Psykt fin tur

PUSTEROM: – Det var noe som løsnet, forteller Une om opplevelsen da hun noe motvillig fulgte fastlegens råd om å komme seg ut. Nå har hun Bymarka i Trondheim som nærmeste nabo.
PUSTEROM: – Det var noe som løsnet, forteller Une om opplevelsen da hun noe motvillig fulgte fastlegens råd om å komme seg ut. Nå har hun Bymarka i Trondheim som nærmeste nabo.

Kom deg ut og tenn et bål, sa legen til Une Cecilie Oksvold. Hun hadde slitt med angst i årevis og ble sint av det tåpelige forslaget. Hun hatet friluftsliv. Men så ga hun det en sjanse.

Tekst og foto: MARIUS DALSEG SÆTRE. Fjell og Vidde nr. 2 2019

Vi kan snu. Gå tilbake. Late som vi var ute. Det er helt fint for meg. Stemmen til Une Cecilie Oksvold (27) bryter stillheten. Kjent som friluftsblogger @unececilie på Instagram snakker hun om sin egen psykiske helse. Angsten er hovedutfordrer, naturen er pusterommet. 

– Hva er det du er redd for, spesifikt?

Nå er det ikke hennes psykiske helse hun prater om. Det er min, og det er derfor hun foreslår å snu.

– Jeg er redd for å besvime, svarer jeg.

Jeg har slitt med panikkangst i tre år. Ironisk nok er det nettopp redselen for å besvime som gjør at jeg hyperventilerer. At jeg ligger kortpustet i teltet og jobber for å få kontakt med reptilhjernen. Det er den eldste delen av hjernen vår. Som sørger for at vi setter en fot etter den neste, at lungene får luft gjennom regelmessige inn- og utpust. Uten at vi tenker på det. Er det den delen av meg som ikke fungerer? Neppe. 

FRILUFTSLIV SOM TERAPI

Jeg snur meg sidelengs. Forsiktig. Vi er to mennesker og en hund, Juster, i tremannsteltet i Bymarka i Trondheim. To og en halv kilometer fra parkeringsplassen. 

– Dette er faktisk lengre enn jeg pleier å gå, sier Une Cecilie og finner fram kokeappartet.

– Å sove ute vinterstid handler for min del mest om overnattingen. Da parkerer jeg klokken ti og finner en teltplass 500 meter inn i skogen.

27 år gamle Oksvold har brukt friluftsliv som terapi siden 2016. Forslaget kom fra fastlegen: «Hvorfor tar du ikke bare med deg hunden din opp i marka, tenner et bål og setter opp et telt?» sa han.

Artikkelen fortsetter under bildet

NY OPPLEVELSE: Kulde og utrivelige skidager som barn gjorde at Une ikke våget seg ut på vinterturer før i 2017. Siden har det blitt mange.
NY OPPLEVELSE: Kulde og utrivelige skidager som barn gjorde at Une ikke våget seg ut på vinterturer før i 2017. Siden har det blitt mange.

– Jeg ble så sur. Da jeg vokste opp, likte jeg ikke friluftsliv. Jeg hatet det. Det var enda en arena hvor jeg ikke var like flink som de andre, sier hun.

Tre år senere er det annerledes. Så enkelt som det enn høres ut, har naturen blitt et sted for hvile, positive tanker og mestring.

Men naturen har ikke kurert meg. Noen tror at det er det jeg skriver om, og en stund trodde jeg kanskje det selv også. Men jeg har fortsatt angst.

– Men du klarer kanskje å hente deg inn når du ligger her?

– Ja, men ikke alltid. Ofte er det etter tur. Hjemme.

– Fordi da er du fornøyd med deg selv?

– Ja.

– Stolt?

– Ja. Turen blir et fristed. Selv om det er fysisk krevende, kommer jeg bort fra tankekjøret. Bort fra alt som er vanskelig. Det hjelper. Jeg har alltid følt meg dårligst i alt, men her ute måler jeg meg bare med meg selv, og da blir det bare bedre og bedre. Nå klarer jeg også virkelig å falle til ro på lange turer. Jeg utfordrer meg selv hver gang jeg drar ut.«Klumpen i magen», for å bruke et folkelig uttrykk, den slipper taket når jeg er ute. 

Artikkelen fortsetter under bildet

INSTAGRAM: Som friluftsblogger begynte Une Cecilie Oksvold å fortelle åpent om egen angst. På Instagram deler hun bilder fra  turopplevelsene sine med 16 000 følgere. Her fra den aller første turen.
INSTAGRAM: Som friluftsblogger begynte Une Cecilie Oksvold å fortelle åpent om egen angst. På Instagram deler hun bilder fra turopplevelsene sine med 16 000 følgere. Her fra den aller første turen. Foto: Une Cecilie Oksvold

NATUR PÅ GRØNN RESEPT

Ideen om natur som et sted for å hvile hodet er ikke unik for Une Cecilie. Den gjennomsyrer friluftslivet og har gjort det lenge. «Jeg har gått meg til mine beste tanker, og jeg kjenner ingen tanke så tung, at man ikke kan gå i fra den ...». Sitatet stammer fra den verdenskjente – og forøvrig tungt deprimerte – filosofen Søren Kierkegaard. Det er et velkjent narrativ. Stillhet, fred og ro. Når vi er ute, er vi nærmere urmennesket. Det er dette vi er skapt for. Men er det virkelig slik – kan du sendes ut i naturen på grønn resept?

– Friluftsliv er bra for oss. For det første har det seg slik at natur har en positiv effekt på den psykiske helsa vår. Studier viser at opphold i natur gir oss lavere angstnivå, flere positive følelser og gjør at vi tenker mer konstruktivt rundt problemene våre.

Ordene tilhører Johanne Refseth, psykolog med en brennende friluftslivsentusiasme.

– Videre er det sånn at selve hobbyen friluftsliv inneholder elementer vi vet kan gjøre at vi tåler livets nedturer bedre. Vi vet at mange opplever mestring, tilstedeværelse og positive følelser når de holder på med friluftsliv. Vi vet også at det å ha ting i livet sitt som nettopp gir en følelse av å mestre, av å være 100 prosent tilstede og som kan gi oss et påfyll av de gode følelsene, nettopp er ting som gjør at livets nedturer blir enklere å komme igjennom.

Refseth bruker bloggen og Instagramkontoen @psykolog.med. sovepose for å kombinere psykologen og villmarkingen hun har i seg. Formålet er å hjelpe folk å forstå psykologiske prosesser samtidig som hun vil bidra til at flere får brukt naturen på måten de drømmer om.

Les også: Finn turer og aktiviteter i DNT

Artikkelen fortsetter under bildet

GIR RÅD:  – Natur har en positiv effekt på den psykiske helsa vår, og opphold i naturen kan gi oss lavere angstnivå, sier psykolog og friluftsentusiast Johanne Refseth.
GIR RÅD: – Natur har en positiv effekt på den psykiske helsa vår, og opphold i naturen kan gi oss lavere angstnivå, sier psykolog og friluftsentusiast Johanne Refseth. Foto: Privat

– Vi er laget slik at angstsystemet går litt ned i naturen. En teori er at bymiljø ikke er helt naturlig for oss, at vi blir gående i en form for konstant aktivering i byen. Vi blir bombardert med inntrykk som hjernen bruker tid og krefter på å sortere, mens inntrykkene i naturen faller naturlig for oss. De er lettere å behandle, noe som igjen kan bidra til roen mange opplever når de er ute, sier hun.

Refseth viser til en ny forskningsrapport fra Danmark, «Viden om friluftslivs effekter på sundhed» (2018), som underbygger det hun sier. Rapporten er en oppsummering av en forskningsoversikt basert på 489 individuelle studier om friluftsliv og helse. Samlet viser de at det å oppholde seg i grønne omgivelser gir et redusert stressnivå sammenlignet med å oppholde seg innendørs eller i urbane områder.

– Men det er sjelden jeg som psykolog tenker at det eneste klientene mine trenger, er en tur i skogen. Faren med å snakke altfor varmt om friluftsliv er at det kan bli sett på som en enkel løsning på alt av psykisk strev. For noen er det kanskje det som skal til, men det er nok først og fremst en måte å lade batteriene på. Psykiske vansker er kompliserte saker, og det er dessverre fort gjort å tro at det finnes enkle løsninger som passer for alle, sier Refseth.

Artikkelen fortsetter under bildet

TRENGTE TRENING: Det å sove alene ute var en stor prøvelse for Une Cecilie. Hun dro på mange dagsturer med sekk, telt og mat for å finne fine teltplasser og lære hvordan utstyret fungerte.
TRENGTE TRENING: Det å sove alene ute var en stor prøvelse for Une Cecilie. Hun dro på mange dagsturer med sekk, telt og mat for å finne fine teltplasser og lære hvordan utstyret fungerte.

IRRASJONELL FRYKT

Og nå ligger det altså en friluftsjournalist i et telt i Bymarka. Med sovepose. Og jeg ser ingen raske løsninger, kjenner ingen positive følelser. Sett bort i fra at Une Cecilie er et veldig hyggelig menneske, men så uheldig for henne at hun har med meg på tur.

Angst er en finurlig sak. Alle har angst. Det ligger i pattedyrhjernen vår. Evolusjonsmessig et steg etter reptilhjernen, men fortsatt dypt forankret i menneskelig fysiologi. Uten angst hadde vi ikke følt frykt, og uten frykt hadde vi ikke satt halen mellom beina for å komme oss unna farlige situasjoner. Kroppen har et beredskapssystem som gjør den svært godt tilpasset det å takle fare.

Den igangsetter prosesser som gjør den klar til kamp eller flukt, samtidig som den setter ned funksjoner den ikke trenger. Det kan føre til symptomer som at man begynner å skjelve, blir nummen, kvalm, får hjertebank eller magesmerter. Gjerne alt på en gang.

Problemene oppstår når kroppen reagerer på indre tilstander slik som følelser, minner eller situasjoner som ikke er farlige. Plutselig blir frykten irrasjonell, og da er den heller ikke så enkel å forholde seg til. Det er som å ha høydeskrekk, men så klarer man ikke bevege seg vekk fra stupet. Da hjelper det å ha en annen person der, med et klart hode.

Når jeg går ut, får jeg puste igjen. Jeg glemmer at jeg er redd. Glemmer at jeg er bekymra. Det er en restart, og jeg er så ufattelig glad når jeg kommer hjem igjen. Jeg har gått ut, pushet grenser og opplevd at jeg mestrer noe. Jeg fungerer 100 prosent, og selv om den følelsen kun skulle vare en time fra jeg kommer hjem, så har jeg fått en time fri fra bekymringene mine, sier Une.

– Det er derfor jeg ikke trenger å gå så langt. Det er en følelse som både er gjenkjennelig og etterlengtet der jeg ligger. En pause fra sitt eget hode, en pause fra noe man ikke kan løpe fra. Frykten for hvordan du skal reagere i enhver situasjon. Redselen for å bli redd. Det er en destruktiv sirkel som er vanskelig å komme ut av. Og da sitter du der, skjelver, stotrer og hyperventilerer, mens verden faller sammen rundt deg.  

– Jeg lar lyset være på, jeg, om det er ok? Une Cecilie peker på lysene som henger fra teltåpningen og innover i teltet. Det er fremdeles mørkt, men de små, runde lampehodene gir fra seg noen forsiktige lysende stråler. Akkurat nok til at du kan se hva du har rundt deg.  

– Det er min lille luksus. Kall det gjerne «glamping», men jeg er ikke så glad i mørket. Da har jeg det mye heller slik, sier hun og smiler. I sin egen lille sovepose, ved beina hennes, ligger Juster, en fem år gammel Jack Russell Terrier. Han er alltid med på tur. 

Les også: Trenger du noen å snakke med? Ring hjelpetelefonen 116 123

Artikkelen fortsetter under bildet

BEHAGELIG: En lyslenke og varmeflaske med varmt vann er viktige deler av en behagelig natt for Une Cecilie.
BEHAGELIG: En lyslenke og varmeflaske med varmt vann er viktige deler av en behagelig natt for Une Cecilie.

SKAMMEN

Une Cecilie har hatt angst siden hun var liten. Seks år gammel hadde hun en uforklarlig og voldsom redsel for å kaste opp. Angst og depresjon har fulgt henne siden. I en kort periode, som 20-åring, var hun innlagt på psykiatrisk klinikk, uten at hun følte at det gjorde livet lettere å håndtere.

– Det var ikke riktig for meg. Eller, det er mulig det var det, men jeg følte meg så full av skam at det ikke var mulig å slappe av. Da handler det om å treffe de riktige personene, helsepersonell, som gjør at man føler seg forstått. Det gjorde ikke jeg. Seks år senere kom forslaget fra legen. Ta med deg teltet og bikkja og fyr opp et bål.  

– Det var noe helt annet. Ingen formaning, kun et forslag, men det føltes så fjernt ettersom jeg ikke var en friluftsperson. Det var derfor jeg ble sint, men jeg hadde heller ingenting å tape. Jeg hadde ingen forventninger, likevel var det noe som løsnet. Jeg fikk oppleve en helt annen virkelighet enn de siste månedene hvor jeg kun hadde vært inne i min egen boble. Isteden opplevde jeg at jeg ikke tenkte på noe som helst.

– Fikk du tent bål, da?

– Nei, jeg visste jo ikke hvordan. Ikke hadde jeg telt heller. Jeg smurte en brødskive med leverpostei, tok med meg en flaske, gikk femti meter inn i marka og satte meg ned ved et vann. Det jeg fikk, var et blankt lerret. Jeg tenkte ikke på en skit, og jeg var overhodet ikke forberedt på det. Det var et sterkt øyeblikk, og det har skjedd mange ganger siden også. Når vinden blåser deg i ansiktet og du bare må stoppe opp, eller når skyene endelig letter og solen kommer ut. Det er småting, men jeg får frysninger når jeg prater om det. Jeg blir så lykkelig inni meg, sier Une og smiler, lett opplyst av runde lampehoder.

Les også: På hjelptilhjelp.no får du enkelt oversikt over psykisk helsehjelp der du bor

Artikkelen fortsetter under bildet

ÅPEN: Artikkelforfatter Marius Dalseg Sætre har slitt med angst i tre år. Han synes det er tøft å snakke om dte med venner og familie.
ÅPEN: Artikkelforfatter Marius Dalseg Sætre har slitt med angst i tre år. Han synes det er tøft å snakke om dte med venner og familie. Foto: Une Cecilie Oksvold

LØP DEG TIL NYE NERVECELLER

Det er tjue år siden forskningen på fysisk aktivitet som medisin og terapi virkelig skjøt fart. I boken «Sterk hjerne med aktiv kropp» (2018) skriver hjerneforsker og fastlege Ole Petter Hjelle at når vi bruker musklene våre og får opp hjertefrekvensen, frigjøres en rekke kjemiske stoffer som påvirker alle våre nærmere hundre milliarder nerveceller.

I 1990 påviste amerikanske forskere at vi kan løpe oss frem til nye nerveceller i hukommelsessenteret hippocampus. De kjemiske stoffene som skilles ut ved fysisk aktivitet, styrker alle hjerneområdene. Slår du sammen dette med den nyere forskningen som viser at det å oppholde seg i naturen er positivt i seg selv, også når man ikke er i bevegelse, så nærmer vi oss tidenes mirakelkur.

Vi er skapt for å være ute, og vi blir aktivt belønnet av vår egen kropp når vi omgir oss med fuglekvitter, fjell og vidde.

Jeg opplever at naturen hjelper oss til å være tilstede istedenfor å være inne i våre egne bekymringer. Det er på en måte ikke naturen som gir oss ro. Roen kommer mer frem i naturen hvor vi ikke forstyrres av alt mulig annet rot, forklarer Une Cecilie mens hun stryker Juster over ryggen.

Det har blitt morgen, og den firbeinte skapningen ligger nå pent dandert utenfor teltet. Vi pakker soveposer og rydder vekk siste rest av frokosten etter en lang stjerneklar natt og en behagelig myk soloppgang. 

Artikkelen fortsetter under bildet

I LOFOTEN: I fjor dro Une til Lofoten for å studere til å bli naturguide. – Jeg ville vise at jeg kunne klare meg selv, sier hun. Det ble for heftig, og nå er hun tilbake i Trondheim, der hun igjen er i gang med studier.
I LOFOTEN: I fjor dro Une til Lofoten for å studere til å bli naturguide. – Jeg ville vise at jeg kunne klare meg selv, sier hun. Det ble for heftig, og nå er hun tilbake i Trondheim, der hun igjen er i gang med studier. Foto: Une Cecilie Oksvold

ÅPENHET

I motsetning til Une har jeg fått med meg det meste i løpet av natta. Slik blir det gjerne for meg når angsten tar tak. Da våkner jeg med et rykk klokka halv fire. Stresset og ukomfortabel. Redd for å miste kontrollen. Min egen angst kan komme enten jeg er ute i naturen eller i byen. Det er redselen for å besvime som tar tak. Oftest på T-banen, i kinosalen eller på toget. Sammen med ubehaget ved å tenke på fremtiden. Ubehaget ved å snakke om tankene som ikke gir meg hvile. Jeg blir ikke flinkere til å håndtere morgenrushet i Oslo ved å gå i skogen.

Det er heller ikke Une Cecilie sitt mål å etterlate et slikt inntrykk. En ting er hun klar på:

Det jeg skriver om, er mine opplevelser. Det er viktig å få med.
​​​​​​​– Jeg møter mange som er så desperate etter å få det bedre at jeg forsøker å være nøktern nok til å vite at min måte å håndtere psykiske utfordringer på ikke er en fasit, og jeg er alltid litt redd for å skrive om det. Redd for å tråkke noen på tærne, eller gjøre noen situasjoner verre, sier Une.

– Men åpenhet, det er viktig?

– Åpenhet er viktig.

Hun som har som jobb å hjelpe personer i vår situasjon, Johanne Refseth, er enig.

– Vi har fått en større åpenhet i det offentlige rom, og jeg håper at vi også kan få en større åpenhet i de personlige samtalene når man har det ille. At man kan sette seg ned og si at man strever og ikke har det bra. For angst, depresjon og andre psykiske problemer kan ha andre årsaker enn mangel på ladesteder og lavt overskudd. I et sånt tilfelle vil det ikke alltid hjelpe med en tur i skogen, for angsten kan følge etter. Åpenhet fra person til person, derimot, til noen du stoler på om det som gjør vondt, det vil være en god start, sier Refseth.

Og en god start skal man ikke undervurdere, om den nå er i Bymarka i Trondheim, i fjellene i Lofoten eller i folkemengden innenfor Ring 3. 

MORGENSTUND: Une, Marius og Juster  våkner til en ny dag med nye utfordringer.
MORGENSTUND: Une, Marius og Juster våkner til en ny dag med nye utfordringer. Foto: Marius Dalseg Sætre

Annonse

Skrevet av Marius Dalseg Sætre 24. april 2019