Ute etter haraball

I BLÅTIMEN: Harepus ser kanskje søt og uskyldig ut, men inni den lille kroppen bor det også en skikkelig slåsskjempe.
I BLÅTIMEN: Harepus ser kanskje søt og uskyldig ut, men inni den lille kroppen bor det også en skikkelig slåsskjempe. Foto: Tom Schandy

Naturfotograf Tom Schandy satt ringside da harene barket sammen i klassen for harevekt …

TEKST OG FOTO: TOM SCHANDY FJELL OG VIDDE NR. 6 2018

Natt i fjellheimen. Jeg er alene på ei hytte i Åls vidstrakte fjellområder nord i Buskerud. Jeg venter på kvelden – og harene. Hytte- eieren har overlatt hytta i min varetekt et par netter, for ryktene går om at det foregår et heidundrende haraball utenfor veggene nattestid.

Ingen reddhare
Harene har fått sans for frø av alle ting, solsikkefrø. Ikke gulrøtter, som man skulle se for seg – men god, gammeldags småfuglkost. Vil harene komme, er dette et sikkert prosjekt? Utelampa står på, jeg må se hva jeg fotograferer. Jeg har ikke tenkt tanken før harepus viser seg, i rolige hopp. Stopper, titter, snuser og beveger seg fram til maten. Jeg står helt stille, tør knapt bevege meg. Er jo vant til at harene er supersky, løper av gårde i fullt firsprang ved minste tegn på fare. Jeg drister meg til et trykk på utløseren, men haren spiser ufortrødent videre. Ikke skuddredd, denne, så jeg skyter flere skudd med kameraet. Det gir dårlige bilder å fotografere gjennom glass, så på forhånd har jeg åpnet døra ut til verandaen. Det er en fantastisk opplevelse å se harepus kose seg så avslappet. Dette er definitivt ingen reddhare. Etter en stund forsvinner den. Det blir ordentlig mørkt ute, men jeg holder konsentrasjonen oppe. Kan det skje mer utenfor døra? Plutselig kommer en ny hare hoppende, setter seg
på snøkanten og forsyner seg. Heller ikke den er skvetten.

Artikkelen fortsetter under bildet.

BASKETAK: Et hardt bokseslag mot brystet på utfordreren viser hvem som er «the champion».
BASKETAK: Et hardt bokseslag mot brystet på utfordreren viser hvem som er «the champion». Foto: Tom Schandy

Harevekt
Så skjer det. En hare til kommer forsiktig hoppende opp mot haren som koser seg med frø. Den spisende liker ikke forstyrrelser og begynner å bokse med de små forlabbene, den treffer motstanderen midt i brystet så det synger. Selv om dette er boksing i klassen for harevekt, merkes harelabbene godt hos motstanderen. Etter å ha prøvd å parere slagene finner den det nødvendig med retrett. Om det er to ramlere – eller en ramler og ei sette, er jeg sannelig ikke sikker på. Hvis du ikke vet hva jeg snakker om, er altså ramler navnet på hannharen og sette er navnet på hunnharen. Settene er større enn ramlerne og dominerer over disse gjennom hele året. Men også hannharene går i regelrett boksekamp mot hverandre. Nå går de opp på bakføttene, og så lar de forlabbene gå som trommestikker. Parringstiden nærmer seg, og da blir det mer og mer boksing i månelyse fjellnetter. Haren som tapte i duellen er snart tilbake, men denne gangen litt lenger unna «the champion». Ikke nok med det, to dyr til kommer hoppende. Plutselig sitter det fire harer på rekke og rad og spiser solsikkefrø som om de skulle være dompaper. Jeg har rigget til ei lampe som lyser oppover nede i skråningen, den lager en glorie rundt dyrene. Dermed har jeg mulighet for å variere lyssettingen. En av harene tramper hardt med forlabbene i snøen for å få fram mat som ligger under. Da blåser snøen til side og inn i motlyset fra lampa nede i skråningen. Dermed får jeg mer varierte bilder enn jeg hadde drømt om.

Artikkelen fortsetter under bildet.

UTSATT BYTTE: Haren har mange fiender, blant annet kongeørn som her har fått harecarpaccio til middag.
UTSATT BYTTE: Haren har mange fiender, blant annet kongeørn som her har fått harecarpaccio til middag. Foto: Tom Schandy

Ingen vet hvor …
Et gammelt ordtak sier at «ingen vet hvor haren hopper». Det gjelder kanskje sommerstid, men om vinteren er det ikke vanskelig å se hvor sporene leder. Likevel er det vanskelig å se hvor dyret har stoppet opp og tatt seg en hvil. Haren vet nemlig at den er ettertraktet, både av rødrev og kongeørn. Derfor har den noen triks på lager. Den endrer stadig retning, snur og hopper tilbake, til siden og gjør enmasse krumspring før den endelig setter seg til for natta. I kalde vinternetter er haren ekstra aktiv. Da kan den tilbakelegge 6000– 7000 hopp på ei natt! Mest spor er det rundt beiteplassene, og man kan få inntrykk av at harebestanden er ekstra stor. I virkeligheten skriver sporene seg kanskje fra ett eller to dyr.

Noe uvanlig kost
Harelorten er lett å kjenne igjen – små, runde kuler. En nidkjær sjel talte en gang hvor mange slike kuler haren la fra seg i løpet av ei natt, han kom til hele 300. Men er du klar over at haren også har en annen type ekskrement, som vi sjelden ser ute i naturen? Ikke så rart kanskje, for haren spiser det opp straks det kommer ut. Disse ekskrementene er rike på vitaminer, spesielt B-vitaminer som produseres i blindtarmen. Haren lever dessuten av en kost som er vanskelig å fordøye. Ved å la kosten sirkulere enda en gang i fordøyelsessystemet, utnyttes næringen maksimalt. Et annet særtrekk ved haren er at den skifter fra brun sommerpels til hvit vinterpels, akkurat som rypa, røyskatten og snømusa. Det er ikke dumt å ha hvit pels når du skal gjemme deg for fiender i et snøfylt vinterlandskap. Kortere dager om høsten og lengre dager om våren setter i gang de hormonelle prosessene som styrer fargeskiftet. Om våren skifter de gradvis til brun pels i overgangen april–mai. Og plutselig en dag er de helt brune – og klare for å gjemme seg bort i den nordiske sommeren.

SMARTING: For å unngå rovdyr har haren flere triks på lur. Foruten å bytte til vinterdrakt, lager den spor på kryss og tvers i snøen for å forvirre den som jakter på den.
SMARTING: For å unngå rovdyr har haren flere triks på lur. Foruten å bytte til vinterdrakt, lager den spor på kryss og tvers i snøen for å forvirre den som jakter på den. Foto: Tom Schandy

Annonse

Skrevet av Silje Rønneberg Hogstad 31. desember 2018