Med gutta på tur

FULLTREFFER: Dovrefjell ligger framfor våre føtter på vår første ordentlige fjelltur sammen.
FULLTREFFER: Dovrefjell ligger framfor våre føtter på vår første ordentlige fjelltur sammen. Foto: Sindre Nikolai Aker

Voldsomme daler, heftige fossefall og setre som tatt rett ut av eventyrene. Vi er tre kompiser som skal på vårt eget eventyr og utforske de nordlige delene av Dovre. Men det blir ikke fullt så enkelt som vi har sett for oss ...

TEKST OG FOTO: SINDRE NIKOLAI AKER // DNTS ÅRBOK 2018

Sauene på utsiden av vinduet breker høyt. Vi er på Dindalshytta og sola titter så vidt over fjellene på østsiden av dalen. Elva som i går dysset oss i søvn med sitt monotone brus, renner fremdeles i bakgrunnen og fyller lydbildet.
Turen vi har planlagt går innom tre hytter gjennom klassisk norsk kulturlandskap med historiske setre, fabelaktige fossefall og enkelt overkommelige dagsetapper. Vi er tre unge karer i god form, så vi tar det hele med ro og regner med at det kommer til å gå knirkefritt.

Farlig lave dører
Etter noen timer på sti og over tørrlagte bekkefar, når vi Gammelsetra, et setertun som hentet rett ut av Askeladden-eventyrene. Dørene er lave og vi hekter fast fiskestang, sekk og hatt i dørkarmen når vi bøyer oss inn én etter én. Simon er en staut kar på nærmere en nitti og det tar ikke mer enn fem minutter før vi hører et kraftig dunk etterfulgt av et høyt rop.

– Bra vi bare skal være her én natt, sier han mutt og tar seg irritert til hodet idet han kommer inn i stua. Vi klarer ikke annet enn å flire mens han nennsomt sjekker kulen.  Stemningen lysner betraktelig når middagen står på bordet, stearinlysene er tent og vi får fisket opp litt mørk brun, skotsk styrkedrikk fra innerlomma. Er det noe vi kan, er det å være på guttetur. Men dette er første gang vi er i fjellet sammen, så en viss spenning er det, særlig for meg som har dratt dem med.

Les også: Fem turer fra hytte til hytte

Artikkelen fortsetter under bildet

NASJONALROMANTISK: Fjellene bølger gjennom landskapet ved Veggasætra og innsjøene er langstrakte.
NASJONALROMANTISK: Fjellene bølger gjennom landskapet ved Veggasætra og innsjøene er langstrakte. Foto: Sindre Nikolai Aker

Spektakulære fossefall
Morgenen etter våkner vi til tåke. Den siger sakte unna mens vi går, og bare etter en liten halvtime hører vi bruset fra den første av de fire store fossene vi skal innom i dag: Linndalsfallet. Vel framme ved fossen poserer gutta som seksten år gamle jenter. Neste innlegg på Instagram skal sikres.
De grønne åkrene i dalsidene blir flere og tettere og bølger seg gjennom landskapet. Vi er på vei ned fra snaufjellet og inn i tett furuskog når vi får øye på Jenstad gård. Gårdseieren, Erik Jenstad, hilser oss fra balkongen.

– Har dere gått langt? spør han.
– Fra Blokkhus.
– Ikke så langt da, kommer det kjapt fra den eldre karen, og det kjennes nesten litt flaut. Erik forteller om seter- og fedriften som har foregått siden 1500-tallet på gården i dalsiden på Åmotan. Kona Randi støtter seg til dørkarmen bak ham. Gården har gått i arv i generasjoner, og nå er det parets datter som har tatt over driften.

– Det pleide å være mange setre oppover fjellsidene her før, men ikke nå lenger. Det er for bratt og for lite jord, forteller Erik. Ekteparet Jenstad har drevet gården fra 1968 til 2003, og nå er det turisme som har tatt over.

– Vi driver med traktorsafari her oppe i dalene nå, forteller Randi stolt. Erik tar oss med bort til et utkikkspunkt på gården og peker med en lett dirrende finger mot den andre siden av dalen.
– Dere må gå opp den gamle skoleveien fra hundre år tilbake. Opp Brennan.  En tilsynelatende uforserbar fjellvegg er gjemt bak noen trær.
– Endelig en utfordring! sier Simon bråkjekt.

Vi hadde tenkt å følge den lange veien rundt, men nå som Erik har gitt oss noe å bryne oss på, må vi selvfølgelig innfri. Vi takker for praten og trasker nedover dalen mot broene som går over de frådende vannmassene. Framme på Brennan ser vi hvor bratt og langt det er faktisk er til toppen. At dette i flere tiår var skolevei for noen uheldige små sjeler, klarer vi ikke å forstå. Idet vi når toppen puster vi som blåsebelger, og svetten drypper fra nesetippen.

– Stakkars skolebarn, sier Sander.
– Å gå opp her hver dag i mange år ... de må ha fått den sykeste kondisen, kommer det fra Simon.

Les også: Ta toget til fjells

Artikkelen fortsetter under bildet.

NATURLIGE FIENDER: Hva er vel en tur uten et vennskapelig bakholdsangrep?
NATURLIGE FIENDER: Hva er vel en tur uten et vennskapelig bakholdsangrep? Foto: Sindre Nikolai Aker

Starten på slutten
Mot slutten av dagen kommer vi oss endelig fram til Vangshaugen, en betjent turisthytte med treretters middag, vannklosett, dusj og ikke minst: iskald mjød. Når vi går inn i matsalen føles det som å gå gjennom selve Perleporten.
Oppholdet i himmelen varer imidlertid ikke lenge. Tidlig neste morgen er vi på stien igjen. Siste etappe går opp en bratt, men hyggelig kneik på fire hundre høydemeter. Etter lunsj oppe på Mardølhøa og et kjapt nakenbad i Mikkeltjønna, dykker vi ned i dalen på andre siden: tusen høydemeter ned på to kilometer. Det er bratt. Veldig bratt.
Jeg har med meg to veltrente karer, men de er uerfarne fjellvandrere. De kjenner det i lår, knær og legger allerede før vi starter på nedstigningen. Dette kommer til å bli tungt for dem, tenker jeg.

– Nå koser jeg meg! kommer det plutselig fra Simon.
– Hæ? Sander og jeg ser på hverandre og begge tenker det samme: Nå har det har klikka for Simon.
– Jeg hadde ingen forventninger, men dette her er jo faktisk kult!
Hans første ordentlige tur i fjellet ser ut til å bli en suksess.
– Keen på flere helgeturer i høst? spør jeg.
– Lett!
Simon har fått øya opp for friluftsliv, og jeg har fått meg en ny turkompis. Seier.

Helvetesbakken
Det er en utfordring i seg selv å gå nedover når det er så bratt som her. Det som gjør det ekstra problematisk, er at trærne som en gang stod og viste vei med røde T-er på stammene, har råtnet og ligger på bakken. Store bregner har grodd over stien. Nedstigningen er mildt sagt hakket mer spennende enn vi hadde håpet på. Jeg legger merke til at gutta har blitt stille. De klager ikke. Men de er stille.
Ut av ingenting mister vi stien og må fortsette uten manus. Det tar bare et par minutter før vi kommer til et glatt parti like foran en skrent på et par meter. Simon tråkker feil og sklir utfor. – Shit!
Vi iler til og ser at han har skrapt opp siden av hånda, som silblør. Det blir noen hektiske minutter, men vi klarer å plastre ham sammen. Vel vitende om at dette kunne gått mye verre, fortsetter vi. Akkurat nå er vi så langt unna Perleporten vi kommer. Vi har brukt dobbelt så lang tid som planlagt, og humøret er ikke akkurat på topp. Men plutselig åpner skogen seg, og vi er nede. Stien kommer ut ved et gårdsbruk, og bonden får øye på oss idet vi strener over åkeren. Han ser himmelfallen på oss:

– Har dere kommet over fjellet? Fant dere stien?
– Fant og fant, mumler Sander.
Bonden forteller at stien over fjellet ikke har vært merka på mange år. Hadde vi visst det, hadde vi tenkt oss om to ganger før vi bega oss ned Helvetesbakken. Ja, det er i hvert fall det vi har døpt den.

– Du er sjuk i huet som tar oss med på noe sånt som det her, Sindre, sier Simon.
– Jeg trodde aldri vi skulle komme ned, legger Sander i og gir meg et litt skjevt blikk.
Jeg hadde solgt inn turen som en familievennlig rute.
– Men fy så deilig det er å være nede! smeller det fra Simon, og gliset hans er verdt mer enn tusen ord.
De har digga det, og bare etter et par dager er støle lår og legger og en skadet hånd helt glemt. Og det er ingen tvil: Disse gutta, de blir med på tur igjen.

Les også: Vær så god, forsyn Dem

Artikkelen fortsetter under bildet.

MEKTIG: Landskapet endret karakter fra dovent og bølgete til steilt og stupbratt. Vi er like ved Vangshaugen, ved foten av Mardølhøa.
MEKTIG: Landskapet endret karakter fra dovent og bølgete til steilt og stupbratt. Vi er like ved Vangshaugen, ved foten av Mardølhøa. Foto: Sindre Nikolai Aker

Rute
NORD PÅ DOVRE

Rute: Blokkhus–Dindalshytta–Gammelsetra–Vangshaugen
Lengde: 4 turdager, etapper på 3–6 timer
Nivå: Middels–krevende
Adkomst: Helårsvei til Blokkhus (parkering): Avkjøring fra Lønset 2 mil langs rv. 70 fra Oppdal. Fra Blokkhus 5 km langs traktor-
veg inn til hytta. Ev. buss til Lønset og starte derifra.
Kart: Oppdal 1:50 000, Nordeca
Verdt å vite: Siste etappe over Mardølhøa og ned i dalen på andre siden, beskrevet i turartikkelen, er ikke merket og uhyre bratt. Anbefales ikke for barn. Følg heller merket sti. Ruta beskrevet i lenken nedenfor passer for barn fra 6 år.
Les mer: ut.no/tur/2.5968

Området
VERDT Å OPPLEVE

Hvis du er av den eventyrlystne, kan du bli med Dovrefjell Adventures på elgsafari på sykkel. Eller leie kano og utforske de mange idylliske vannene på Dovre. Les mer på dovrefjelladventures.no.
Hvis du har fått nok tur og heller vil ha litt kultur, kan du sette snuta mot Folldal og oppsøke gruver med historie helt tilbake til 1748. Museet byr på utstillinger, merkede stier, kafé, overnatting og hovedattraksjonen – gruva. Les mer på folldalgruver.no

Forfatter
SINDRE NIKOLAI AKER
Sindre er frilansjournalist, utdannet i journalistikk på OsloMet. Han var praktikant i Fjell og Vidde i fjor og har det aller best når han kan skrive saker om friluftsliv – og lure vennene sine med på nye eventyr.

Annonse