Turen jeg aldri glemmer

SNART I MÅL: Etter 14 dager og med 220 kilometer i beina nærmer Thea seg toppen av Snøhetta og enden på reisen.
SNART I MÅL: Etter 14 dager og med 220 kilometer i beina nærmer Thea seg toppen av Snøhetta og enden på reisen. Foto: Geir Hagum

Thea Cecilie gikk ned 30 kilo og begynte å gå i fjellet. Åshild fikk sitt livs overraskelse på Runde fyr. Salah gikk sin første fjelltur i Norge sammen med Lars Monsen i sommer. Mennesker vi har møtt i år forteller om turopplevelser som har satt sterke spor.

TEKST: LINE HÅRKLAU, ELIN HANSSON OG HELLE ANDRESEN FJELL OG VIDDE NR. 6 2018

TOK NYTT GREP OM LIVET
Våren 2017 ble Thea sliten av å gå en halvtime rundt i nabolaget. Så fant hun skogen. 30 kilo lettere og med utallige mil i beina tok hun fatt på SAGA, den 220 kilometer lange ferden fra Lillehammer til Snøhetta.


– SAGA vil stå som en milepæl i livet mitt. Det høres kanskje voldsomt ut, men fra sommeren 2017 til sommeren 2018 forandret livet mitt seg så radikalt, at jeg rett og slett ikke kan si det på en annen måte.

Det begynte med at jeg ønsket å forandre hvordan jeg levde. Jeg ville bli sprekere og komme meg ut, gå ned i vekt. Jeg ruslet litt rundt i nabolaget. Til å begynne med gikk jeg maks en halv time. Jeg orket ikke mer. Så begynte mamma å spørre om jeg ikke ville være med og gå i skogen.

Til å begynne med likte jeg ikke turen så mye for turens skyld, det var mest for å bevege meg og få skrittene mine. Men jo mer jeg gikk, jo mer begynte jeg å like det. Kjenne duften av barnåler om våren. Lyden av vinden som blafret gjennom løvet. Og så var det godt å kjenne at kroppen ble lettere og lettere og at jeg mestret mer.

Starten på drømmen
Jeg ville lære mer om å være ute. Så jeg meldte meg inn i DNT for å bli med på kurs. Men da sommeren kom, var alle ferskingkursene til DNT Oslo og Omegn fulle. Det kunne kanskje ha stoppet der, men jeg tok kontakt med ei venninne jeg visste likte å telte. Hun introduserte meg for sommertelting. Og så kom jeg over SAGA, denne langruta fra Lillehammer helt til Snøhetta.

Jeg leste alt jeg fant av informasjon om turen, men så kom Youtube-serien til DNT ung om SAGA. Jeg satt klistra til dataen og fulgte hver etappe. Jeg regnet på kilometerne, telte timene. Dette kan jeg også klare, tenkte jeg. Dette kan jeg også klare!

Men så skjedde det utenkelige. I fjor høst var jeg ute og red med hesten min og fikk en skade i ryggen. Det var ekstremt vondt, og jeg mistet følelsen fra livet og ned. Jeg ble innlagt på Aker Sykehus i to uker.

Det verste var egentlig ikke smertene, men tankene. At alt jeg hadde klart å bygge opp kunne smuldre opp foran øynene mine. At jeg ikke skulle få muligheten til å gå den langturen jeg hadde drømt om. De var så mørke, de dagene. Men etter å ha vært på sykehuset en uke, begravet i sorte tanker, bestemte jeg meg. Jeg skulle gå ett skritt lengre for hver dag. Bare ett skritt.

Og slik gikk resten av høsten. Skritt for skritt. I slutten av november og begynnelsen av desember så jeg at de søkte etter medlemmer til styret i DNT ung Oslo. Jeg ble tatt inn, og da mars kom og det var styremøte på Gjendesheim, ble jeg med. Hva har jeg gjort? tenkte jeg på bussen opp. Men jeg klarte å være med på topptur, og da begynte virkelig håpet å tennes. Drømmen om SAGA!

Den lange ferden 
Hele våren 2018 trente jeg. Både ute og inne. Den siste uka før avgang var jeg sinnssykt spent. Jeg hadde vondt i hele kroppen og var svimmel. Hva i all verden var det jeg hadde sagt ja til? 14 dager på tur. 220 kilometer. Med folk jeg ikke kjente. Men da jeg møtte de fem andre, gikk det raskt opp for meg at det ikke bare var jeg som var nervøs. Ingen av de andre kjente hverandre fra før, de heller. Utrolig nok virket det som om alle var gamle kjente allerede da vi gikk av toget på Lillehammer.

Turleder Regine Mørk prøvde å forberede oss mentalt. De første dagene kom til å bli tyngst. Men det var noe annet å oppleve det. Dag én synes jeg gikk greit, men så kom dag to, dag tre og dag fire ... Jeg skal innrømme at det til tider var skikkelig hardt og at det var flere tunge stunder der jeg var usikker på om jeg ville klare å fullføre. Men den femte dagen åpnet Rondane seg foran oss, med sine spektakulære fjell og følelsen av uendelighet. Og da slo det meg: Vi skal gå gjennom alle de fjellene der og videre på andre siden. Det var helt magisk.

Den nest siste dagsetappen er nok den jeg husker aller best. Vi skulle gå fra Hjerkinn til Reinheim – turens lengste etappe på 23 kilometer, 8–9 timer i krevende terreng. I tillegg bøtta det ned. Altså: regn som pisker deg i ansiktet hele veien. Jeg la meg etter Geir, den desidert sprekeste av oss. Det eneste jeg så den dagen, var hælene hans. Inni hodet messet jeg: ett skritt til, bare ett skritt til! Og det gikk, jeg kom fram – og dagen etter fullførte jeg SAGA sammen med de andre.

For meg har det blitt sånn at de skikkelig kule opplevelsene får man på kanten av komfortsonen, man må bare tørre å utsette seg for det.

Les også: Den første langturen

Artikkelen fortsetter under bildet.

Foto: Marius Dalseg Sætre

NÅR VERDEN ER ET ANNET STED
Like før påske legger daværende justisminister Sylvi Listhaug ut et omstridt Facebook-innlegg. Mens det raser som verst i gangene på Stortinget, drar Lise Backer  på fellestur i Breheimen og er raskt uten dekning.

– Jeg husker vi satt og snakket om det mens vi hadde lunsjpause. Vi visste ikke om vi hadde noen regjering, eller hvilken regjering vi ville ha når vi kom fram. Nå endte det jo med at Listhaug trakk seg og regjeringen forble den samme, men situasjonen var likevel ganske spesiell. Det fikk meg til åtenke på den gangen jeg kom ned fra Galdhøpiggen en augustdag for 27 år siden.


Vi var fire studenter som skulle gå en uke i Jotunheimen. Det var første gang jeg var på hytte til hytte-tur, og mitt første møte med dette fjellområdet. For å spare penger overnattet vi i telt like ved Spiterstulen. Dagen etter gikk vi på Galdhøpiggen i fantastisk vær. Det var en ganske slitsom tur, men jeg var også veldig fascinert av høyfjellet. Da vi kom ned, var vi såpass slitne at vi unnet oss en overnatting på hytta. Vi merket raskt at det var en merkelig stemning der inne. Noe hadde skjedd, men vi visste ikke hva.


Det viste seg at det hadde vært et kuppforsøk mot Mikhail Gorbatsjov i det som på den tiden var Sovjetunionen. Der og da visste vi ikke hva kuppet ville bety. Blir det borgerkrig? Blir det verdenskrig? Det var en form for total usikkerhet om fremtiden som satt en skikkelig støkk i meg. Senere ble det klart at kuppet var mislykket, men det svekket Gorbatsjov og bidro til Sovjetunionens fall senere samme år.

Nå om dagen får vi så mye av det som skjer ute i verden så tett på oss. Terror, IS, Trump. Av nyhetene høres det hele tiden ut som verden går til helvete. Men de fleste har det jo bedre og får det stadig bedre, teknologien hjelper oss mer enn den er en trussel. Det skjedde negatvie ting før også, men vi visste ikke om det i samme grad.

Jeg synes det er veldig deilig å ha noen dager der man føler at man kan melde seg litt ut. Ta fri fra sosiale medier, e-poster, nyheter og alt. Skru av hodet og bare gå og gå. Jeg tror det er veldig sunt, den sinnsroen du får av å være i naturen, bare la tankene fly, uten andre stimuli. Det har blitt mer og mer viktig for meg. Jeg har rett og slett avfunnet meg med at det som skjer mens jeg er på tur, det får bare skje. Jeg får heller hekte meg på igjen når jeg kommer hjem.

Les også: Fem flotte vinterturer

Artikkelen fortsetter under bildet.

NY I LANDET: Salah har bodd i Norge i tre år og har blitt bitt av friluftsbasillen
NY I LANDET: Salah har bodd i Norge i tre år og har blitt bitt av friluftsbasillen Foto: Kjersti Bakken

VEIEN INN TIL NORGE
For tre år siden kom kurderen Salah til Norge fra Syria. For ham har friluftsliv blitt en måte å bli kjent med nordmenn på. I sommer ble han med «Monsen minutt for minutt» i Indre Troms.

– Jeg var så spent! Vi skulle gå i fire dager, og jeg hadde aldri gått en så lang tur før. Jeg hadde følge med Kjersti Bakken fra Troms Turlag og en kamerat fra Ballangen, han er også kurder. Først gikk vi til Rostahytta. Været var helt utrolig, med 30 grader i lufta og over 20 i vannet. Jeg kan ikke svømme, men vi badet i elva. Kameraten min er svømmetrener og trygg i vannet, så det føltes helt ok å dyppe seg – det var jo ganske grunt der. Vi overnattet på Rostahytta mens Lars Monsen og følget hans gikk videre til leiren i Isdalen. Det regnet, lynte og tordnet fælt den natten, så jeg var veldig glad for at vi slapp å ligge ute i telt.

Jeg var også glad for at jeg hadde vært med på «Ut på tur, aldri sur»; et ferskingkurs for flyktninger i regi av Troms Turlag. Der lærte jeg å planlegge tur og pakke sekk. Kameraten min derimot, hadde ikke hatt kurs og pakket med seg to av alt på pakkelisten – og et litersglass med arabisk kaffe. Fra Rostahytta var det en to mils etappe til Gappo der vi skulle ta igjen Monsen og de andre. Det ble en litt lang, men fin tur. Vi krysset svenskegrensen flere ganger, det var så rart at det skjedde uten kontroll eller papirer. 

Da vi kom fram til Gappo, stod folk med flagg og klappet, det var skikkelig gøy. Vi hadde jo blitt kjent med mange på den første etappen, vi var blitt intervjuet på tv, og de stod og ventet på oss. Her lærte jeg å sette opp telt og hadde min første overnatting ute. Det var veldig fint å sove i telt.

Må ut av bobla
Hjemme i Syria er vi også mye ute i naturen, men vi går ikke på tur, vi sitter rundt et bål og spiser mat. Her er det helt annerledes. Noen som kommer hit, synes det er rart at man skal ut og gå uten noen hensikt, men det synes ikke jeg. Folk er mer åpne ute i naturen enn i byen, de har tid og vil bli kjent. I byen er det mer stress.

Foruten å kunne språket, tror jeg den viktigste måten å bli kjent med nordmenn på, er å drive med det nordmenn driver med – og da er tur veldig bra. Noen innvandrere bor i sin egen boble, de driver bare med egne ting. De lærer seg ikke å gå på ski eller annet som er typisk norsk. Da faller de lett utenfor samfunnet.

Turen gikk videre innom Treriksrøysa ved innsjøen Kilpisjärvi. Der var det sol og varmt, så vi kastet oss uti vannet. Der klarte jeg faktisk å ta noen svømmetak, mens kameraten min passet på. Jeg tror jeg er i ferd med å lære å svømme. Og så har denne turen gitt meg lyst til å gå mer på tur. Kjersti sier at jeg kanskje kan bli turleder en dag, jeg må bare få litt mer erfaring først.

Les også: The great Norwegian fjelltur

Artikkelen fortsetter under bildet.

SISTE STOPP: Da Åshild endte turen på Runde Fyr, ventet en overraskelse hun aldri kommer til å glemme.
SISTE STOPP: Da Åshild endte turen på Runde Fyr, ventet en overraskelse hun aldri kommer til å glemme. Foto: Åshild Eikemo Lundh

EN UVANLIG DAG PÅ JOBBEN
I sommer kapret Åshild drømmejobben. Blant 160 søkere var hun én av to heldige som skulle være fjellreporter for DNT og Norsk Folkemuseum. I flere uker gikk hun rundt i fjellet og samlet historier om hvorfor unge går på tur. Siste dagen ble ganske ulik de andre.

– Dagen starta som en vanlig dag i jobben som fjellreporter. Etter nesten tre uker på tur gjorde jeg meg klar for et aller siste intervju og leita etter et passende sted for ensamtale i ro og fred. Mens jeg går ned mot havet, legger jeg merke til en snodig fyr. Han har på seg speiderskjorte, en kikkert rundt halsen, caps og solbriller. Men det er det lange svarte håret jeg biter meg merke i. Han der må ha farget håret, tenker jeg, for et arbeid det må være å holde håret slik.

Vi passerer hverandre og hilser kort. Jeg setter opp kameraet for å filme intervjuet med Amalie, en jente jeg traff på fyret. Vi snakker om friluftsliv, om utstyrsjag og materialisme. Idet vi gjør oss ferdige, dukker den langhårete mannen opp på nytt. Han spør om jeg kan filme ham. – Nei, nei. Her holder vi på med et intervju, svarer jeg bestemt.

Gir seg ikke 
Mannen blir stående. Jeg synes det er rart, litt ubehagelig egentlig, men så ser jeg noen kjente trekk. Plutselig drar han av seg det svarte håret, som viser seg å være en parykk. – Nei, nå skjer det, sier han og setter seg ned på kne. – Vil du gifte deg med meg?

Det er kjæresten min Erlend, som jeg ikke har sett på en måned! I en kombinasjon av glede og forbløffelse forstår jeg ikke hvorfor han befinner seg her, han skal jo være på jobb. Men jeg får fram et ja, et jublende ja. Amalie, hun jeg intervjuet, er vitne til det hele. Det morsomme er at hun dagen før fortalte meg at hun ikke tror på kjærligheten.

Hyttevertene kommer også til og lurer på om alt er i orden. De har stått og fulgt med på denne mystiske mannen, og hunden deres knurret på ham tidligere på dagen.  Den lange turen min var over, og vi reiste fra Runde Fyr sammen. Det kjentes liksom som om Erlend hadde henta meg ut av fjellheimen. Det var egentlig litt vemodig å forlate fjellbobla som jeg hadde vært i så lenge. Men vi reiser til fjells igjen neste sommer. Da blir det friluftsbryllup på Haukeliseter, og seremoni ute om været holder.

Les også: Reisen til det ytterste hav

Artikkelen fortsetter under bildet.

KLAR FOR TUR: Å spikke sin egen vandrestav var ett av høydepunktene for Andreas da han gikk i Alvdal Vestfjell i sommer
KLAR FOR TUR: Å spikke sin egen vandrestav var ett av høydepunktene for Andreas da han gikk i Alvdal Vestfjell i sommer Foto: Elin Hansson

NI ÅR OG NY I FJELLET
Andreas var veldig spent da han og familien skulle overnatte på en DNT-hytte for første gang i sommer. Korsberghytta i Alvdal Vestfjell kunne by på noen nye opplevelser, og Andreas har helt klare råd til andre som vil på tur med barn.

 – I sommerferien skulle jeg og mamma og søsteren min sove på Korsberghytta. Vi visste ingenting om det var noen andre der, eller om vi fikk hele hytta for oss selv. Vi visste ikke engang hvordan det så ut inne. Men da vi kom fram, ble jeg superglad, for det var en hems der. Jeg hadde aldri sovet på en hems før. Det var rart å ligge så høyt oppe over bakken og kikke ut gjennom det lille vinduet.

Om natta blåste det mye. Jeg var glad for at jeg hadde med Brumlemann. Alle barn som går på tur bør få lov til å ha med bamsen sin. Jeg fant også en pinne på turen som passa perfekt til å lage vandrestav av. Jeg har alltid med meg kniv og førstehjelpskrin i sekken. Etter litt spikking ble pinnen til en vandrestav. Den kommer jeg alltid til å huske. For det var en god vandrestav.

På vei hjem fra hytta ble vi kliss våte. Vi trodde ikke at det skulle regne den dagen og hadde lagt regntøyet nederst i sekken. Da tenkte jeg: JEG SKAL ALDRI GÅ PÅ TUR IGJEN. Men nå tenker jeg ikke lenger det altså, for det var jo veldig gøy.

Les også: Ti morsomme tips til uteaktivitet med barna

Artikkelen fortsetter under bildet.

FJELLVETT: Jørgen Moland har viet livet sitt til å lære folk om fjellvett og trygg ferdsel i naturen.
FJELLVETT: Jørgen Moland har viet livet sitt til å lære folk om fjellvett og trygg ferdsel i naturen. Foto: Julie Maske

ULYKKEN SOM ENDRET HAM
En fryktelig ulykke for mange år siden endret Jørgens forståelse av sikkerhet i fjell og friluftsliv. Nå jobber han for at flere skal utvise større fjellvett når de er i naturen.

– Jeg har vokst opp med stor frihet i Oslomarka og fjellene i Sør-Norge. Turfellesskapet i speidergruppa på Nordstrand var en viktig motvekt til den konkurranseorienterte, individuelle idretten jeg drev med, judo. I vår familie og krets var det min generasjon som tok steget fra tindebesiktere til tindebestigere. Ferdighetene fikk vi gjennom prøving og feiling, og opplevelsen av mestring var til tider euforisk. På en vårskitur i Jotunheimen på starten av 90-tallet gikk det galt. Turkameraten min falt og omkom under usikret retur fra Vesle Galdhøpiggen.

Glede og mestring ble erstattet av tomhet og ubeskrivelig sorg. Zapffes skildring av tindesporten som like meningsløs som selve livet, fikk en annen betydning. For kameraten min levde ikke bare sitt eget liv. Hans liv var tett sammenvevd med mitt, og enda mer med sin egen familie. Hensynet til andre, og det allment hensynsløse i å ikke ta hensyn til seg selv, ble klarere for meg. Jeg ville ikke slutte, men heller forstå hvordan jeg kunne fortsette uten å sette eget og andres liv i unødig fare.

Med tiden ble økt forståelse for håndverket og ikke minst sikkerhetskulturen i norsk friluftslivstradisjon, døråpneren for et langt liv på tur. Friluftsliv er en kulturell kompetanse som må læres, steg for steg. Kunnskapen om hvordan vi går på tur tas for gitt. Å tenne bål handler kun to prosent om å få fyr, og 98 prosent om når det er greit og når det ikke er greit.

Friluftsliv er hensynsfull ferdsel på eget ansvar etter prinsippet om tur etter evne og forhold. Det er du som må stille – og svare på – spørsmålet: Hvorfor er det trygt å gå på isen i dag. Hvorfor er det trygt å krysse en bratt flanke med sammenhengende lagdelt vintersnø? Eller å gjøre opp bål? Du må svare for egen sikkerhet og hensynet til andre og naturen. Jeg sier ikke at du skal gå rundt å være redd, men du må sørge for at det er overveiende sannsynlig at du kan gå på tur i morgen også.

Les også: Fjellvettreglene

Annonse

THEA CECILIE NILSEN

Alder: 25

Hjemsted: Oslo

Yrke: HR-konsulent i ISS og styremedlem i DNT ung Oslo

Aktuell: Gikk SAGA i sommer; 220 km på 14 dager fra Lillehammer, gjennom Rondane til Snøhetta og Dovre.








































LISE BACKE

Alder: 51

Hjemsted: Asker

Yrke: Sivilingeniør og tunnelbygger

Aktuell: Vi møtte Lise i påskefjellet i Breheimen der hun var på fellestur med DNT.


































SALAH ARAFAT

Alder: 23

Hjemsted: Tromsø

Yrke: Elev på videregående skole

Aktuell: Var på tur med Lars Monsen i Indre Troms i sommer

Klikk her for å skrive tekst.


























ÅSHILD EIKEMO LUNDH

Alder: 21

Hjemsted: Fra Tysvær, bor i Bergen

Yrke: Sykepleierstudent

Aktuell: Var DNTs fjellreporter i sommer der hun gikk i fjellet for å snakke med ungdom om deres turvaner.
































ANDREAS ODDE HOLMEN

Alder: 9

Hjemsted: Tynset

Aktuell: Vi møtte Andreas da han var på sin første DNT-hytte i sommer, på Korsberghytta i Alvdal Vestfjell



























JØRGEN H. MOLAND

Alder: 46

Hjemsted: Oslo

Yrke: Daglig leder i Trygg av natur

Aktuell: Jørgen er svært aktiv i DNT fjellsport og har holdt mange kurs om både skredsikkerhet og alpin ferdsel i mange år.






































Skrevet av Silje Rønneberg Hogstad 3. desember 2018