Reisen til det ytterste hav

Etter tretten timers vandring var det akkurat nok futt igjen i beina til et seiershopp.
Etter tretten timers vandring var det akkurat nok futt igjen i beina til et seiershopp.

– Det blir ikkje skodda, sa kjentmannen i Mehamn. I regn og motvind startet vi vandringen mot Kinnarodden. Så kom skodda. 

​​​​​​​TEKST OG FOTO: INGERID JORDAL OG CLAUS-RENÉ BECH HOLM  /  FJELL OG VIDDE 4/2018

Kinnarodden i Øst-Finnmark er så langt nord som du kan komme på det europeiske fastlandet. Fjellet ligger på spissen av Nordkynhalvøya, på grensa mellom Gamvik og Lebesby kommuner. Slutten av Europa, neste stopp Nordpolen. Ikke noen turistmagnet som krever inngangspenger, men et mål det likevel koster å nå. Selvsagt vil vi hit.    

Turen er lang. Vi skal gå nesten fem mil fram og tilbake, og derfor har løypa fått fargen sort og graden «ekspert». Vi er en danske og en vestlending, og ikke akkurat eksperter noen av oss.

Her kan mye gå galt. Vi ringer til kommune og turoperatør for å få kart og turtips. Turistinformasjonen er akkurat stengt for sesongen, men kartet finnes på kommunen. Turtipsene får vi av folk på gata. Gode sko, telt, kart og GPS, sier de. Det er ingenting som stopper dere, sier de. Jeg hadde ikke snudd, sier de.

– Men været? sier jeg og ser søring ut.

– Det blir ikkje nokka vær.

Mette-Marits reise

Dagen for avmarsj har det regnet siden morgenen, og vi har ventet i håp om bedring. Om ettermiddagen kommer opphold og vind. Turen starter til venstre for flyplassen, gjennom en portal av to bautasteiner. Informasjonsskiltet forteller at turen tar 8 timer og krever en overnatting.

– Mette-Marit var her og åpnet løypa for noen år siden, forteller en mann.

Siden den gang har han vært med på flere redningsaksjoner ute i fjellet. Kan Mette-Marit, kan vi, tenker vi.  Vandringen går over flystripa før stien går opp på fjellene sør for været. T-ene er godt synlige i landskapet. Vi ser etter multer og prøver å unngå for mange blaute myrer.

– Der er en varde, sier jeg.

Vi sjekker GPS og kart. Får det sånn noenlunde til å stemme. Vi fortsetter til neste. Motvinden er i kategorien småstiv kuling, og fjellduken blafrer. Plutselig står vi ved en elv der stien ligger under vann. Vi tar av oss på beina. Det er kaldt, og vi sjangler på glatte steiner, men vi kommer oss tørre over. Da faller de første skikkelige regndråpene.

Med øl, fiskestang, kokekar og tungt telt i sekken er det ikke helt lett å krysse elva på alle fire. Kaldt er det også.
Med øl, fiskestang, kokekar og tungt telt i sekken er det ikke helt lett å krysse elva på alle fire. Kaldt er det også.

Tåkehav

Skodda kommer krypende over toppene og ned i steinura der vi står. Det har regnet i timevis. Her er det slutt på myr og mose, isteden er stien dekket av glatte, spisse steiner. Det blir mørkere. Vardene ser ut som mennesker som står og stirrer ned på oss. Vi finner ikke neste T-merke. Vi har ikke sett eller hørt tegn til liv på mange timer. Det er uhyggelig.

– Unnskyld at jeg tok deg med hit, sier jeg spakt. 

Druknede katter 

På kartet ser vi at vi har ikke gått en tredjedel av veien engang. Etter fem timer. Vi fortsetter bare litt til. Over en liten ørken av stein. Så er det opp nok et fjell dekket av stein. Vi leter etter T-merkene. Vil så gjerne komme til et litt mer gjestmildt sted før vi setter opp teltet. Kanskje burde vi snu.        

Så kommer nok et lite fjell. Vi ser ikke toppen, det er for mørkt og tåkete.

– Dette går ikke. Vi må stoppe her. «Her» er et sted uten gress. Vi er omgitt av stein, litt myr, og en isende vind med regnskyll i. Vi ser dårlig, men jeg husker at det var noe gress på andre siden av steinura. Med liten glede klorer vi oss tilbake over de sleipe steinhellene. Selv om vi går bortover, må vi ofte bruke både hender og føtter for å holde oss på beina. Teltet blir klasket opp og ser ut som en blanding av en druknet katt og havarert skute, omtrent som oss som kryper inn i det. Jeg tar en klunk portvin og håper at regnet skal gi seg, at vinden skal gi seg, at søvnen skal komme og at alt blir bedre i morgen. Sånn at vi klarer å komme oss hjem igjen. For dette prosjektet har jeg mista trua på.

Noen få hundre meter fra mål har Kinnarodden en liten ekstra utfordring på lur – ei bratt steinur ned i et juv, før du må opp igjen på andre siden. Denne ura er like trasig opp som ned.
Noen få hundre meter fra mål har Kinnarodden en liten ekstra utfordring på lur – ei bratt steinur ned i et juv, før du må opp igjen på andre siden. Denne ura er like trasig opp som ned.

Ny frisk

Og etter natta kommer morgenen. Mild, med lett skydekke og vindstille. Vi vil ikke hjem likevel, vi vil fortsette. Så vi går. Det er langt. Først en ørken av stein. Så en stadig snillere sti som slynger seg nedover en dal langs ei elv. 4 timers marsj, og vi er fremme i Sandfjorden.

«Velkommen til Kinnarodden», står det på skiltet, minst to timers gange før vi kan stå på den ytterste spissen. 
Teltet får ligge igjen, men klok av skade tar vi med både mat, soveposer og kokeutstyr. Dette skal vi komme til å angre litt på, for det veier ikke lite.

Vi er der – neste 

Småregn skremmer oss på turen opp ryggen av fjellet. Ellers er terrenget lett, det flater ut og blir til en gressslette med mye stein. Avstandene ser vanvittige ut, men landskapet narrer oss. Tjue minutter, og vi har gått til varden vi trodde lå milevis unna.

Fjorden kommer snart frem på begge sider av odden vi går ut på. Vi går lenger ut enn yttersida av Finnmarkskysten. Den jeg før bare har sett fra flyet. Nå er vi her. Den siste varden skimtes i det fjerne. Er vi virkelig framme? Håpet gjør slitne føtter lette å bære.

Så kommer kløfta 

For selv om vi bare er noen hundre meter fra målet, har Kinnarodden en siste hindring på lur. Vi skal et par hundre meter rett ned ei steinrøys, og opp igjen på andre sida, der varden står.

På turen ned forbannes gudene, kartet, kartleseren og de tunge sekkene. Vi får fornyet respekt for Mette-Marit. Og et par blåmerker. En pause i bunnen av kløfta og så opp igjen. Vi aner fremdeles ikke om det virkelig ER toppen som venter, eller om det er mer moro på lager. Så vi drar med oss begge sekkene. 

Turen opp er kort og enkel. Sekkene veier ingenting. Odden vi går på, blir smalere. Vi ser havet i vest, i øst, og endelig rett foran oss ligger Austhavet. Vi ser en gedigen varde som er delvis rast sammen. Jeg jubler. Går helt ut på kanten, der fjellet stuper rett ned i bølger som kverner mot klippene. Vi får et sug i magen. Her slutter det. Europas fastland.

Kinnarodden er badet i sol. Vi er badet i svette. Men glade er vi.
Kinnarodden er badet i sol. Vi er badet i svette. Men glade er vi.

Vi ser Slettnes fyr i øst, og i vest skimter vi Nordkapp-platået. En liten tåkedott har nettopp sluppet grepet og sola skinner. Ute på havet er det fiskebåter og fritidsbåter, og vi er ikke lenger alene midt i ingenting. Vi er på toppen av Europa.

Akkurat da kommer det to stykker gående i et betydelig høyere tempo enn oss. De hilser fort, går til varden og omfavner hverandre.

– Dette var tøffere enn vi trodde, sier en av dem. De er tyske turister som våget seg ut på stien.

– Men fantastisk å stå her, på det aller ytterste. Når Hurtigruta runder hjørnet, må vi tvinge oss selv til å gå.

Kvelden er på vei, og skumring i fiolett og blått følger oss over fjellet. Vakkert, men horder av mygg jager opp tempoet og forfølger oss  hele veien tilbake til Mehamn.

Annonse

Skrevet av Oda Lundekvam By 10. september 2018