Mellom drøm og mareritt

DET STORE HVITE: Når Liv Arnesen og jeg legger i vei mot Snøhetta, blir jeg grepet av  minner fra en tur jeg gikk her for tretti år siden.
DET STORE HVITE: Når Liv Arnesen og jeg legger i vei mot Snøhetta, blir jeg grepet av minner fra en tur jeg gikk her for tretti år siden. Foto: Julie Maske

Hvor kommer den fra, denne lengselen etter å være ute når naturen tar tak? Noen av mitt livs mest skjebnesvangre turer, har jeg gått på Dovrefjell om vinteren. Og alltid er det dronningen med snøhvit kappe som frister mest.

TEKST OG FOTO: JULIE MASKE DNT ÅRBOK 2018

Plutselig er jeg alene i alt det hvite. Liv er et sted bak meg, men i snøføyka kan jeg ikke se henne, ikke høre henne, ikke engang fornemme henne. Men jeg kan fornemme den skrekkblandete fryden over å være her, i ett med naturen, med kreftene og min egen lengsel etter å slites mellom frykt og spenning, mellom gleden over å være underveis og lengselen etter å komme fram, og uroen over å ikke vite akkurat hvor vi er. For Dovrefjell er lumsk. Et plutselig værskifte har i løpet av få minutter endret det rolige landskapet. Nå er det vilt og utemmet, og formasjonene som var så tydelige, er visket bort.

– Liv! roper jeg inn i alt det hvite.
– Her! svarer hun et sted der ute.

Noen måneder tidligere, i en lun hytte på Krokskogen i Oslo, satt jeg og pratet med Liv Arnesen om turene hennes. Den mest banebrytende av dem alle er skituren til Sydpolen, da hun i 1994 gikk 1200 km alene i 50 dager, helt uten støtte. Sammen med Ann Bancroft krysset hun hele Antarktis vinteren 2000–2001, fra kyst til kyst. Hun har padlet Great Lakes i USA, reist ned Ganges og gått Shackletons rute på Syd-Georgia. Men Liv har aldri stått på toppen av Snøhetta.

– Bli med meg, sa jeg. – Dovre er et av Norges flotteste områder å gå vintertur i, men det kan også være krevende på værskillet mellom øst og vest.

– Jeg er med. Når drar vi? sa hun og smilte.



Drivkraften
Jeg så på henne og tenkte meg langt, langt tilbake i tid. Til en sommer på Svalbard da hun, en til da for meg ukjent kvinne, stod ute i Kongsfjorden i en gummibåt og ropte: 

– Julie, blir du med på ski over Grønland?

– Jeg er med. Når drar vi? svarte jeg, uten å reflektere over hva jeg hadde sagt ja til.

Like etter, den gangen for snart 30 år siden, kom hun inn på land og trykket hånden min. Det stålblå blikket og varmen hun utstrålte var nok – her var det en turkamerat jeg kunne stole på, med samme drivkraft som meg. Med den samme lengselen etter å være ute. Og nå skulle jeg ta henne med til Dindalshytta, Åmotdalshytta og Snøhetta på Dovrefjell, steder som har helt spesielle plasser i i hjertet mitt.

Vi tar Dovrebanen til fjells.

– Værmeldingen er dessverre av det dårlige slaget, sier jeg lett henslengt. Som om været skulle ha noe å bety for oss. Vi var de første kvinnene i verden som krysset Grønland på ski, uten støtte, i 1992. Er det noe vi kan, så er det å være ute i sno og blest og mange, mange kuldegrader.


Artikkelen fortsetter under bildet.

TURKAMERATER: Både Liv og jeg har vært ute mang en vinternatt før. Likevel viser denne turen seg å bli en større utfordring enn vi hadde trodd.
TURKAMERATER: Både Liv og jeg har vært ute mang en vinternatt før. Likevel viser denne turen seg å bli en større utfordring enn vi hadde trodd. Foto: Julie Maske

En krypende uro
Fra Oppdal tar vi drosje til Blokkhus, lemper på oss sekkene og labber innover mot Dindalshytta. Etter de varme timene på toget er det som en rus å trekke inn frisk, iskald luft. Noen har gått opp løypa for oss, og vi bruker bare litt over en time  på å gå inn til hytta. Men værmeldingen har satt seg i kroppen min. Det er noe som ikke stemmer, selv når vi låser oss inn og får fyr i ovnen, varmen brer seg bak tømmerveggene og stemningen er god.

– Så fint det er her, sier Liv.

– Ikke sant, sier jeg og klarer ikke å fortelle om angsten som setter seg i mellomgulvet og holder søvnen min borte.    

Hver gang jeg lukker øynene, surrer bildene fra nyttårshelgen 1988–1989 over netthinnen min.
Jeg var 23 år og på vei til Åmotdalshytta der vi hadde avtale om å møte noen venner. Min turkamerat Tor og jeg hadde gått noen timer fra Hjerkinn, da mørket innhentet oss og vi måtte telte før vi kom fram. Vi hadde med det vi trengte av utstyr og rigget oss greit til før vi sovnet i hver vår sovepose. Med et rykk våknet vi noen timer senere og fikk knapt puste. Teltet var presset ned mot ansiktene våre, og det var med nød og neppe vi tvang teltstengene opp med beina. Utenfor raste vinden med ukjent styrke.

– Hva gjør vi nå, sa jeg og visste svaret. Vi hadde søkt ly. Nå var det bare å vente til vinden løyet. Men vinden løyet ikke. Den økte i styrke, og teltet kvalte oss. Det lille vi klarte å lese ut fra kartet, viste at vi ikke var langt unna Åmotdalshytta.

– Om vi holder kompasskursen, burde det gå greit å finne hytta, sa Tor.


Forsvunnet i stormen
Vi kledde på oss det vi hadde. Stappet soveposer i sekken og kom oss ut av teltet før det blåste ned, fikk på oss skiene og gikk opp mot vinden. Snøen som ble kastet mot oss var våt og la seg i kladaser på bomullsanorakkene.

– Vi må holde sammen, ropte jeg ut i infernoet.

Jeg tråkket meg fast i enden på skiene hans. De var mitt eneste holdepunkt. Vi gikk på kompasskurs. I mange timer. Men kom ingen vei. Og vi ante ikke hvor vi var.

– Kompasset, sa jeg fortvilt. – Kompasset virker ikke. Går du rett fram?

Tor så ned på kompasset, som om han ikke trodde på det jeg sa.

– Hvorfor skulle det ikke virke?

– Det tar oss ikke dit vi skal.

Han la kompasset i anorakklomma. Vi fortsatte. Rett fram, mot vinden, og så dreide vi av. Plutselig hadde vi vinden i ryggen og det var helt feil. Slik holdt vi på, inntil vi begge var så tomme, våte og fortvilte at vi ble enige om å søke ly bak en stor stein. Kulden hadde satt seg. Det hjalp å komme inn i vindsekken, og vi satt oss tett sammen i soveposene for å varme hverandre.

– Nå må vi ikke sovne, sa jeg. For sovnet vi, da kunne vi fryse i hjel, selv om gradestokken ikke var under null. Vi prøvde å holde oss våkne, men det var umulig, og vi duppet av et øyeblikk begge to. Hva som vekket oss, er jeg den dag i dag i villrede om. Jeg tror det var engler. Vi var forkomne, og det eneste vi visste, var at vi måtte videre.

Artikkelen fortsetter under bildet.

HUSLY: Turen til Dindalshytta går i dyp snø. Angsten har tatt tak. Skal vi fortsette videre?
HUSLY: Turen til Dindalshytta går i dyp snø. Angsten har tatt tak. Skal vi fortsette videre? Foto: Julie Maske

Mot Åmotdalshytta
Inne på Dindalshytta blir jeg liggende og høre på den rolige pusten til Liv. Uroen sitter dypt i meg, og jeg kjenner på den uklare, diffuse angsten for å oppsøke noe jeg trodde jeg hadde lagt bak meg.

Vi spiser en solid frokost, pakker og vasker oss ut.

Værgudene er ikke på vår side. Den høye himmelen fra kvelden før har trukket seg ned over dalsidene og ligger som et lokk over området.

Oppe i en skavl, bare noen hundre meter fra hytteveggen, har elever fra idrettslinja på Tingvoll videregående skole gravd seg noen dype, gode snøhuler der de har tilbrakt natta. I morgengryet står de rundt bålet og hutrer i seg frokosten. 

– Fint område, det her, sier lærer Bersven Røkkum og forteller om sin vintertur. Han er mer fjellvant enn de fleste elevene og har akkurat bak seg en miniekspedisjon med pulk gjennom Dovrefjell.
– Her fins nesten ikke folk, men jerv, moskus, fjellrev og rein kan det hende du møter, forteller han. – God tur, forresten!

Vi er ved godt mot opp bakkene fra Dindalshytta og gleder oss over det lille gløttet av blå himmel i det tunge skylaget. Sekken kjennes helt grei. Liv smiler. Vi har dagene foran oss, og ingenting haster.

Ingen har tråkket løype for oss, men det er vi vant til fra både Grønland og Antarktis, for ikke å snakke om alle turene vi begge tråkker, utenfor allfarvei, i Skarvheimen, på Rørosvidda og andre steder der de aller fleste holder seg borte.

Men det er denne uroen min da. Den sitter i mellomgulvet og vil ikke rikke seg, selv om alt er så fint. Hvordan er det mulig å la 30 år gamle minner legge demper på gleden?


Det vanskelige valget
Vi finner tempoet, skifter på å gå foran med intervaller på 50 minutter og har noen minutters pause for å stramme sekken eller tisse. Den siste timen har jeg studert himmelen som stadig kommer nærmere. Konturene forsvinner. Det er vanskelig å vite hva som er opp og ned. Vinden øker i styrke. Og plutselig ser jeg ikke Liv.

– Liv?

Hun dukker fram fra alt det hvite. Ikke langt borte, men likevel langt nok til at redselen setter seg i meg.

– Hvordan går det med deg, spør Liv. Kan hende ser hun noe i ansiktet mitt. Eller er det noe i måten jeg går på? I tankene er jeg tilbake til nyttårsturen med Tor. Det siste døgnet gikk vi på kompasskurs og tok bare korte pauser. Vi var så slitne og kalde, men klarte til slutt å bryte oss inn i en seter i Åmotsdalen. Der hvilte vi i et døgn og var klare til å gå ned til bygda dagen etter, da et Sea King-redningshelikopter landet på tunet og hentet oss ut. Letemannskap hadde søkt etter oss i tre døgn og hadde nesten gitt opp. 

– Jeg er usikker, svarer jeg Liv, som sant er. Vinden fortsetter å øke. Vi har med vindsekk, dunjakker, sovepose, ligge- underlag og nok mat, og jeg vet innerst inne at det ikke er noe problem å eventuelt måtte søke ly. Likevel overmannes jeg av en tung følelse. Igjen er det tankene som spiller meg et puss. Jeg tenker på samtaler jeg har hatt med andre om Dovrefjell. Hvor fint det er i godt vær, hvor krevende det kan være i snømørke og vind. Ikke sjelden går praten mot turer som endte i at følget måtte snu eller legge om kursen. For Tor og jeg er ikke alene om å ha møtt værgudenes vrede på Dovre.

En gang skulle tre personer gå fra Reinheim til Åmotdalshytta, møtte kraftig vind og forfrøs tærne så kraftig at de måtte amputeres. En annen gang var det to ungdommer som la ut fra Åmotdalshytta og gikk seg inn i døden under Snøhetta på grunn av sterk vind.

– Nei, sier jeg. Langt inne i det hvite drønner et eller annet, jeg vet ikke hva, og jeg kjenner ingen lyst til å gå videre. Liv ser på meg igjen. Granskende. Før hun nikker, og sier: 

– Vi snur. Liv har også kjent på frykten flere ganger. En gang ble vi liggende i pulk i 17 timer, under en pitraq, den kalde, grønlandske fallvinden fra innlandsisen. Hun har snudd på Mount Everest, og blitt hentet ut i forsøk på å gå på ski til Nordpolen.

– Å fortsette er bare dumt, sier hun. – Å snu er aldri et nederlag. Det er tvert imot et bevis på styrke å kunne se sin egen begrensning og ikke ta unødvendige sjanser.

Så vi går tilbake. Jeg får noen durabelige fall i de konturløse bakkene og kjenner at klumpen i magen endelig smelter som is i vårsol, mens vi går fra høyfjellet og ned til tregrensen.

På Dindalshytta er det fortsatt varmt på kjøkkenet. Vi skifter til tørt, lager pasta carbonara og spiller et slag scrabble. Innimellom ser jeg opp på Liv og smiler.

– Blir du med på Snøhetta en annen gang?

– Ja visst, sier hun. – Jeg blir gjerne med. La oss planlegge nye turer, og skriv deg bak øret det jeg har som min læresetning: Dare to dream. Dare to fail. Real dreams never die.

Rute
PÅ SKI TIL SNØHETTA

Blokkhus–Dindalshytta–Åmotdalshytta–Reinheim–Kongsvoll
Lengde: 2–4 dager, etapper på 17–25 km
Nivå: Krevende–meget krevende
Adkomst: Tog til Oppdal, drosje til Blokkhus. Retur: Tog fra Kongsvoll
Les mer:
Ut.no

Verdt å merke seg
KVISTING PÅ DOVRE

På vinteren blir de mest brukte vinterrutene i fjellet i Sør-Norge merket med kvist. Rutene er lagt av  erfarne fjellfolk som vet hvor det er trygt og best å gå. På Dovre kvistes det som regel inn til Reinheim for vinterferie og påske, men det avhenger av snøforholdene. Ruta mellom Dindalshytta, Åmotdalshytta og Reinheim kvistes for påsketrafikk.
Se dnt. no/vintermerking for mer informasjon om kvisting.

Forfatter
JULIE MASKE

Julie Maske har vært journalist og redaksjonssekretær i Fjell og Vidde i 13 år. Hun har en lang merittliste som friluftsdame, blant annet var hun den første kvinnen i verden til å krysse Grønland uten støtte, sammen med Liv Arnesen.


Annonse