Opp iskatedralen på Dovre

DRIVDALEN: Sondre Kvambekk klatrer den klassiske isfossen Brudetappene.
DRIVDALEN: Sondre Kvambekk klatrer den klassiske isfossen Brudetappene. Foto: Martin Innerdal Dalen

Så snart kuldegradene har satt seg i Drivdalen, begynner fosseklatrerne å slipe isøksene sine. Vi tok turen opp de magiske Brudetappene, en isklatrerute i verdensklasse.

TEKST: DAG JØRUND VIK FOTO: MARTIN INNERDAL DALE DNT ÅRBOK 2018

Med bladet fra isøksa renser jeg unna istappene over meg. Lyden er som en konsert i Nidarosdomen. De lyse tonene fra isorgelet klinger når tappene faller nedover og treffer is lenger ned. Jeg slår et nytt målrettet slag der jeg nettopp fjernet noe av isen, og prøver å belaste øksa. Først litt forsiktig, før jeg drar den til meg for å kjenne godt etter. Og der, der kjenner jeg at den sitter. Jeg trekker meg oppover i dette forfrosne, magiske landskapet. En fornemmelse av hellig land i denne iskatedralen formet av frosset vann.

Et karstykke
Eventyret starter noen dager tidligere  Drivdalen framstår i sin flotteste vinterskrud, ettermiddagssola pensler fjellsida rosenrød. Sørøsten driver over østfjella så snøføyka står utover toppryggen på Allmannberget. Det kribler i kroppen av det flotte synet. Temperaturen i området har vært jevnt lav i det siste og forholdene er optimale.

Jeg sender min gamle klatrekompis Rune en melding og håper han er gira.
«Isklatring i helga?»
Svaret kommer sekunder etter at jeg trykket send.
«Jepp, jeg er med».
«Så bra! Hvor skal vi? Signalisen eller Kongsvollfossen?»
«Brudetappene».
Oj, tenker jeg. Ingen av oss har vært der før, bare hørt ringrevene omtale den som et lite karsstykke. Om sommeren er det Ristjønnbekken som velter utover kanten, men når kong vinter legger sin hånd på verket, formes to enestående og mektige ispilarer her, kjent under navnet Brudetappene.

Fredagskvelden ser jeg over utstyret mens «Nytt på nytt» ruller i bakgrunnen. Jeg sliper isøksene og går over stegjernene. I sekken pakkes dunjakke, et ekstra par hansker, lue og utstyret til selve klatringen. Førstehjelpsutstyr. Kortslynger og noen forlengerslynger, seks isskruer, stegjern, selen og hjelmen. Rune tar med tauene og noen flere isskruer.

Arnested for isklatring
Mange spør om det isklatrerne driver med er farlig. Og sant nok inneholder all utendørsaktivitet en viss grad av risiko. Men tar en forholdsregler, kjenner værhistorikken i området og tenker sikkerhet, så er
isklatring en utrolig fascinerende gren av friluftslivet.

Drivdalen er et av arnestedene for det norske isklatremiljøet. I snart 50 år har folk kommet langveisfra for å bestige fosser i
 vinterskrud, akkurat som oss. Kongsvollfossen er en av de mest sagnomsuste i området, og ble første gang klatret til topps i 1977 av Håkon Gammelsæter og Tomas Carlstrøm, en solid prestasjon med datidens utstyr. 

Allerede seks år tidligere, i 1971, gjorde amerikaneren Robin Barley og trønderen Trond Aas et nesten vellykket forsøk. Duoen klatret med kun én isøks hver og var derfor avhengige av å hugge trinn i isen. Dette tok forståelig nok lang tid, og de avbrøt sitt forsøk før mørkets frembrudd, rett under toppartiet. Det fantes ikke egnet utstyr for vinteris på den tiden, og de første brukte stegjern og isøkser ment for brevandring og sommeris. Etter hvert bidro det amerikanske og kanadiske miljøet med mer moderne utstyr som var egnet for vinteris.


Artikkelen fortsetter under bildet.

KLAR: Isklatring krever en del spesialutstyr. Isskruer med sveiv som kan håndteres med en hånd er en stor fordel.
KLAR: Isklatring krever en del spesialutstyr. Isskruer med sveiv som kan håndteres med en hånd er en stor fordel. Foto: Martin Innerdal Dalen

Fossekall og småspurv
Jeg kjenner pur glede når vi kjører inn i Drivdalen, en perle for oss som elsker is. Sørover langs E6 fra Oppdal er det ikke mange kilometerne før vi ser Brudetappene. Høyt oppe i fjellsiden henger to store issøyler tett sammen. Vår plan er å klatre den søyla som ligger lengst sør mot Dovrefjell. På avstand ser de innbydende ut, men like fullt bratte, der de henger 350 meter over dalbunnen.

Fra Driva høres fossekallens karak teristiske sang. Den vesle fuglen sitter på elveisen og speider etter en godbit i det strømmende vannet. – Det er råtass, det.

Vi blir som småspurv å regne. De første høydemetrene går i tett løvskog med einerkratt og mye steinur. Snart festes stegjerna under skoene, og vi tar frem den ene isøksa. Foran oss venter artig småklyving, omtrent som buldring på is. Noen av de større kulp-
ene er åpne, og langs kanten av kulpen lyder toner fra isperler, fantastiske formasjoner som henger i enden av små istapper.

Når vi har i overkant av 100 meter igjen til fossen, ser vi ned på Drivstua, en staselig skysstasjon med flere hundre år lang hist- orie. Her har ferdafolk langt tilbake i tid fått en hvil på sin vei over Dovrefjell. Godt oppe i fjellsida på den andre siden av dalen, henger Tøftfossen i all sin prakt. Der borte, noen år tidligere, kolliderte vi nesten med moskus etter en vellykket bestigning. Med så lite ferdsel som det er i disse områdene, byr naturen på overraskelser for den som kommer på besøk.

Inn i katedralen
De gigantiske isportalene i Brudetappene ønsker oss velkommen inn. Rommet bakenfor søylene er magisk. Fra det store takoverhenget bak, henger imponerende isskulpturer formet av vann, som i løpet av vinteren har piplet gjennom bittesmå sprekker i fjellet. Vi kommer inn i en eventyrlig iskatedral, hvor gulv og vegger er marmorert av is.

Mens vi gjør oss klare, speider vi etter moskus og villrein som ofte holder til på den andre siden av dalen.

– Hvem av oss skal lede opp?

Jeg trekker vinnerloddet og får første taulengde. Rune rigger standplass og går igjennom tauene som danderes nøye i hver sin haug. Gult til høyre og blått til venstre. Slynger og isskruer klipses i utstyrsløkkene på selen, og over brystet henger jeg et par lengre slynger. Jeg knyter meg inn i tauene, drar til åttetallsknutene og sjekker at tauene er tredd riktig i selen. Hjelmen er allerede på. Så strammes skoene og selen litt ekstra.

Kameratsjekken er rutine uansett erfaringsnivå, så vi kontrollerer selene, innbindingen med åttetallsknuten, at tauet er koblet riktig i taubremsen, og at skrukarabinen i taubremsen er lukket.

– Sikring klar, melder Rune.
– Jeg klatrer, kvitterer jeg og setter i gang. 


Artikkelen fortsetter under bildet.

MAGI: Issøylene Brudetappene høyt oppe i dalsida i Drivdalen ble klatret for første gang av Jostein Mårdalen og Hans Ivar Myran sent på 80-tallet. Siden har de blitt ett yndet mål for ivrige isklatrere.
MAGI: Issøylene Brudetappene høyt oppe i dalsida i Drivdalen ble klatret for første gang av Jostein Mårdalen og Hans Ivar Myran sent på 80-tallet. Siden har de blitt ett yndet mål for ivrige isklatrere. Foto: Martin Innerdal Dalen

Vannet fosser 
Venstre isøks treffer isen med stor kraft, og bladet sprenger seg vei inn så isspruten står. Isen kjennes bra ut, litt sprø på overflata, men fin og fast innenfor. Jeg løfter høyre isøks godt bakover før jeg bestemt svinger den mot isen. Et sirkelformet lite isflak løsner og seiler ned. Neste slag treff- er midt i det lille krateret, og her sitter øksa godt. Jeg plasserer fronttaggene på stegjerna i isen med kontante spark. Jeg kan høre vannet fosse gjennom kjernen av issøyla.

Få meter igjen fra toppen, smalner søylen til, og isen blir tynnere.

– Følg litt ekstra med nå, roper jeg ned til Rune.

Begge isøksene plasseres på små avsatser i isen. Jeg får satt den ene fronttaggen i et hull som er akkurat stort nok og belaster den, før jeg får sparket inn den andre til venstre for den første. De sitter, og jeg får reist meg opp. Nå er det bare et par slag igjen før jeg er oppe. Jeg får ikke satt noen isskruer her, isen er for tynn til å holde et eventuelt fall.

Kreftene er på hell, men neste slag får jeg satt på trygg grunn, og jeg har endelig begge isøksene over issøyla. Det gir en god følelse. Jeg får med meg beina, reiser meg opp og kan se innover kanten på isen.

Blikket rettes nedover issøyla en siste gang før jeg kommer meg opp over kanten. Langt der nede ser jeg bilen.

– Juhuu, jeg er oppe, roper jeg til Rune og er yr av både glede og mestring.

Jeg leter etter et godt sted å lage standplass, slik at Rune kan klatre etter meg. Isen er for tynn til å sikre oss begge i, og jeg ender opp med å bruke noen slynger som jeg binder av helt nede ved rota på noen grove einerbusker. Jeg får samlet slyngene og knytter dem sammen i ett punkt for å belaste dem like mye.

Belønningen
Utsikten er upåklagelig. Jeg speider over dalen mot Sletthøa for å se etter moskus. Jeg ser videre mot Tøftfossen og lurer på om det kan være noen klatrere der på en dag som denne, men ser ingen.

Rune har god oppdrift, og det tar ikke lang tid før jeg hører slagene fra isøksene hans rett under kanten på stupet. 

Fjellene farges av de vakre blåtonene som januarlyset gir i de korte vinter- dagene. Nå ser jeg øverste delen på isøksene til Rune. Han smiler tilfreds idet han stikker hodet over kanten.

– Godt jobba, sier vi nærmest i kor og smiler bredere enn gullgravere som har funnet en åre. Men «man er ikke oppe før man er nede» som det heter blant klatrere – for returen krever like mye konsentrasjon og sikkerhet som selve klatringen. Etter litt varm drikke og velfortjent sjokolade, legger vi tauet rundt den kraftige rota på eineren og rappellerer ned isen. 

Området
DRIVDALEN
Drivdalen strekker seg fra Dovreplatået og fram til Driva og er omgitt av Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark på begge sider. Vannkildene til alle  fossene og sigene i dalen kommer fra nasjonalparken. Fra Kongsvold Fjellstue og nordover mot Oppdal er det gode muligheter for isklatring  for de aller fleste  ferdighetsnivåer.

Fakta om
ISEN I DRIVDALEN
Nærheten til Dovrefjell med sine kalde og stabile vintre gjør at isen kan forme seg så tidlig som i oktober.  Tidlig i sesongen er isen blank og delvis tynn, og det må utvises større forsiktighet. Er det en kald vår og isen er stor og solid, kan noen av isene som ligger i le for sola klatres nesten frem til rødsildren begynner å blomstre.

Forfatter
DAG JØRUND VIK
Dag Jørund er tømrer fra Klæbu som svinger isøksa like ofte som hammeren. Han har klatret aktivt i 30 år og er utdannet vegleder fra Norges høgfjellsskole i Hemsedal. Med en fascinasjon for is- og alpinklatring har han bosatt seg strategisk i Oppdal med kort vei til Drivdalen og Sunndalen. 52-åring-en har flere førstebestigninger i området. Han er også  medforfatter av «Isklatrefører for Oppdal og Sunndalen» sammen med  Rune Kvalsnes og Ingvild Sourza Svean, som kan være en god intro til deg som har lyst til å klatre i området. 

Annonse