi kommer ned til Jengelvatnet, ser vi folk for første gang. De fisker nede på isen.

Vi fortsetter videre, vi har langt igjen. Orrekvatnet blir et vårtegn. For første gang møter vi overvann. Fra de bratte fjellsidene rundt oss har det gått tunge løssnøskred. Jeg går og tenker på Guttorm Hansen, tidligere stortingspresident, Ap-politiker og friluftsforkjemper.

Han elsket Børgefjell hele livet, og var sentral i arbeidet for å få området fredet. I boka «Fjellets lasso rundt mitt hjerte» siterer han en same som en gang sa: «Den store fjellguden har kastet lasso rundt hjertet ditt. Du vil alltid bli dratt tilbake hit.»

Det har blitt seint og ganske mørkt. Før vi setter utfor den siste lange bakken ned mot bilen, ser jeg tilbake på fjellandskapet pappa og jeg endelig har krysset. Børgefjell. En farsarv, hugget i stein. 

Annonse

Skrevet av Elizabeth Schei 21. april 2017