Drittjobben: Noen må gjøre den

Tømming av utedo kan trygt kalles en skikkelig drittjobb.
Tømming av utedo kan trygt kalles en skikkelig drittjobb. Foto: Line Hårklau

Til alle tider har det vært en jobb de færreste ønsker å gjøre. Selv i dag må duganadsfolket lokkes for å bli med på tømming av utedassen.

TEKST: ARNE WILHELM THEODORSEN // DNT ÅRBOK 2017

Svetten renner fra panna og svir i øynene, ryggen verker. Den eneste lyden Hjalmar enser, er noe infernalsk surkling som mest høres ut som å vasse over ei blautmyr, og den eneste lukta han kjenner er skitlukt; reinhekla, sterk og uforfalska skitlukt. «Hvorfor i all verden er jeg her, hvorfor i helsike gjør jeg dette, hvorfor i fanden har jeg blitt med på noe så vanvittig?» Hjertet slår, blåsebelgen går og hendene blir såre, mens han står og spar menneskemøkk i den vakre sommerdagen …

Det hele begynte ei uke tidligere. Sammen med to gode venner, Geir og Geir (ja, de heter faktisk det, begge to) satt han en mandagskveld på en pub i byen og nøt ei bayer eller to mens de snakket om alt mulig mellom himmel og jord. Dessuten, det var jo like etter helgen, dreide samtalen seg etter hvert om planlegginga av neste helg.

«Vi skal på DNT-hytta i Dividalen,» ropte Geir og Geir i kor. «Hiv deg med, Hjalmar, det hadde vært så fint å ha med én til.» «Litt av en idé»! sa Hjalmar, «kunne vært bra med en lang og fin tur i fjellet.»

«ARTIG ERFARING»

Samtalen utviklet seg, og det viste seg at Geir og Geir ikke skulle på en vanlig fjelltur. De skulle til Dividalshytta for å gjøre frivillig, ubetalt dugnadsarbeid for Troms Turlag. Begge er såkalt tilsyn på hytta, og kommende helg var planlagt som tilsynshelg.

«Frivillig dugnadsarbeid? Når dere heller kan bruke helga til å gå innover fjellet, ta med fiskestang, dra opp noen feite ørreter, ligge på rygg i lyngen og studere skyformasjonene, mens fjellufta renser både kropp og sjel. Dere må være spik, spenna gærne,» sa Hjalmar og bestilte en ny runde med bayer til alle tre.

«Nei da, vi er ikke gærne. Det er både interessant, avslappende og nyttig å dra på tilsynsdugnad. Vi vasker, snekrer, fikser ved, rydder, maler og ser til at nye gjester får et fint opphold med så enkel tilrettelegging som mulig. Samtidig får vi luftet oss, og om kvelden har vi det hyggelig på hytta. Tro det eller ei, mange tenker som oss. Å være tilsyn er så populært at folk deler på oppgaven.»

Hjalmar tenkte så det knaket i ølglasset. Litt forlokkende var det, og egentlig passet det fint. Han planta glasset i bordet med et smell. «Jeg er med! Når drar vi?»

Les også: Tre gode hyttehistorier

STARTER BRA

Nå står han her; svetter, banner og sliter. Forbanner både Geir og Geir, puben, all bayer i hele verden og ikke minst seg sjøl: «Hvorfor i alle dager?» Det hadde begynt så fint; først en hyggelig biltur fra byen fredag formiddag, så et par timers fottur – med blytunge ryggsekker – gjennom varierende urskog og helt opp i skogkanten der hyttene lå idyllisk til mellom skog, vidde og fjell. De tømte ryggsekkene, ordnet køyeplass, klargjorde utstyret, fordelte arbeidsoppgaver, drakk kruttsterk hyttekaffe og startet første arbeidsøkt.

Geir (den ene) sjekket hytteprotokollen, tømte betalingskassa og gjorde en del forefallende kontorarbeid, mens Geir (den andre) og Hjalmar gikk ut i uthuset, sjekket lagerbeholdninga av gass, ryddet og stablet ved.

Nå er det lørdags morgen, og sola skinner fra skyfri himmel. «Kjempefint vær å gå på tur i», tenker Hjalmar, men vet at er man kommet for å arbeide, så er man kommet for å arbeide. Rundvask inne i hytta, banking av alle sengemadrasser for å få vekk alt vinterstøvet, utskifting av listverk rundt noen vinduer, se til at pappen på taket er i orden, skifte ut skitne kopphåndklær med reine, beise litt på sørveggen, feste noen løse bord på inngangspartiet, smøre dørhengslene.

DET VERSTE GJENSTÅR

I lunsjen sier Geir (den ene) til Geir (den andre): «Jeg er så glad for at Hjalmar er med oss. Nå blir det enklere å gjøre den siste, tunge oppgaven som gjenstår.» «Hvilken oppgave er det?» Hjalmar ser ut som er spørsmålstegn. «Dassen må tømmes.» De legger ansiktene i alvorlige folder og uttaler den korte setninga som om det skulle være en godt innøvd strofe i en raplåt. «Dassen må tømmes, dassen må tømmes.» Hjalmar er plutselig ikke sulten lenger. Han ser seg febrilsk rundt, men kan ikke finne andre presserende oppgaver som må gjøres. Det er bare en oppgave igjen: Dassen må tømmes.

Like etter står alle tre og svetter i solsteika mens de spar andre folks dritt. De tømmer det opp i ei trillebår, triller det langt av gårde til ei stor grop, tømmer i gropa, går tilbake og fyller opp på ny. Lass etter lass etter lass, dass etter dass etter dass. Låta «Mil etter mil», men med en annen tekst, kverner og kverner i Hjalmars hode som om det skulle komme fra ei kvern på dassens bunn. «Herregud, for en mengde,» stønner Hjalmar. Munnbindet er bare i veien. Han kveles i den råtne sommervarmen. Så må de rundvaske dassene, mens fluene surrer intenst og setter seg i hår og ører.

Geir, den første, har unnskyldt seg med noe administrativt arbeid han må gjøre inne, mens de andre to tar innspurten på dritjobben alene. På den ene veggen i et avlukke henger et stort bilde av kongeparet. Det er ikke bare stiftet opp, men satt inn i ei ramme som er skrudd fast i veggen med mange store skruer. Med den lukta Hjalmar har i nesen, skjønner han godt hvorfor: Dette er en plass som til og med kongen og dronninga ville flykta fra – om de kunne.

Les også: Mellom oss finnes det stier

BELØNNINGEN

Om kvelden henter de plenty med vann til full kroppsvask. Ei øl i solveggen får sanseapparatet på plass, og de hviler på laurbærene og nyter sommerkvelden. Så går de inn. Der ser de resultatene av Geirs administrative arbeid: Bordet er festdekket. Her er rødvin og et stort fat røykelaks, lammesteik, gratinerte poteter og en lekker salat. Og tre rykende varme Mydlandpølser. Siste dag går de tur. Helligdagen er hviledag, også for dugnadsfolk.

De får en fin vandring innover fjellet, nyter naturen og stillheten, og har glemt alt som heter dass og dritt og skitlukt. På bilturen hjem utpå ettermiddagen er de stort sett tause mens tankene kverner i Hjalmars hode. Like før de kommer til Tromsøsvingen lener han seg framover fra sin tilbakelente posisjon i baksetet, smiler og sier: «Forresten, tror dere at det er noen sjans for at jeg også kan bli fast dugnadstilsyn i Turlaget?»

Annonse

Skrevet av Line Hårklau 10. oktober 2018