På ski mellom giganter

VINTERNATT: Aleksander, broren og faren hans fikk en spektakulær overnatting i telt foran det karakteristiske fjellet Kyrkja (2032 moh.) i Jotunheimen.
VINTERNATT: Aleksander, broren og faren hans fikk en spektakulær overnatting i telt foran det karakteristiske fjellet Kyrkja (2032 moh.) i Jotunheimen. Foto: Aleksander Myklebust

Tre karer, tre hunder og tre dager på ski i vinterfjellet. Med pulk og telt la vi ut på ferd gjennom fantastiske Visdalen  i bitende kulde.

TEKST OG FOTO: ALEKSANDER MYKLEBUST FJELL OG VIDDE NR 1 2019

Så lenge jeg kan huske, har faren min vært en aktiv pådriver for å få med seg oss barna ut på tur. Vi har gått toppturer om sommeren og turer fra hytte til hytte om vinteren. Fars interesse for fugler har også ført oss til fuglefjellet Runde i Møre og Romsdal syv år på rad.

Gjennom mange aktive turår kan jeg likevel ikke minnes at han har latt seg friste til å la egne turambisjoner gå foran trivselen i gruppa. I hele oppveksten har min bror, Kristoffer, og jeg latt oss rive med av hans voldsomme turglede. Nå som vi er voksne,
 18 og 21 år, og far er 45 år, er vi glad for at han endelig kan utfordre seg selv fysisk på tur med sine to sønner.

Full oppakning
Denne gangen har valget falt på Jotunheimen og Visdalen – det trange dalføret som strekker seg mellom Norges to høyeste fjelltopper. Galdhøpiggen (2469 moh.) reiser seg vest for dalen, mens Glittertinden (2457 moh.) troner i øst. Visdalen er utgangspunkt for dagsturer til minst 15 av Norges drøyt 20 fjelltopper over 2300 meter. Den betjente turisthytta Spiterstulen ligger midt i dalen, ved veiens ende, og er et perfekt utgangspunkt for både vinter- og sommerturer i flere retninger.

Startskuddet går ved elva Visa like nedenfor Spiterstulen. Skyene henger lavt over de omkringliggende toppene, og skillet mellom himmel og jord er nesten visket ut. Min far, Dagfinn, har tatt ansvar for provianten og bærer en stor ryggsekk i tillegg til pulk. Han er vant til å trekke tungt og viser ingen tegn til misnøye med fordelingen.

Vi er lastet med alt vi trenger av utstyr og mat, og skulle vi ende opp i energitrøbbel, ville det være som å sulte med kjøleskapsdøra åpen. Kristoffer går også med pulk, mens jeg selv bærer en velfylt sekk. Alle tre får nyttig drahjelp av hver vår ivrige alaska husky – en blandingsrase som elsker å løpe og som dominerer i alle de lange trekkhundløpene. Min kompanjong er fem år gamle Taiga.

Vi glir innover den skyggelagte dalen i et jevnt, men ikke forhastet tempo. Etter hvert gløtter sola fram fra sin skjulte tilværelse. Men dagen er på hell, og etter kort tid er det bare de høye tindene som fremdeles ligger badet i sollys.


Artikkelen fortsetter under bildet.

PÅ TUR OPP: Gjengen syntes det var overraskende varmt å bevege seg oppover fjellsida da sola sto på sitt høyeste, i sterk kontrast til nettene da temperaturen sank lavere enn 20 kuldegrader.
PÅ TUR OPP: Gjengen syntes det var overraskende varmt å bevege seg oppover fjellsida da sola sto på sitt høyeste, i sterk kontrast til nettene da temperaturen sank lavere enn 20 kuldegrader. Foto: Aleksander Myklebust

Fotoassistent
Temperaturen synker også fort, og vi begynner å se oss om etter en teltplass.

– Det bør være et sted med en del snø, mener far.

– Jeg vil gjerne slå opp teltet på et sted som ser bra ut på bildene, skyter jeg inn. Det finner vi i nordenden av Kyrkjetjønne. Det siste kveldslyset klorer seg fast idet vi setter fra oss børen og trekker fram posen med det røde og gule fjellteltet.

Rundt oss ligger Semelholstinden (2147 moh.), Visbretinden (2234 moh.) og den karakteristiske profilen av Kyrkja (2032 moh.) som perler på en snor. Sola tar kvelden, og skyene på himmelen har seilt av gårde. Det gjør at stjernene får skinne over det opplyste teltet. I bakgrunnen ruver profilen av Kyrkja som en spektakulær bakgrunnskulisse. For meg som naturfotograf er det dette øyeblikket jeg har ventet på.

– Kan du sette deg inn i teltet med hodelykta på? spør jeg faren min. Han har allerede bidratt til fotograferingen ved å drasse med seg et stativ på tre og en halv kilo, men kryper villig inn. I over en halvtime blir han sittende, mens jeg fotograferer teltet fra flere ulike vinkler. Han har i alle år vært opptatt av å legge til rette for sine barn og sitter gjerne med krokbøyd rygg i et telt så lenge det er behov for det. Samtidig koker han opp vann til kveldsmaten.

Mens jeg tar bildene, merker jeg godt på fingrene at temperaturen har sunket dramatisk i løpet av kvelden. Før vi får kommet oss ned i soveposene, har gradestokken krøpet ned til 20 kuldegrader.


Vestlandsvisitt
Neste morgen våkner vi til en sol som varmer godt på teltduken. Vi starter dagen med en solid porsjon havregrøt, og faren min peker begeistret på en rype oppe i fjellsida.

Dagens første etappe går videre ut dalen mot turisthytta Leirvassbu. Uten tunge sekker på ryggen og med hjelp fra uthvilte hundepoter går den siste strekningen unna i en fart.

– For et føre! utbryter Kristoffer mens vi fyker av gårde.

– Ja, dette var noe helt annet enn starten i går! svarer jeg. Faren vår er også i sitt rette element når han kan lange ut under disse forholdene. Han er faktisk den sprekeste av oss tre.

Vi stopper ikke på hytta, men suser videre sørover mot fylkesgrensa til Sogn og Fjordane for så å fortsette noen kilometer nedover Gravdalen. Ved foten av Surtningstinden (1997 moh.) tar vi oss en god pause i skråningen.

Å sitte stille i vinterfjellet blir kaldt i lengden, så vi lar det bli med en kort vestlandstur denne gangen. Kursen peiles tilbake mot teltet, og etter en bedre middag bestående av pasta bolognese, pannekaker fra Toro og varm fruktsuppe til dessert har vi samlet krefter til dagens skitur nummer to. Denne gangen lar vi hundene hvile. Stadig flere høydemetre samles mens vi går i sikk-sakk med kurs mot Visbrean. Den mektige Visbretinden troner mot den blå himmelen, og på kjøpet får vi en nedtur som inkluderer både vakre svinger og et spektakulært fall. Alle tre synes det er spennende å utforske nye områder der vi ikke har vært før.


Artikkelen fortsetter under bildet.

PÅ TRYNET: Nedturen går ikke alltid som planlagt. Det fikk Dagfinn Myklebust erfare på vei ned fra dalsida nedenfor Visbreen
PÅ TRYNET: Nedturen går ikke alltid som planlagt. Det fikk Dagfinn Myklebust erfare på vei ned fra dalsida nedenfor Visbreen Foto: Aleksander Myklebust

Til stede her og nå
Sammen får vi oppleve en ny blåtime etterfulgt av stjerneklar himmel før vi kryper ned i soveposene. Jeg sover sjelden så godt som når det er iskaldt og jeg ligger med åpningen tett snurpet sammen rundt ansiktet. Med  mobilen avskrudd og opplevelsen av ski, snørekjøring og fartsfylt frikjøring i dalsida fortsatt i kroppen er det lett å glemme dagliglivet og være til stede her og nå.

Vi er heldige, vi tre, som kan dele dette med hverandre.

Rute: Spiterstulen–Kyrkjetjønne– Leirvassbu–Gravdalen–Kyrkjetjønne– Spiterstulen

Lengde på etappene: 11 km–18 km

Antall turdager: 3

Adkomst: Kjør til Lom og følg rv. 55 mot Sognefjellet. Fra riksvegen er det godt skiltet opp til Spiterstulen. Veien er vinterbrøytet så lenge Spiterstulen holder åpent. Buss fra Lom og helt inn til Spiterstulen i sommerhalvåret og andre fellesferier. Resten av året må du belage deg på rute 511 fra Bøverdalen til Lom, men denne bringer deg ikke helt opp i fjellet.

Kart: Jotunheimen 1:100 000, Vest-Jotunheimen 1:50 000 eller Galdhøpiggen 1:25 000, Nordeca

Verdt å merke seg: Litt utpå vinteren blir det kvistet en vinterløype fra Spiterstulen og helt inn til Leirvassbu.

Les mer: Ut.no

Annonse