Skyhøyt på Helgeland

Majestetisk: Okstindan troner som et Soria Moria-slott mot horisonten.
Majestetisk: Okstindan troner som et Soria Moria-slott mot horisonten.

Alpine fjell som strekker seg helt til kysten. Endeløse, hvite vidder. Utforkjøringer som tar pusten fra en. En topptur i Ranafjellene byr på det meste.

TEKST OG FOTO: Sindre Thoresen Lønnes. Fjell og Vidde 1/2018

Det er krig over hodene våre. En bataljon med tunge grå skyer rykker mannsterke inn fra vest. Med solid presisjon erobrer de den ene blå flekken etter den andre. Godværet, som ønsket oss en strålende morgen bare timer tidligere, er faretruende nær ved å overgi seg. Og vi har ennå ikke fått alt utstyret ut av to overfylte biler.

– Det blir bedre enn dette, lover turleder Martin Rones Jensen, der han smyger seg fram mellom sekker, ski og seks spente turdeltakere.

FØRSTEREIS

Vi er på helgetur i regi av fjellsportgruppa i Nord-Trøndelag Turistforening (NTT). Fredag ettermiddag startet turen i bil fra Stjørdal. En fem timers tur for å nå helgas turmål. I dag står Høgtuva på menyen, en topp som ruver 1276 moh. i Rana kommune på Helgeland. Ranaværingenes nasjonalfjell blir den kalt av lokale entusiaster. Den karakteristiske toppen er synlig fra store deler av kommunen. Men akkurat nå er den gjemt i skylaget.

– Det skal uansett bli godt å komme i gang, sier Jonas Austmo Kolstad og hjelper kona Ida Lovise Bøe med å feste feller på toppturskiene. Det unge ekteparet har begge flunkende nytt utstyr. Dette er hennes aller første topptur og hans tredje.

– Jeg er ganske spent nå, smiler Ida Lovise.

Fransk-trønderen Nicolas Morin er også fersk når det kommer til toppturer. Han har nærmest vokst opp i alpinbakken med feriehus i Alpene, men dette er hans andre tur på randonneeski.

– Men jeg kjenner godt til sporten. Ordet randonnee er jo fransk og betyr «å gå på fjelltur», forteller han.

Nina Pettersen er også en av deltakerne. Hun er daglig leder i NTT og ekte toppturentusiast.

– Vi har mange fine fjell i Nord-Trøndelag også. De er ikke så alpine og bratte, men de er tilgjengelige og flotte å gå på, sier hun.

– Vi som bor midt i landet, har toppturmuligheter i tre himmelretninger. Trollheimen er bare noen timer unna, og med fem timers reisevei har vi for eksempel Sognefjellet innen rekkevidde. Eller Ranafjellene i Helgeland hvor vi er nå, forteller hun entusiastisk.

MANGE GODBITER

Hurrungane, Sunnmørsalpene eller Lyngsalpene. Bare man nevner disse navnene lyser det spisse tinder i øynene på dem som er glade i toppturer om vinteren. Men Ranafjellene?

Området er kanskje ikke så godt kjent for folk sørpå, men på en god dag kan flere hundre mennesker være ute på tur i fjellområdene rundt Ranafjorden. I området er det høye topper og variert terreng. Alt fra isbreer til kystnære alpine fjell. Noen steder kan man gå fra fjæresteinene og opp til 1200 meter. Og sesongen varer fra desember til juni.

Turleder Martin Rones Jensen har flere ganger vært på tur i området og vet hvilke godbiter som ligger og venter. Men toppene han velger avhenger av mange faktorer. Skredfare, vær, snømengde og ikke minst hvem som skal på tur.

– Når folk melder seg på fjellsporttur legger jeg med et skjema der folk kan fylle ut hva slags utstyr de har, hva de trenger å låne og hvilke turerfaring de har, sier Martin. Han forteller at deltakerne gjerne skryter litt, eller undervurderer egen form.

– Skjemaet gir meg en pekepinn på hvem turdeltakerne er. Som turleder på fjellsportnivå er det viktig å ha god kjennskap til gruppa før avreise.

Teksten fortsetter under bildet

GNAGSÅR

«Svisj svisj, svisj svisj.» Lyden av fjorten hylende skifeller gjennom et hvitt, bølgende landskap. Vi har lagt høydemeter på høydemeter under oss. Det er allerede et par timer siden vi sjekket skredutstyret og gikk oss varme.

– Jeg er sulten. Nå tar vi lunsj, foreslår Nina.

Med slikt slit er det klart kroppen trenger ekstra påfyll. Med spader i sekken går det kjapt å lage til en god sitteplass.

– Se der!

Kaisa Helene Haavik Markhus svelger en munnfull brødskive og peker opp mellom to tåkedotter som akkurat har blitt tvunget til retrett. Vi kan skimte konturene av toppen mot en knallblå himmel. På få sekunder gjør stemninga i gruppa et stort hopp på euforiskalaen.

– Jeg er klar, smiler Jonas Austmo Kolstad. Han har vært aktiv langrennsløper i mange år og har «udiagnostisert ADHD» som han selv kaller det. Litt hyperaktiv er i hvert fall en dekkende betegnelse, for han kan nesten ikke vente med å komme i gang igjen.

– Vent litt, jeg tror kanskje jeg har fått gnagsår, sier Ida Lovise og trekker ut en verkende fot fra støvelen.

Førstehjelpen er heldigvis ikke langt unna. Nina er raskt på plass med sportstape og gode råd.

– Det er ganske lett å få gnagsår med helt nytt utstyr. Jeg skal legge på litt polstring slik at det ikke blir verre, beroliger hun.

EN TYDELIG FJELLTREND

Ida Lovise er sannsynligvis ikke den eneste i Norge som sliter med et gnagsår i en flunkende ny randonneestøvel. Hun er en del av en stadig større gruppe mennesker som er bitt av toppturbasillen. DNT opplever stor pågang av folk som vil oppleve urørte fjellsider i storslått natur. Og i 2017 ble det solgt nærmere 15 000 par randonneeski, ifølge ferske tall fra Norsk Sportsbransjeforening.

Da er ikke telemarkski og splitboard (snowboard som kan deles i to og brukes som ski til oppturen) medregnet. Hva er det som gjør at toppturer er i vinden som aldri før?

– Fjellene er blitt mer tilgjengelige fordi utstyret er blitt bedre, mener Nina. Det er rett og slett blitt enklere å komme opp. Og ned. Før gikk man gjerne på fjellski, og da kunne det være et problem å komme seg ned hvis det frøys på. Da var toppturer forbeholdt våren og de dagene det var fint vær.

– Trening og friluftsliv er veldig populært, du ser det på Instagram hele tiden, skyter Nicolas inn.

– Det er jo litt ekstremt når man ser de høye toppene på bilder, og så er det faktisk mulig å komme seg dit slik som vi gjør nå, sier Ida Lovise.

– Toppturer på ski gir en blanding av mestring, flotte naturopplevelser og spennende skikjøring, mener Nina. Hun synes noen kanskje ser seg blinde på bildene og pusher grensene.

– Nå ser man at folk skal til topps uansett om det er i mørket eller i ruskevær, mange uten viktig kunnskap om snøskred, vær og føre, sier Nina.

GODE HOLDNINGER

I NTT jobber de aktivt med å lære bort gode holdninger til bratt friluftsliv. Dyktige instruktører holder stadig kurs som kan øke kompetansen til medlemmene. Med denne turen er vi kanskje selv med på å lokke andre til topps. For jo nærmere vi kommer toppen, jo sterkere skinner sola. Vi skjønner alle at dette skal bli en tur som kommer til å egne seg godt på Instagram, eller kanskje i et friluftsmagasin slik som det du sitter og blar i nå.

Idet vi tråkker oss oppover fjellryggen virvler tåka rundt oss som et iskaldt slør. Den stryker oss over kinnet en siste gang før den slipper taket, flagrer dovent ned mot bakken og blir liggende.

– Wow. Er det mulig?

Sju ansikter blir stående og måpe. For et syn. Vi må blunke både to og tre ganger bak polariserte glass.

– Dette kunne jo vært midt på Hardangervidda eller kanskje Jostedalsbreen, stråler Kaisa.

Hvite, endeløse vidder så langt øyet kan se. Skyene bølger seg under oss og inn i uendeligheten. Det føles nesten som å være i et Super Mario-spill der vi endelig har kommet til himmelverdenen. Men der Mario ville vært opptatt av å samle blanke mynter, er det utsikten som er gull verdt for oss. Vi kaster jakkene og vandrer rundt på topplatået med brede glis.

Av de få toppene som stikker opp av tåkehavet, prøver turlederen så godt han kan å finne ut hvilke vi ser.

– Der er i alle fall Okstindan, sier han og peker mot et Soria Moria-slott av spisse tinder i horisonten lenger sør.

Teksten fortsetter under bildet

Mot nye høyder: Gjengen på vei mot toppen av Høgtuva.
Mot nye høyder: Gjengen på vei mot toppen av Høgtuva. Foto: Sindre Thoresen Lønnes

TRYGG RYGG

Små isklumper rasler rundt skiene idet vi skrenser opp foran en vegg av grå, tjukk tåke.

– Skal vi ned her?

Ida Lovise ser skeptisk inn i en konturløs verden. Skyene, som nettopp gav oss en uforglemmelig naturopplevelse, har samlet seg som en lodden dyne i løpet av den tiden vi koste oss på toppen. Det er ikke lenger godt å si hva som er snø og hva som er skyer, eller hvor bratt det er.

– Vi tar oss god tid og kjører bare noen meter av gangen. Vi følger samme vei som vi gikk opp, det er det sikreste, sier Martin og setter utfor som førstemann.

Han har logget ruta på GPS-en. På den måten kan vi følge den trygge ryggen nedover og unngå skavlene vi så på vei opp. Etter to-tre svinger stanser han opp, og vi andre følger etter. Slik holder vi på til vi omsider kan senke skuldrene under skylaget.

– Det der var ikke særlig moro, ler Ida Lovise nervøst.

HERLIG SKIKJØRING

Samtidig er vi en erfaring rikere. Det er nyttig å se hvor fort forholdene endrer seg i fjellet.

– Dette været er typisk for denne regionen. Det har lett for å bli tåke på grunn av nærheten til store isbreer som Svartisen og Okstindbreen, forklarer Martin.

Herfra er det bare en ting som gjelder. Vi setter utfor i det tempoet som passer hver enkelt best. Herlig skikjøring hele veien ned.

– Hvordan skal jeg greie enda en tur i morgen, ler Ida Lovise og lar verkende føtter ta plass i et par romslige sko. Det hun ennå ikke vet er at søndagen skal gi oss en ny topptur av

beste merke. På Snøfjellet belønnes vi med sol og deilig myk snø. Vi suser nedover fjellsida og signerer den med lekne spor. En S for superfart. En ny S for smil og tre til på rappen for se snøen spruter. En etter en slipper vi løs gledesrop som fortsatt gir gjenklang langt inne i den mentale minneboka.

Annonse

Skrevet av Elizabeth Schei 14. februar 2018