Du vet du er i villmarka når ...

DU OG FISKESTANGA: Et viktig kjennetegn ved en villmarksopplevelse, er følelsen av å være alene. Den får du i Børgefjell.
DU OG FISKESTANGA: Et viktig kjennetegn ved en villmarksopplevelse, er følelsen av å være alene. Den får du i Børgefjell. Foto: Vegard Gundersen

Hva kjennetegner egentlig en villmarksopplevelse? Som forsker på friluftsliv fikk jeg føle villmarka på kroppen sammen med familien. Det ble fjorten fuktige dager i Børgefjell.

TEKST OG FOTO: VEGARD GUNDERSEN FJELL OG VIDDE NR. 5 2018

Hva som kalles en villmarksopplevelse, varierer fra land til land og innen landegrensene. Men det er noen kriterier som går igjen og som denne artikkelen er basert på.

Følelsen av å være langt vekk.
 Planen var klar. Etter to uker i sommerparadiset ved Adriaterhavet skulle vi på to ukers tur til Børgefjell, den mest uberørte nasjonalparken i Norge. Da vi satt på toget oppover, slo det meg at det kanskje burde vært motsatt. Det er ikke nødvendigvis lett å motivere ungdom til tunge sekker, vått vær og mygg etter å ha badet i solvarmen. Men her satt vi altså, fire ungdommer i alderen 11 til 16 år og to voksne, på toget til Trofors. Det er en lang reise fra Lillehammer, og Selma, den yngste, spurte tankefullt hvorfor vi reiser forbi så mange fjell for å komme til fjellet. Jeg måtte le av spørsmålet. Det var vanskelig å gi et godt svar.

Følelsen av å være alene.
Det regnet på Trofors og tåka hang langt ned i lia. Bussen opp til Susendalen ga heller ingen utsikter til bedre vær. Vi satt alene på bussen den siste halvtimen, og følte oss ganske så forlatt da vi gikk av på endestopp Kroken i regnværet. De tunge sekkene var lastet med mat og utstyr for fjorten dager, og vi vinglet i vei innover stien mot Tiplingen. Det ble kos rundt bålet den første kvelden. Vi var i gang, og stemningen var på topp.

Følelsen av å mestre utfordringer.
Den lokale kvinnen vi snakket med kunne fortelle at det var gode forhold i fjellet; fordi snøen ennå bar godt. På dag to våknet vi av at vinden rev og slet i teltet og regnet høljet ned. Vi visste at uværet ville komme, og det var meldt store nedbørsmengder. Vi bestemte oss for å gå i stormen.
Stien var våt og sleip innover dalen mot brua over Tiplingselva, kulingen blåste oss over ende, og vannet rant på innsiden av klærne. Det ble ikke sagt mye den dagen, det var nok å beherske elementene. Vi var gjennomvåte, slitne og sultne da vi krysset elva. Elva gikk stri og skummende, trærne pisket og vaiet i vinden og vassdragene fosset ned lia. Skikkelig ragnarokk.

Les også: Fem nasjonalpark-turer

Artikkelen fortsetter under bildet.

TESTET VILLMARKA: Barna prøvde å late som om det var dårlig stemning for å erte oss foreldre. Men de lurte ikke oss.
TESTET VILLMARKA: Barna prøvde å late som om det var dårlig stemning for å erte oss foreldre. Men de lurte ikke oss. Foto: Vegard Gundersen

Følelsen av å mestre enkle forhold.
Det regnet hele neste dag også, og vi ble liggende lenge i teltet og kose oss. Ungdommen spilte kort og stemningen var god, selv om det meste var vått. Mot kvelden ble det opphold, og vi fyrte opp et stort røykfullt bål for å lage mat, tørke klær og utstyr. Varm havregrynsgrøt med rosiner og nøtter smakte fortreffelig. Vi la planer for neste dag og veien opp i fjellet.

Følelsen av å oppleve urørt natur.
Vi startet på strekningen sørover mot Rotnan. Men hva var det vi så? Snøhvite vidder så langt øyet rekker, flomstore elver som kommer rett ut av snøfonnene og islagte vann. Planene måtte legges om, vi kom oss rett og slett ikke over fjellet mot Ranserdalen i råtten snø og store elver. Vading av Rotnanelva ga oss en sterk forsmak på hva som ville komme. Elva var stor og fosset iskald. Vi måtte vade der elva var på det bredeste og beina ble følelsesløse. Hva hadde vi i vente?

Følelsen av samhold.
Vi slo leir for å drøfte planene fremover. Turruten ble lagt om via Steindalen, Store Kjukkelvatnet og derfra videre vestover mot Bisseggelva. Vi tegnet av elver som måtte krysses og planla dagsetapper og overnattinger. Vi kom til at om lag ti elver måtte krysses med vading, og at Bisseggelva trolig ville bli den største utfordringen. Vi planla korte etapper og syv overnattinger før vi måtte krysse den, og bestemte oss for å bruke god tid i stedet for å gå den lange ruten vi hadde planlagt.

Les også: Den første langturen

Artikkelen fortsetter under bildet.


IKKE BARE VADING: Brua over Storelva ved Majavatn var et kjærkomment syn. Å komme trygt over elva ga oss en følelse av mestring.
IKKE BARE VADING: Brua over Storelva ved Majavatn var et kjærkomment syn. Å komme trygt over elva ga oss en følelse av mestring. Foto: Vegard Gundersen

Følelsen av mystikk og historisk dybde.
Og slik gikk dagene i Børgefjell. Vi vasset i snø og slaps, og overalt dominerte lyden av rennende vann. Det sildret, klukket og fosset, og det surklet godt nedi skoene. Samtidig bød naturen på uforglemmelige syn. Månen kastet gjenskinn mellom dramatiske skyer. Vi så fjellrev, fjelljo og kongeørn. Og da vi krøket oss sammen i le for vær og vind, oppdaget vi alle de fine lemenboligene. De hadde pyntet med lyng og blomster ved inngangen, og gjerne med en steinhelle foran døra. Her var det bare å bruke fantasien. Opplevelsene blir tidløse når en vet at disse boligene kan ha vært brukt i hundrevis av år.

Følelsen av at tiden står stille.
Sekkene ble etter hvert lettere, og vi kom inn i rutiner med å spise, gå, samt å slappe av og kose oss i teltene på kvelden. Havregrynsgrøt til frokost, havregryn til lunsj, og så en enkel god middag av kraft og grønnsaker. Vi skulle jo spise masse fisk underveis, men islagte vann satte en stopper for fiskinga. Heller ikke molta var moden. Vi måtte greie oss med den enkle kosten vi hadde i sekken. Ved Store Kjukkelvatnet brøt sola gjennom skydekket, og det ble god stemning i leiren. Med rundvask av kropp og solbading av sjel, ble det kortspill og masse latter i teltene utover sene nattetimer. Det var lett å være på tur igjen. Neste dag våknet vi til ny spenning. I dag skulle vi forsøke å vade Bisseggelva. Ville vi komme oss over? Om ikke, måtte vi gå samme veien tilbake eller en lang omvei ned til Namsvatnet.

Følelsen av at ingen har vært her før oss (i år).
Vi kom oss heldigvis over Bisseggelva etter en utfordrende vading i stri elv. Her måtte alle hjelpe hverandre, elva var dyp, og steinene store. Vi leide hverandre, støttet hverandre og kom med oppmuntrende ord der det trengtes.  Dermed var vi over den største hindringen på turen og jubelen sto til himmels. Vi følte oss frie, og det var som å komme inn i en ny verden av grønne enger og åpne fiskevann på den andre siden. Fullmånen lyste opp landskapet, og reinen streifet rundt teltet. Etter ni dager i fjellet så vi spor i snøen etter en annen person, og den tiende dagen ved Litle Kjukkelvatnet så vi for første gang andre folk.

Følelsen av stillhet og fredelige omgivelser.
Men så åpnet alle himmelens sluser seg nok en gang, og vi fikk en utfordrende avslutning på turen. Elvene gikk brusende og flomstore på ny, og selv det som skulle være små bekker, ble større hindringer. Vi valgte å krysse over Storelva via brua, og etter tretten dager i fjellet sjanglet vi oss ned til Majavatn.
Det er alltid en følelse av vemod og lykke når man når reisens slutt. Vemod fordi magiske Børgefjell hadde gitt oss en indre ro og rytme som nå ble brutt av mobilnett og støy. Lykke fordi vi hadde greid det og kunne nyte en varm dusj.

Les også: Gode dager i Skarvheimen

Artikkelen fortsetter under bildet.

FROKOST I DET FRI: Villmarksopplevelse handler om å mestre enkle forhold, og vi brukte mye tid på å tørke klær og lage mat.
FROKOST I DET FRI: Villmarksopplevelse handler om å mestre enkle forhold, og vi brukte mye tid på å tørke klær og lage mat. Foto: Vegard Gundersen

Rute: Kroken–Tiplingen–Rotnan–Store Kjukkelvatnet–Litle Kjukkelvatnet–  Majavatn 
Nivå: Krevende
Lengde på etappene: Ca. 8 km
Antall turdager: 14
Adkomst: Tog til Trofors, buss til Kroken. Retur: Tog fra Majavatn
Verdt å vite: Børgefjell er et av de mest urørte områdene i landet, så å si uten tilrettelegging med hytter, bruer og stier. Villmarksopplevelsene står i kø.

Annonse

Skrevet av Silje Rønneberg Hogstad 11. oktober 2018