Nyttår i villmarka

STILLHET: I møte med det nye året skal vi være med på en opplevelse som kommer til å sitte i sjela – lenge.
STILLHET: I møte med det nye året skal vi være med på en opplevelse som kommer til å sitte i sjela – lenge. Foto: Monica Hägglund Langen

Å ta farvel med det gamle og se inn i det nye året rundt et knitrende bål i Femundsmarka setter spor.

TEKST OG FOTO: MONICA HÄGGLUND LANGEN FJELL OG VIDDE NR. 6 2018

For syvende året på rad inviterer bestyrerne på turisthytta Svukuriset, Leela Guenin og Cato Madvig, til en annerledes nyttårsfeiring i hjertet av Femundsmarka nasjonalpark. 

– For mange år siden var jeg på Mårbu og bladde igjennom gamle hilsener i hytteboka. Der kom jeg over en historie fra en mann som hadde tilbrakt nyttårsaften her alene og tent fyrstikker for å markere overgangen til et nytt år. Det traff meg midt i hjertet, sier Leela.

Selv synes hun ikke tradisjonell nyttårsfeiring er noe spesielt, og da hun leste denne historien, innså hun at det er flere som ønsker en enklere feiring.

– Hvorfor skulle ikke vi kunne tilby det, tenkte jeg og ble skikkelig tent på ideen.

Siden har de invitert alle som vil, til å bli med på en helt spesiell nyttårsfeiring i Femundsmarka. Barnålene glitrer i lav vintersol, og over frostrøyken henger fullmånen i et umiskjennelig pastellfarget vinterlys. I slake motbakker staker vi oss nordøst fra Elgå i retning Stor-Svuku. Etter en kort kafferast i kulden ser vi håp i form av takmøner over tretoppene, og ikke lenge etter troner vakre Svukuriset foran oss. Vi er så klare som vi kan bli for noen helt spesielle høytidsdager.

Fra nær og fjern

Vi er en sammensatt gjeng som møtes her de siste dagene i denne iskalde og snørike romjula. Her er ungdomsgjengen fra Tsjekkia, enken som ikke lenger ville feire nyttår alene og venninnene med Jägermeister-flasken øverst i sekken. Noen kommer fordi de har hunder som er redde for raketter. Andre fordi de setter pris på en annerledes opplevelse. Og noen kommer fordi det har blitt en tradisjon.

– For fem år siden stilte jeg meg spørsmålet om det ikke var på tide å bruke nyttårsaften til noe annet enn å delta på en eller annen fest. Derfor dro jeg til Svukuriset, og syntes det var så hyggelig at jeg har kommet tilbake hvert år siden, sier Arnfinn Anfinnsen, Svukurisets mest lojale nyttårsgjest.

Han har deltatt på alle nyttårsfeiringene hittil og var den første til å melde seg på årets arrangement.

– Her kommer jeg bort fra kjas og mas. Vi er ute og går skiturer, og jeg bruker å hilse på fossekallen, som ofte holder til ved en åpen bekk i dalen innover fra Revlingsjøene. Nyttårsfeiringen gir meg også en mulighet til å møte nye turvenner. Stort sett er det nye mennesker med hvert år, og vi har det hyggelig med å fortelle vitser og historier. Det er med på å berike hele opplevelsen, sier han.

Før selve nyttårsaften har vi noen få dager sammen. Vi drar på tur hver for oss, men samles til felles middager der vi snakker om turplaner, været og skiføret. Er det mulig å komme opp på Stor-Svuku i morgen? Er det rein på nordsiden av fjellet? Hvordan er skiløypa til Revlingsjøene nå? Mens vi legger herlige turplaner, står Leela, Cato og ekstrahjelp Oda Ramsdal på fra grytidlig morgen til langt på kveld. De sørger for at alle 40 gjester har fulle termoser, ferskt brød i nistepakken og får et godt og
mettende måltid om kvelden. De er opptatt av å bruke lokale råvarer som bær, fisk og rein. Av den stadig økende interessen ser de at de gjør noe riktig.

– Har man først forelsket seg i Femundsmarka, kommer man tilbake, sier Leela og smiler bredt.

Les også: Feire jul og nyttår på hytta? 

Artikkelen fortsetter under bildet.


STEMNINGSFULLT:  I slake motbakker omgitt av vinterlysets pastellfarger staker vi oss i retning fullmånen og Stor-Svuku.
STEMNINGSFULLT: I slake motbakker omgitt av vinterlysets pastellfarger staker vi oss i retning fullmånen og Stor-Svuku. Foto: Monica Hägglund Langen

Drømmen om det enkle 
Leela og Cato har vært på Svukuriset siden 2013. Tidligere var de vertskap på DNT-hytta Liomseter i Langsua, men Svukuriset hadde lenge vært drømmestedet.

– Jeg søkte hele fire ganger før jeg fikk muligheten til å bli bestyrer her, forteller Leela.

Det er tydelig at de begge har funnet sitt hjem. Hun driver med hundekjøring, og Cato er en ivrig fisker. Femundsmarka byr på nærmest uendelige muligheter for begge deler. I Femunden er det hele sju fiskeslag. Området er også et bærterreng med blåbær, multer og tyttebær. I tillegg driver sørsamer med reinsdyr i området, og Cato er med på slakting. Dermed blir det ferskt kjøtt til reinkjøttsuppa «bidos» som skal serveres som nattmat nyttårsaften.

– Vi er bitt av Femundsmarkabasillen og dens sus av villmark, sier Leela.

«For alle som har lyst på forandring og komme seg inn i naturen og villmarka, dekker vi bordet og lager varme i tømmerveggene.» Sånn innleder bestyrerne invitasjonen til nyttårsfeiringen. Det viktigste er at gjestene virkelig skal kunne senke skuldrene; det skal først og fremst være stemningsfullt og enkelt, forteller vertskapet.

– Vi motarbeider trenden om at alle skal ha aktiviteter hele tiden. Vi har ikke et fast opplegg i dagene folk er her. Vi skal bare sitte rundt bålet når året går inn i det neste. Nyte stunden. Se på månen. Kanskje være så heldige at vi ser nordlys. Hver gang merker vi at folk er litt urolige i starten og lurer: «Jaha, hva skjer nå?». Og med hensikt gjør vi ikke noe, men lar stemningen senke seg.

Godt nytt år 
Kvelden over alle kvelder er her. Omgitt av krokete furutrær i kveldsmørket sitter vi rundt et stort og sprakende bål. Fullmånen og stjernehimmelen lyser over oss. Vi har fulgt faklene fra Svukuriset, nedover veien og inn i skogen der en snølykt markerte stiskillet. Vertene spretter champagnen og går runden. Fyller i snyltekopper, termokrus og «turchampagneglass». Hvilket år er vi i? Har vi passert midnatt ennå?

Tiden står litt stille, og en gjest tar rollen som komiker og deler en vandrehistorie i ny innpakning. Gjengen fra Tsjekkia fyrer opp stjerneskudd. Leela sjekker armbåndsuret og opplyser om at vi allerede er to minutter inn i det nye året. Klemmer og lykkeønskninger deles med kjente og ukjente, på norsk, engelsk og med nikk og hjertelige smil. Vi kunne vært hvor som helst. Men vi er fullt og helt til stede akkurat her. Langt inne i villmarka. Med avstand til hverdag og uten lyden av en eneste rakett får vi nærhet til naturen og hverandre. Hvilken nytelse det er å sitte alene, sammen, i den store stillheten.

Les også: Turen jeg aldri glemmer

BETATT: – Femundsmarka er pensum. Det må man oppleve, sier vertskapet på Svukuriset. Vi kunne ikke vært mer enige.
BETATT: – Femundsmarka er pensum. Det må man oppleve, sier vertskapet på Svukuriset. Vi kunne ikke vært mer enige. Foto: Monica Hägglund Langen

Annonse

Skrevet av Silje Rønneberg Hogstad 10. desember 2018