Først og sist

MYE Å SNAKKE OM: Har du gått Norge på langs, er det enkelte ting bare de som har gått samme distanse forstår den hele og fulle dybden av. Bjørn Amsrud og Ingrid Fjellberg har mye å snakke om, selv om det er femti år mellom turene deres.
MYE Å SNAKKE OM: Har du gått Norge på langs, er det enkelte ting bare de som har gått samme distanse forstår den hele og fulle dybden av. Bjørn Amsrud og Ingrid Fjellberg har mye å snakke om, selv om det er femti år mellom turene deres. Foto: Julie Maske

Bjørn Amsrud (85) gikk Norge på langs som førstemann i 1966. 51 år senere fulgte Ingrid Fjellberg (29) etter, som nummer 363.

TEKST OG FOTO: JULIE MASKE  /  FJELL OG VIDDE 3/2018

Høsten 2016 gikk i svart for Ingrid Fjellberg. Den flittige, flinke bystyrerepresentanten og studenten i Bergen, ble hasteinnlagt på Sandviken sykehus, avdeling psykiatrisk akuttmottak. Hun var suicidal og dypt deprimert. Ti dager senere ble hun skrevet ut. I stedet for å gå tilbake til studier og politikk, satt hun hjemme i kollektivet, drakk rødvin av syltetøyglass og ventet, håpet det ville gå over.

– Jeg var kommet til et punkt i livet da jeg måtte gjøre noe, men hva?

Ingrid famlet i blinde, helt til en venninne kom med boka «Wild» om Cheryl Strayed, kvinnen som gikk 1600 kilometer alene langs Pacific Crest Trail i USA, for å helbrede seg selv etter skilsmisse, død og mange år med destruktiv atferd.

– Jeg leste boka og tenkte: Dette er jo min historie. Jeg må gjøre det samme. Jeg skal gå Norge på langs.

Ingrid myser i vårsola, lener ryggen mot en varm tømmervegg, og husker øyeblikket da hun bestemte seg.

– Ideen var helt vill. Jeg kunne ingenting om friluftsliv, så det første jeg gjorde var å google fjelltur.

Ved siden av henne sitter Bjørn Amsrud. 85-åringen har proteser i beina og smerter i ryggen, men er kanskje den i landet som har gått flest kilometer i sitt liv.

STOR ENDRING


Han lytter til Ingrid, og forteller om en junidag i 1966 da han tok toget fra Oslo til Kristiansand, buss til Lindesnes, gikk ned til sjøen og stakk fingeren i vannet, før han vendte ansiktet mot nord og begynte å gå.

– Jeg jobbet som tannlege på Svalbard i 1965 og brukte mørketida til å fabulere om en langtur gjennom Fastlands-Norge. Med en far som var glad i tur og oppvekst på Makrellbekken, rett ved markagrensen i Oslo, hadde jeg alltid vært glad i å vandre, sier Bjørn.

– Da jeg la ut på turen Norge på langs, fortalte jeg ikke noen om planene, bare familien. Jeg ønsket ikke oppmerksomhet, for da ble det færre forventninger og ikke så farlig om jeg brøt.

Han smiler, mannen som ikke bare gjennomførte alene i 1966, men som gikk seg fra yrket som tannlege til et liv som friarbeider og friluftsmann. I ukene etter at ideen var unnfanget, leste lngrid alt hun kunne om og av Lars Monsen og trålte bloggene til andre som hadde gått turen. Helt siden Bjørn gikk den som førstemann for over 50 år siden, er det godt over 360 menn og kvinner som har fulgt i hans fotefar.

Les også: Den første langturen

1966: Bjørn Amsrud var førstemann som gikk Norge på langs.
1966: Bjørn Amsrud var førstemann som gikk Norge på langs. Foto: Privat
2017: Ingrid Fjellberg er en av de siste som har gått Norge på langs.
2017: Ingrid Fjellberg er en av de siste som har gått Norge på langs. Foto: Privat

YTTERST MOT HAVET

– Jeg vokste opp på Tjøme og laget min egen rute fra Nordkapp og hjem til Verdens Ende, helt ytterst mot havet i hjemkommunen min. Det er ikke akkurat samme tur som Bjørn, men distansen er nesten lik.

– Ruta er ikke det vesentlige. Det som betyr noe, er å være underveis. Ingrid er tøff som valgte sin egen vei. Hvor mange dager brukte du? spør Bjørn og ser på Ingrid.

– Totalt 143 med vel 30 kilo på ryggen. Enn du?

– 96 døgn, med rundt 20 kilo i sekken. To dager etter starten fra Lindesnes sendte jeg teltet hjem. Det ble for tungt. Hvordan klarte du 30 kilo?

– Jeg prøvde å begrense meg, men visste ikke hva jeg skulle lempe ut. Heldigvis hadde jeg fått tips om å gå med staver, og det hjalp masse på balansen. Vet du, etter noen uker kjente jeg noe rart.

– Hva da?

– Jeg fikk noen kuler på ryggen. Det var muskler, sier Ingrid og smiler bredt.

– Enkelte dager var jeg så sliten i beina at de skalv, men jeg gikk meg sterkere, tryggere og gladere. Jeg gikk meg til det mennesket jeg ønsker å være. Og så var det gøy da, når noe ropte: Hvor skal du? Og jeg kunne rope tilbake: Herfra til Verdens Ende.

TO UNIVERS

Da Bjørn gikk, var det ikke mange som ropte etter ham. Det kunne gå mange dager mellom hver gang han så et menneske. Likevel følte han seg aldri ensom.

– Jeg spurte aldri noen om å bli med. Det var helt uaktuelt. Jeg har i grunnen gått alene.

– Alltid?

– Ja, også da jeg i 1975 gikk Norge på langs på ski, som førstemann. Kanskje min aller fineste tur. Jeg var heldig som gikk før teknologien tok oss, og kunne glede meg over å være avkoblet og fri i mange uker av gangen. Ingrid ler.

– Herregud, i starten hadde jeg ti dager uten dekning. Jeg hadde mareritt om verdens skjebne, og trodde Trump hadde stelt i stand krig og at MDG tapte på meningsmålingene, mens det i virkeligheten ikke skjedde noe.

– Hvorfor gikk du alene?

– Å være alene er en skikkelig utfordring for meg. Når jeg ikke har annet selskap enn mitt eget, må jeg raskt underholdes av TV, nettaviser og sosiale medier.

– Å gå alene er ikke så underholdende. Landskapet endrer seg sakte, sier Bjørn.

– Men slik jeg ser det, er det å være alene en mangel i dagens samfunn.

– Det er helt sant, men for meg var telefon og SMS en stor del av turen. En dag sendte jeg melding til en mann jeg hadde tenkt på lenge, og vi utviklet et kjæresteforhold mens jeg gikk. Sånn levde jeg to parallelle liv. Jobben var å gå, om kvelden var jeg i forelskelsens rus, forteller Ingrid.

– Likevel ble turen det jeg ønsket den skulle være; en pause fra hverdagen, fra prestasjonsjaget og flink pike-kjøret. Bjørn ser på henne.

– Å være underveis over lengre tid handler om å slippe alt, om å gå for å overleve. Det handler om å spise, gå og sove, sier Bjørn.

– Jeg trodde jeg skulle få tid til å lese og skrive, men det er det ikke tid til. Å gå er veldig meditativt. Etter hvert som jeg fant min egen vei, kjente jeg stor frihet. Neste gang vil jeg legge turen til områder uten stier og tilrettelegging, for å være enda nærmere naturen, sier Ingrid. Mye har endret seg i Norge de siste 50 årene. Der det før var tråkk, er det nå veier. De gamle seterbuene er enten revet eller bygget om til høystandardhytter, og rundt dem er det utviklet hyttegrender og alpinanlegg. Det bor færre i distriktene, men langt flere går Norge på langs og andre langturer.

– Hva er likt med da du gikk, Bjørn, sammenlignet med turen til Ingrid?

– Fjellene står der de alltid har stått, og hengemyrene i Trøndelag er like tunge å forsere da som nå, sier han.

– I tillegg tror jeg vi må ha spist mye av det samme. Havregryn og spekepølse går aldri av moten. Fin kombinasjon, det der.

– Jeg hadde med et bredt utvalg frysetørket ferdigmat, men brakk meg når jeg skulle spise det. Havregrynsgrøten, derimot, den gikk jeg aldri lei. Jeg gledet meg til frokost hver eneste dag, sier Ingrid.

De snakker delvis i munnen på hverandre, tidvis sitter de stille og lytter til hva den andre sier.

Les også: Fem herlige padleturer

FØR OG NÅ: Bjørn sov under heller i 1966, mens Ingrid bodde i telt i 2017.
FØR OG NÅ: Bjørn sov under heller i 1966, mens Ingrid bodde i telt i 2017. Foto: Privat
Foto: Privat

MILEPÆLER

Selv om det er et halvt århundre mellom turene, så har de svært mange av de samme opplevelsene. Blant annet forteller begge at de største utfordringene handlet om å krysse elver, og nesten forsvinne med strømmen i vannmassene. For Ingrid var orientering den andre, store utfordringen.

– Jeg kunne ingenting om kart og kompass før jeg la av gårde, og lærte det av noen jenter jeg gikk med i flere uker av gangen. Likevel kunne jeg ikke unngå å gå feil, mange ganger om dagen, forklarer hun.

Da hun startet fra Nordkapp, våget hun ikke å tro at hun kom lenger enn til Kautokeino – og ville være fornøyd med å ha kommet så langt.

– Da jeg var forbi Kautokeino, var neste milepæl Narvik. Litt forbi Sulitjelma, etter over 1000 kilometer, begynte jeg for alvor å tro at jeg skulle klare å gå helt til Verdens Ende.

– Med delmål er det enklere å fortsette. Du tar det første skrittet, det er et mål i seg selv. Så går du en etappe, kommer til ditt første mål, og går et skritt videre på en ny etappe, sier Bjørn.

– Men jeg må innrømme en ting, sier Ingrid.

– Et par ganger gikk jeg og dagdrømte om å brekke ankelen, for å ha en grunn til å gi meg.

– Huff, for en drøm. Du skal være glad det ikke ble noe av, for å ha dårlige ankler er ikke noe mål i seg selv, sier Bjørn.

DE STERKE MØTENE

De gikk over øde, åpne vidder og gjennom trange daler, over fjell og langs noen uendelige innsjøer. Enkelte horisonter husker de bedre enn alle andre, men det som har satt dypest spor, hva er det?

– For meg er det alle de fine folka jeg møtte. Mange inviterte meg inn, som Britt Garsmark i Hattfjelldal. Hun er raus og har nybakte boller til alle som kommer forbi, sier Ingrid.

– Overalt var folk hjelpsomme og snille. Noen ville gi mat, andre skyss, en dusj og overnatting, gode råd, gjerne mat og en kopp kaffe. – Hvordan var det å møte andre som var ute og gikk?

– Flere var i samme situasjon som meg: De hadde vært gjennom en livskrise og skulle gå seg i gang igjen. Spesielt interessant var det å møte menn, for de hadde så mye konkurranseinstinkt. En nederlender lurte på hvor langt jeg hadde gått, hvor tung sekken var og masse annet. Hver gang jeg sa noe, doblet han det for sin egen regning. Og så spurte han meg om hvorfor jeg gikk, og jeg fortalte at jeg ville bli frisk etter psykisk sykdom og hadde vært innlagt i ti dager. Da så han på meg, og trumfet det også – for han hadde vært innlagt i tre måneder.

Ingrid bøyer hodet bakover og ler. Om Bjørn i sin tid sjelden møtte folk, var det ikke grenser for gjestfrihet når de først dukket opp.

– Nord for Hattfjelldal kom jeg til en trist, grå gård som på folkemunne ble kalt Revehiet. Jeg ble invitert inn av kona på gården, og fikk ikke gå videre. Mannen kom hjem seinere på kvelden, og det ble satt fram et herremåltid av dimensjoner. Det viste seg at vi feiret 68-års dagen hans. Om natta sov jeg på en divan, der en trebeinet hund lå foran meg på gulvet og snorket. Neste morgen gikk jeg videre, og fikk aldri sett dem igjen, sier Bjørn, og fortsetter:

– Menneskemøtene har gitt alle mine turer en ekstra dimensjon.

Les også: Tre lette og tre tøffe sommerturer

STOLE PÅ SEG SELV: Både Bjørn og Ingrid gikk langturene alene. De forteller at det viktigste var å stole på seg selv, improvisere og ha det gøy underveis.
STOLE PÅ SEG SELV: Både Bjørn og Ingrid gikk langturene alene. De forteller at det viktigste var å stole på seg selv, improvisere og ha det gøy underveis. Foto: Julie Maske

Da han kom fram til Nordkapp 10. september 1966, hadde han vært innom Honningsvåg og hentet depotet han sendte dit tre måneder tidligere – i tilfelle han skulle klare hele turen: Der lå det en lerke konjakk, et stykke fyrstekake og kanskje en sigar, det husker han ikke, men han skulle i alle fall feire at han var ved stiens ende. Tåka lå lavt over platået, og han så ingenting.

– De som drev restauranten, var der for å stenge for vinteren, og inviterte meg inn på kaffe. Det endte med at jeg drakk kongepjolter med kona, vi blandet en flaske champagne hun hadde liggende med konjakk. Mannen var tilfreds med kake og kaffe, forteller Bjørn.

– Hvordan er det å komme fram?

– Hadde Norge vært lengre, så hadde jeg nok fortsatt å gå. Å være underveis er en livsstil. Da jeg var ferdig, kom tanken automatisk: Hva nå?

Han ser bort på Ingrid.

– Hvordan var det for deg?

– Da jeg kom til Tjøme etter 143 dager, fikk jeg blomsterkrans på hodet og følge av femten venner, familie og varaordfører, helt ut til Verdens Ende, sier hun.

– Hvordan var det?

– Jeg kunne ha fortsatt å gå, helt til Sicilia langs E1. Mange hadde advart meg mot tomheten etterpå, men jeg var så forelsket og visste at jeg skulle starte et nytt liv. Det jeg ikke var forberedt på, var at flere sa at jeg var gal som hadde gått så langt og så lenge. Men Norge på langs er bare en litt lang fottur.

KUNSTEN Å VÆRE ALENE

Så, hva sitter de to igjen med, annet enn slitte tursko?

– Underveis lærte jeg å stole mer på meg selv og mine vurderinger. Å vite at man kan improvisere og finne løsninger, gir en mestringsfølelse som gjorde at jeg valgte å dra på tur igjen og igjen, fastslår Bjørn.

– Jeg lærte å være alene, sier Ingrid. – Jeg lærte å stole på meg selv og å ha det gøy. Ikke minst det siste. Jeg laget sanger om dårlig merking og varder som ikke var der. Og jeg har tenkt mye på hvilken real luksus det er, å kunne ta seg et halvt år fri for å gå seg til et bedre liv. For noen er det en livsdrøm, for andre er det noe de må gjøre for å leve.

Les også: Tre gode hyttehistorier

Skrevet av Line Hårklau 29. juni 2018