Fem somre langs kysten

Inge Gudmundsen og Elin Maridal opplevde at kajakkeventyret langs norskekysten styrket parforholdet.
Inge Gudmundsen og Elin Maridal opplevde at kajakkeventyret langs norskekysten styrket parforholdet. Foto: Julie Maske

For kjæresteparet fra Nordmøre var veien målet da de padlet fra Nordkapp og hjem. De ville bli bedre kjent med norskekysten og tok tiden til hjelp for et uforglemmelig kajakkeventyr.

TEKST: JULIE MASKE  /  FJELL OG VIDDE 4/2018
FOTO: ELIN MARIDAL OG INGE GUDMUNDSEN

Bølgene slår inn mot stranda noen hundre meter fra observasjonspostene ved Grense Jakobselv mellom Norge og Russland. Et lite telt står og blafrer på et frimerkestort område foran det store, nærmest uendelige Barentshavet. To kajakker ligger godt oppe på land, og et lite menneske står krumbøyd og hutrer ved siden av, mens blikket farer over horisonten.

I vel et år har hun gledet seg til å skyve farkostene ut på sjøen og begynne den lenge planlagte ferden - hun og kjæresten skal padle herfra til Kristiansund. En distanse på mange hundre kilometer, langs verdens vakreste kyst. 

– Hjelpe meg, sier Elin Maridal.

– Hva gjør vi nå?

– Vi må bare være tålmodige, sier Inge Gudmundsen.

– Været kan vi ikke styre. 

Meningen var at Inge og Elin skulle starte turen fra Grense Jakobselv på grensen til Russland. Men uvær, vind og høye bølger stoppet dem. Starten ble flyttet til Honningsvåg i Nordkapp kommune.
Meningen var at Inge og Elin skulle starte turen fra Grense Jakobselv på grensen til Russland. Men uvær, vind og høye bølger stoppet dem. Starten ble flyttet til Honningsvåg i Nordkapp kommune. Foto: Elin Maridal // Inge Gudmundsen

Begynnelsen

Vi sitter hjemme på kjøkkenet til Elin seks år etter den amputerte starten på kajakkeventyret i 2012. Hun og Inge ler godt når de forteller om ventetiden i flere iskalde julidager, men der og da var det ikke morsomt. Året før hadde de slukt boka  «Kajakäventyr längs norska kusten: ett äventyr i kajak med eftertanke», som svenske Barbro Lindman ga ut i 2008. Hun hadde padlet hele nors
kekysten alene, og skrev forrykende godt om turen.

– Så begynte vi å snakke om at vi kunne gjøre det samme, men på vår måte. Vi kunne ikke ta tre måneder fri for å padle, men som lærere hadde vi lang sommerferie og ja, hva med å legge opp til en tur som kunne ta flere somre?

Inge og Elin snakker fort. De møttes på dugnad med Kristiansund og Nordmøre Turistforening, og har en helt egen tone seg imellom.

– Skikkelig planlegging begynte vi med i januar 2012. Det er mye logistikk som må på plass før en kan dra av gårde, forteller de.

Kajakkene var sendt fra Kristiansund til Kirkenes, fulle av utstyr, en uke i forveien. Inge og Elin dro etter med fly, fylt av forventninger og sommerfugler i magen, og endte med å ligge værfaste før første åretak.

– I boka «Den Norske Los» står det at farvannet ved Varangerhalvøya er fælt. Kan hende var det helt greit at vi bestemte oss for å pakke sammen, sier Elin.

For det var akkurat det de gjorde: De returnerte til Kirkenes, lastet kajakker og utstyr tilbake på Hurtigruta, og seilte til Honningsvåg i Nordkapp kommune, der vinden løyet og de for alvor kunne starte turen.

– Under planleggingen og absolutt langs hele kysten, har vi vært enige om to ting: Veien er målet, og det ligger ingen prestisje i kajakkprosjektet vårt. At vi startet fra Nordkapp var en konsekvens av vårt viktigste prinsipp om å aldri legge fra land når værgudene ikke er med oss, sier Inge. 

I Kastneshamn i Dyrøy i Troms yret det av liv før, men butikken er lagt ned og Inge må padle videre for å proviantere.
I Kastneshamn i Dyrøy i Troms yret det av liv før, men butikken er lagt ned og Inge må padle videre for å proviantere. Foto: Elin Maridal // Inge Gudmundsen

Gjestfritt

Så endelig er de der, halvt båt og halvt menneske, med noen centimeter klaring mellom seg og havoverflaten. Kajakkene ligger dypt i vannet, fylt til randen av sikkerhetsutstyr, proviant, telt, klær, vann og primuser. Første dag rekker de knapt å legge fra land, før de hører rop fra kar på land.

– Vil dokker komme opp og hilse på?

De legger kursen inn mot mannen, og vil gjerne inn for å prate. Høre om hvordan det er å bo og leve i Finnmark. Karen heter Bernt.

– Jeg snekrer uteplass her i fjæresteinene, sier han.

– Det er sjelden jeg får besøk her.

Han tar dem med inn på omvisning i huset og byr på kaffe.

– Ja, nei, jo, en har jo tenkt på det der med uteplass, at det kanskje er optimistisk, men det er slik i Finnmark, at enkelte ganger kan det bli varmere her enn i Istanbul, sier han, og avbryter seg selv:

– Ja, nå skal jeg hjem til Honningsvåg. Men dere må bare bli. Huset og alt i kjøleskapet og det dere trenger, alt står til deres disposisjon. 

Norskekysten har et uant antall vakre strender der padlere lett kan gjøre strandhogg for en tissepause eller overnatting.
Norskekysten har et uant antall vakre strender der padlere lett kan gjøre strandhogg for en tissepause eller overnatting. Foto: Elin Maridal // Inge Gudmundsen

Ukjent farvann

Neste dag kommer Bernt tilbake med to poser fulle av matvarer til dem, som en overraskelse.

– Å bryte opp er alltid vanskelig, spesielt etter slike møter, sier Elin.

– I ettertid har jeg tenkt mye på at vi ikke fikk takket skikkelig.

Vi vet bare at han het Bernt. De holder seg nært inntil land. Duver i dønningene og er forsvinnende små på det store, uendelige havet. Klippene er formet av styrkebryting med ishavets voldsomme krefter.

– Hvordan er det å padle i slike omgivelser? 

– Intenst, vakkert og ikke så lite krevende. En ting er å padle i farvann du kjenner, noe annet er å være underveis langs en kyst du ikke er venn med. Langsomt kom vi inn i det, og du verden, det var gøy.

– Hvor mye erfaring hadde dere før turen?

– Vi hadde flere hundre timer med kajakkpadling i kroppen, blant annet med tirsdagstrening med kajakkgruppa i KNT. Mengdetrening er det som gjelder. Vi hadde padlet flere lengre turer både i Norge og utlandet. I bunnen av alt dette ligger trening i redning, sier Inge.

– Hvorfor det?

– Når du selv eller noen kantrer, må du handle på instinkt og det læres gjennom å terpe. Årvåkenhet, konsentrasjon og å vite hva du gjør, er det aller viktigste for en sikker og trygg kajakktur, forklarer Inge.

– Hva med eskimorulle?

– Det kan ingen av oss. Det er heller ikke nødvendig å kunne for å redde seg ved en velt, sier Elin. 

Surt og vått

Været er ikke med dem den første sommeren, og flere ganger må de ta inn på hotell for å tørke opp. Etter Magerøysundet søker de inn til land på Måsøya. Der dukker en ny kar opp.

– Jan, sier han og rekker fram hånda. Han ordner overnatting på skolen for de gjennomvåte den første natta. Andre natta inviterer han dem hjem til seg.

Overalt hvor vi kom, var folk velvilligheten selv. Alle vi kom i kontakt med var gjestfrie og imøtekommende fra start til mål.

– Han tok imot oss med åpne armer og delte alt med oss. Den dag i dag ringer vi til Jan på julaften og slår av en prat om tingenes tilstand, forteller Elin. Men vått var det. Havet var opprørt.

– Hvorfor ga dere ikke opp?

– Selv om det var surt og vått, hadde vi det fint, takket være tørrdraktene våre og et par turer på hotell. 

Øde strekninger 

En dag skvetter Elin av høylytt pusting like bak seg, og mister et øyeblikk balansen, men rekker å ta støttetak med åra.

– Jeg tenkte: Kan det være spekkhogger eller hval? Så var det bare en sel som la seg etter oss noen kilometer, dukket ned og opp igjen og var nysgjerrig på oss.  

Enkelte strekninger er så øde at de tror de kommer til å gå tom for mat, og når de endelig kommer til steder med butikkutsalg, går de amok i hyllene.

– I slike situasjoner kunne vi gå hverandre litt på nervene. Lavt blodsukker og ingen utsikt til mat er en skikkelig dårlig kombinasjon, sier Inge og kikker bort på Elin.  

– Det mest fascinerende er hvor langt det er mellom folk i Finnmark. Plutselig, i ei vik, står det et hus. Så kunne det gå et døgn til neste gang vi så tegn til liv, forteller Elin.

– Overalt hvor vi kom, var folk velvilligheten selv. Alle vi kom i kontakt med var gjestfrie og imøtekommende fra start til mål. Trengte vi hjelp, var det stort sett alltid hjelp å få.

Plutselig dukker en liten sel opp av vannet og følger kajakkpadlerne hele dagen.
Plutselig dukker en liten sel opp av vannet og følger kajakkpadlerne hele dagen. Foto: Elin Maridal // Inge Gudmundsen

Styrker parforholdet 

De padler seg til rutiner, til dyp meditasjon, mestringsfølelse, velvære og værbitte ansikt.

– I kajakken er vi i ett med naturen. Fuglene kommer tettere på. Været føles sterkere. Stillheten mer erobrende, sier Inge.

De holder gjerne litt avstand mens de padler, og får tid til å nyte stillheten og nærheten til naturen. Kjenner de seg utrygge, trenger en pause eller vil ordne utstyr midtfjords, legger de seg tett sammen i flåte.  

– Når vi samarbeider om utfordringer og enes om løsninger, styrker vi hverandre, forteller Elin.

I 2012 padler de fra Nordkapp til Tromsø. Forbi Seiland, Kvænangstindan og Lyngen. Året etter fra Tromsø til Narvik, gjennom Gisundet og langs Astafjorden. Begge årene er værgudene ivrige etter å vise krefter. Tredje sommeren, i 2014, starter ferden fra Skutvik i Hammarøy.

– Den sommeren kunne ha vært kortvarig, gitt, forteller Elin og ser bort på Inge.

Å krysse fjordarmer og åpne havstrekninger er en krevende øvelse for en kajakkpadler. – Vi bruker alltid kompass for å holde stø retning, forteller Elin.
Å krysse fjordarmer og åpne havstrekninger er en krevende øvelse for en kajakkpadler. – Vi bruker alltid kompass for å holde stø retning, forteller Elin. Foto: Elin Maridal // Inge Gudmundsen

Hånden tar fyr

Et par dager etter starten er Inge uheldig når han skal tenne opp primusen for å koke kaffe. Plutselig får en av primusene bensinlekkasje under trykk, bensin spruter ut over den høyre hånden hans og tar fyr. Han reagerer lynkjapt og stuper ut i sjøen.

– Hans eneste bad langs hele norskekysten. Det reddet hånden hans, forteller Elin.

Gode råd  er dyre, men der de er, er det ingen hjelp å få.

– Elin pakket sammen alt og fikk oss i kajakkene. Over til Kjerringøy var det sju kilometer, og det gikk forbausende bra med innlagte stopp for å ha hånda i vann, sier Inge.

Kjerringøy er et lite sted, men akkurat denne dagen er stedets hotell fylt opp med bryllupsgjester. Blant dem er det flust med både leger og sykepleiere. De tok Inge med til stedets sykehjem og behandlet hånden etter alle kunstens regler.

– Han fikk så mye oppmerksomhet at jeg trakk meg tilbake og spiste en is, ler Elin. 

Hånden leges fint, og i tropevarme og midnattssol fortsetter de sørover, forbi Bodø med Lofotveggen i horisonten. Hver dag er en åpenbaring, ikke ulikt klisjeene fra Halvdan Sivertsens musikkunivers.

– Akkurat som i «Kjærlighetsvisa», når sommerdagen ligg utover landet, sier Elin og smiler.

Endeløse strender 

Speilblank sjø, steile klipper, en ubeskrivelig, majestetisk erkjennelse av at dette er vårt, dette er Norge. De overnatter på endeløse sandstrender, er innom Holandsfjorden for å se Engabreen og forundres over hvor lite liv det er på sjøen.

Andre i kajakk er et svært sjeldent syn, og det er få steder de går i land og møter folk. Et sted er det lundefuglen med sitt fargerike nebb som gir dem selskap, og en og annen nise følger dem nysgjerrig innimellom.

–  Hva overrasket dere underveis?

–  Det er mye prat om plast i havet, men det som sjokkerte mer enn noe annet, og som vi stadig snakker om, er hvilke spor oppdrettsnæringen legger igjen. Gamle merder legges øde på land. Det er trosser i fjæra og enkelte fjordarmer bærer sterkt preg av oppdrettsnæringen, forteller Inge.

– I tillegg så vi mye søppel. Plast i alle former og varianter. Vi rakk ikke å plukke med oss mye, men bejubler alle initiativ til en renere kyst og natur.

De har ikke tall på hvor mange morsomme de tok pause. Noen steder var koseligere enn andre, mens andre hadde sin helt egne sjarm.
De har ikke tall på hvor mange morsomme de tok pause. Noen steder var koseligere enn andre, mens andre hadde sin helt egne sjarm. Foto: Elin Maridal // Inge Gudmundsen

I 2017 tar Elin og Inge fatt på den siste etappen. Da skal de krysse det åpne, beryktete havstykket fra Gjæslingan i Nord-Trøndelag til Buholmsråsa fyr i Sør-Trøndelag. Elin gruer seg.    

– Distansen er på 30 nautiske mil, det vil si over 50 kilometer, og kalles «havets kirkegård» på grunn av antall skipsforlis på strekningen.

– Og så var det som et under, sier Inge.

– Alt klaffet.    

Ingen andre er ute når de drar årene gjennom det speilblanke vannet og får fart på farkostene. Solnedgangen gir et fargespill i appelsinoransje, rødt og honninggult. Når fullmånen stiger, lyser den opp som verdens største taklampe og henger over dem i noen timer, før den blekner og morgensolen overtar med blendende stråler.

– Tanken på Folda gir meg fortsatt gåsehud, det var turens største naturopplevelse, sier Elin.

Mye skal med i kajakken. Enkelte ganger nesten for mye, men heldigvis er det havet som skal bære vekta.
Mye skal med i kajakken. Enkelte ganger nesten for mye, men heldigvis er det havet som skal bære vekta. Foto: Elin Maridal // Inge Gudmundsen

Skikkelig lei 

De har ikke tall på hvor mange fine steder de har satt opp teltet. Hvor mange morsomme plasser de har rastet ved. Hvor ofte de begge nesten har krepert av fulle blærer, og gleden over å kunne gå i land og tisse.

En dag tar det slutt. 300 meter fra landing i kajakknaustene til Kristiansund og Nordmøre Turistforening, i Dunkersundet ved Kristiansund, snur Inge seg mot kjæresten og padlekameraten sin. Han er alvorlig.

– Nå er jeg lei. Når vi kommer hjem, legger jeg ut kajakken for salg på finn.no.  

Elin smiler. Det er vanskelig å ta ham på alvor etter alt de har delt. Inne på land står venner og kjente og ønsker velkommen hjem.  

Europa frister

Vi skriver våren 2018. Inge og Elin surfer på dønningene i solnedgangen utenfor Dunkersundet. Sommeren ligger foran dem, men i år skal de ikke på langtur med padleårer og tørrdrakter, tror de.

– Foreløpig har vi ikke lagt noen planer. Men vi har mange drømmer. Kan hende det blir kajakk over Loch Ness og Caledoniakanalen gjennom Skottland, eller å padle Donau fra Passau i Tyskland og så langt vi synes det er gøy. Når du opplever verden på havnivå, ser noe ganske annet enn når du går på dine to bein. 

Elin og Inges kajakktips:

  1. Planlegg godt. Husk at en etappe på 30 km på kartet fort kan bli det dobbelte på sjøen. Fremdrift avhenger av vær og strømforhold. 
  2. Det er en fordel å padle i ly av holmer og skjær. Kombiner sjøkart med GPS. Bruk kompass over åpne havstrekninger. 
  3. Kle deg etter vær og vind. Bruk tørrdrakt om høsten og vinteren. Husk alltid redningsvest. 
  4. Er du på tur i flere dager, må provianteringen planlegges. Tenk vekt, holdbarhet og energiinnhold. 
  5. Ta alltid med en tilitersdunk med vann. Langs kysten kan drikkevann være en utfordring. 
  6. Pakk i vanntette sekker. Fordel lasten jevnt mellom fremre og bakre skott. 
  7. Vær oppmerksom på vær, vind og tidevann.

Annonse